Store deler av Frankrike var i går lammet av streik og demonstrasjoner. Franske arbeidere protesterte mot landets varslede pensjonsreform.
Det var arbeidsminister Elisabeth Bornes forslag fra forrige uke om å heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år, som fikk franske fagforeninger til å oppfordre til massemobilisering. Ifølge avisa The Guardian var det i går demonstrasjoner i rundt 200 byer, blant annet storbyene Paris, Marseille, Toulouse, Nantes og Lyon. Bildet er fra Bayonne sørvest i landet.
Streiken førte til store problemer i kollektivtrafikken, noe som spesielt rammet metroen i Paris og høyhastighetstog. Også strømforsyning ble rammet, og 70 prosent av lærerne i grunnskolen var i streik. Streiken og protestene blir sett på som den største utfordringen for Emmanuel Macrons presidentskap siden at han vant valget i fjor vår.
To palestinere drept på Vestbredden i går
Notert
Sh
Israelske soldater drepte i går to palestinere i byen Jenin på den okkuperte Vestbredden. Ifølge avisa Ha’aretz var de drepte Adham Jibareen (28) og Jawal Bwakna (57). Jibareen skal ha tilhørt militsen til det palestinske partiet Islamsk Jihad og skal ha blitt drept av en israelsk snikskytter, ifølge Ha’aretz. Bwakna ble skutt da han prøvde å hjelpe Jibareen da han lå såret i gata, skriver avisa.
Mandag ble en 14-åring drept i Betlehem, og tirsdag ble en 40-åring drept i Hebron. I løpet av årets 19 første dager har israelske soldater drept 17 palestinere på Vestbredden, fire av dem under 18 år.
Iran raser mot EU etter terrorlisting
Notert
Sh
Iran gikk i går hardt ut etter at EU-parlamentet onsdag vedtok å be EU om å terrorliste den iranske Revolusjonsgarden. EU-parlamentet beskyldte garden for undertrykking av innenlandske demonstranter og levering av droner til Russland for bruk i Ukraina. Irans utenriksminister sa i går ifølge Reuters at EU «skyter seg selv i foten» hvis de setter Revolusjonsgarden på terrorliste.
EU-landene ble onsdag enige om en ny pakke med sanksjoner mot Iran. Sanksjonene skal vedtas formelt på et utenriksministermøte mandag.
Etiopia
Innhentes av etnisk konflikt
I skyggen av Tigray-krigen har en annen konflikt tilspisset seg – i president Abiy Ahmeds egen bakgård.
OPPRØR: Tilhengere av Oromo Liberation Front (OLF) protesterer mot Abiy Ahmeds regjering under feiringen av oromohøytiden Irreechaa i oktober 2021. FOTO: EDUARDO SOTERAS, AFP/NTB
Den to år lange krigen i Etiopias nordlige Tigray-region kan være i ferd med å bli historie etter at en fredsavtale ble inngått i november.
Samtidig holder en annen konflikt på å eskalere.
Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) forverres situasjonen i den sentrale Oromia-regionen for tida raskt. I en rapport fra desember skriver OCHA at hundretusenvis av mennesker er fordrevet.
Som i Tigray anklages alle parter, føderale regjeringsstyrker, Amhara-militsen Fano og Oromo Liberation Army (OLA), for grusomheter – noe de selv avviser.
På telefon til Klassekampen sier Etiopia-analytiker for International Crisis Group, William Davison, at konflikten er preget av konkurrerende narrativer.
– Som i Tigray er det vanskelig å vite hva som skjer inne i Oromia, på grunn av manglende tilgang, informasjon og mediedekning. Det er også mer fragmentering enn i Tigray når det kommer til aktørene, som gjør det vanskelig å vite hvem som gjør hva, sier han.
Føler seg sviktet av Abiy
Etiopia består av over 80 etniske grupper, med ulik kultur, religion og språk. Oromoene er den største av dem og utgjør omtrent 40 prosent av befolkningen. Likevel har de historisk blitt undertrykt – noe oromo-nasjonalister også hevder å oppleve under nåværende statsminister og tidligere fredsprisvinner Abiy Ahmed som selv tilhører folkegruppa.
Oromo-nasjonalister bidro sterkt til at Abiy ble valgt til statsminister i 2018. Ifølge Davison forventet de å få noen av kravene sine oppfylt med Abiy som statsleder.
Da han kom til makta, inviterte han riktignok eksilgrupper som Oromo Liberation Front (OLF) og den væpnede utbrytergruppa OLA tilbake til Etiopia og lovet reformer og forsoning. OLF ble anerkjent som politisk parti, mens OLA på sin side nektet å legge ned våpen og fortsatte kampen mot myndighetene. Det førte til at gruppa ble terrorlistet i av etiopiske myndigheter i 2021.
Abiy og hans allierte har også vært mer opptatt av å bygge nasjonal enhet som skulle tøyle de etniske spenningene i landet. Sånn oromo-nasjonalistene ser det, ble de forrådt av den regjerende oromo-eliten og Abiys parti Prosperity Party, ifølge Davison.
– Det har skapt en intern oromo-konflikt, sier han.
Krever forhandlinger
I flere år har regjeringsstyrker gjennomført operasjoner for å stanse oromo-opprøret. OLA, den mest radikale og voldelige oromo-nasjonalistiske gruppa, har imidlertid vist seg vanskelig å få has på.
OLA, kjent for småskala angrep som attentater på myndighetspersoner, har vokst seg større og sterkere den siste tida, med forbedret rekruttering og trening. De anklages for massedrap på amharer i Oromia. Samtidig rapporteres det om at amhara-militsen Fano dreper oromoer i hopetall.
Flere politikere fra Abiys parti Prosperity Party ber nå om en fredsavtale lignende den som har fått slutt på krigen i Tigray. Blant dem er Buzayehu Degefa, som sier til The New Humanitarian at militære midler har vist seg ineffektive i møte med OLA.
– Derfor trenger vi en annen plan. Vi krever en fredsavtale meklet fram av en tredjepart som Den afrikanske union, sier han.
Flere nasjonalister
Amharene kom først til Oromia-regionen på 1980-tallet, tvunget til å flykte fra en sultkatastrofe i det nordlige Etiopia. Der har oromobefolkningen og amharene levd i fred inntil nylig.
Ifølge Davison er amharene mer åpne for sentralisering – trolig fordi de var en dominerende folkegruppe før Etiopia ble en føderal stat på 90-tallet. Den etiopiske grunnloven vedtatt i 1995 er basert på etnisk føderalisme, med hensikt å dempe etniske spenninger og gi rom for en grad av regional autonomi.
Spenningene er der imidlertid fortsatt i høyeste grad:
– Amhara-nasjonalister vil påstå at Oromo-nasjonalister har en anti-Amhara-agenda og anklager dem for systematisk etnisk rensing, sier Davison og legger til at de med dette rettferdiggjør bevæpning av Amhara-samfunnene i Oromia i tillegg til innblanding av Amharas regionale styrker og Fano-militsen.
Oromo-nasjonalistene, på sin side, opplever ikke amharenes aktivitet i Oromia som selvforsvar, men heller som en del av en ekspansjonistisk ideologi, tror Davison.
Frykt for sentralisering
Foreleser og forsker ved Universitetet i Birmingham, Bizuneh Yimenu, er selv etiopisk. Han har forsket på føderalisme i Etiopia og mener spørsmålet om sentralisering er en viktig del av konfliktene i landet i dag.
For OLAs del er målet å oppnå økt grad av uavhengighet, selvbestemmelse og i det minste genuin regional autonomi – uten at de helt avviser det føderale systemet.
En stor del av Abiy politiske prosjekt har vært enhet. Men Yimenu vil ikke kalle statsministeren en sentralist.
«Fortsatt konflikt i Oromia betyr ustabilitet for hele landet.»
— Bizuneh Yimenu, statsviter
– Retorikken hans kan få det til å framstå sånn. Jeg tror det han forsøker å gjøre er å forene et svært splittet land, og likevel bevare mangfoldet.
Grunnlov under press
På spørsmål om situasjonen kan utvikle seg til borgerkrig liknende Tigray-krigen, svarer Davison nei, siden OLA ikke har den samme militære kapasiteten som TPLF hadde.
Den virkelige faren, mener han, er i stedet at oromo-fraksjonismen og oromo-amhara-konflikten vil forårsake et alvorlig brudd innad i Prosperity Party som i hovedsak er en oromo-amhara-koalisjon.
– Hvis det skjer, kan man få en splittelse innad i militæret langs Amhara-Oromo-linjer, splittelse innen den nasjonale etterretningen, andre offentlige etater – og det betyr mye trøbbel. Det er en bekymring, men det er vanskelig å si hvor sannsynlig det er.
Yimenu mener på sin side at det farligste som skjer i Etiopia nå, er fortsatt press for å flytte makt fra regionene til sentrale myndigheter.
– Regionene har utøvd et visst nivå av selvstyre og fått ivareta sin identitet, og det vil de ikke gi opp. Derfor er det farlig å forsøke å snu systemet. Men på den andre siden bør vi også sikre rettighetene til minoritetene som bor i regionene, sier han og legger til at man heller bør jobbe for demokratisering av det eksisterende føderale systemet.
Uroa som rår i Etiopia for tida, løses ikke av Tigray-avtalen aleine, mener Yimenu. Til det er den både for lokal og for elitesentrert.
– Fortsatt konflikt i Oromia betyr ustabilitet for hele landet, sier han og legger til at det må flere fredsforhandlinger til.
– Jeg skulle ønske partene kunne stoppe opp, reflektere over egen rolle og tenke på situasjonen for landet som helhet. På sosiale medier og i artikler publisert på nettsider tilhørende begge sider ser man nå intenst følelsesladd innhold som kan oppildne til interregional vold, sier han.
– Hvis man sliter med å løse noe med fredelige forhandlinger, kan man bare forestille seg hvor vanskelig det vil være å løse med vold. Det vil aldri ta slutt.
En ny sjanse for Abiy?
På spørsmål om Abiys stilling blant etiopiere etter Tigray-krigen og det pågående opprøret i Oromia, svarer Yimenu at statsministeren hadde støtte fra alle landets kriker og kroker i begynnelsen, og at mange grupper hadde store forventninger til ham. Faktisk forventet de et mirakel, sånn Yimenu ser det.
– Folk var ikke tålmodige nok. Man kan ikke endre et nesten tre tiår gammelt system på et år eller to. Hvis vi ikke hadde hatt krig de siste fire årene, hadde mye mer vært oppnådd – utvilsomt. Hver dag har han måttet konsentrere seg om krisehåndtering i stedet for reformene.
Med fred i Tigray er mer av Abiys tid og ressurser frigjort til å konsentrere seg om å løse de politiske flokene i landet, påpeker Yimenu. I tillegg kan økonomien, som en gang var Afrikas raskest voksende, ta seg opp etter år med krig og pandemi.
– Men hvis han ikke klarer å hindre nye konflikter og løse de eksisterende i andre regioner, blir han opptatt igjen. Konflikten i Oromia er veldig fragmentert, ikke geografisk konsentrert som i Tigray, så det vil ta årevis å løse den militært, sier Yimenu.
– Det bør være genuin vilje og forsøk på å løse konflikter fredelig, også fra opprørernes side.
Samarbeid
Forholdet kjølner
For 60 år siden markerte Frankrike og Tyskland at landene var forsont etter annen verdenskrig. Nå er forholdet mer anstrengt enn på lenge.
Ann Fredriksen (NTB)
Ryggen til: Tysklands statsminister Olaf Scholz (til høyre) har andre hensyn å ivareta enn Frankrikes president Emmanuel Macron. Samarbeidet mellom de to EU-landene skranter Foto: LUKAS BARTH, AFP/NTB
Vennskapsavtalen som ble signert i Paris 22. januar 1963, skal søndag feires i Paris. På programmet står blant annet et felles regjeringsmøte som skal ledes av både Tysklands statsminister Olaf Scholz og Frankrikes president Emmanuel Macron.
Men forholdet mellom de to er ikke like hjertelig som mellom Macron og Scholz’ forgjenger Angela Merkel.
– Scholz er på ingen måter spesielt europeisk, han er veldig «Tyskland først», uttalte nylig en fransk politiker til pressefolk i Paris.
Han ønsket ikke å bli navngitt.
Det anspente forholdet merkes også blant vanlige folk. I en meningsmåling i regi av gallupinstituttet Ipsos sier 36 prosent av de franske deltakerne og 39 prosent av de tyske at forholdet mellom de to landene er blitt dårligere.
Ukraina-krigen
Det er flere forhold som har påvirket forholdet negativt. Russlands invasjon av Ukraina i februar i fjor er en av dem. Siden da har forskjellene boblet til overflata.
I begynnelsen så begge landene ut til å ville bevare en viss dialog med Moskva. For Tyskland var det viktig å opprettholde russiske gassleveranser, mens Frankrike håpet å kunne påvirke Russland ved å anerkjenne at landet var en viktig internasjonal aktør.
Men etter hvert som den brutale russiske krigføringen utspilte seg i Ukraina, endret holdningen seg. Allerede i april valgte Frankrike å sende kraftige mobile artillerivåpen til Ukraina, flere uker før Tyskland.
Nylig besluttet Frankrike også å sende stormpanservogner til Ukraina – igjen i forkant av både USA og Tyskland.
Den franske avgjørelsen har dermed lagt press på Tyskland til å levere tilsvarende tungt materiell til Ukraina. Men fortsatt holder tyskerne igjen når det gjelder leveranser av den tyskproduserte stridsvogna Leopard-2.
«Scholz er på ingen måter spesielt europeisk, han er veldig Tyskland først.»
— Anonym politiker til fransk presse
I Tyskland har den franske alenegangen vakt misnøye. I et nylig intervju med Die Zeit sier Lars Klingbeil, leder for det sosialdemokratiske regjeringspartiet SPD, at det ville gitt et langt sterkere signal hvis man hadde tatt en felles avgjørelse.
Samarbeid på vent
Krigen har heller ikke ført til en fortgang i det tysk-franske samarbeidet om en ny generasjon stridsvogner og kampfly, slik enkelte observatører trodde.
Det er ingen bevegelse, og kontraktene er fortsatt ikke undertegnet, påpeker Jacob Ross ved forskningsinstituttet Deutsche Gesellschaft für Auswärtige Politik (DGAP).
Dette til tross for at Olaf Scholz kunngjorde en «ny æra» i tysk forsvarspolitikk få dager etter den russiske invasjonen.
Avgjørelsen ble ansett som en U-sving, ikke minst fordi Tyskland åpnet for å levere våpen til Ukraina.
Et nært og godt tysk-fransk samarbeid regnes som svært viktig for samholdet i EU. Den franske regjeringen har imidlertid inntrykk av at Tyskland ikke lenger er så interessert i å pleie forholdet til Frankrike, ifølge Ross.
Kontrasten er stor til den gang Macron tok fatt på sin første periode som president og startet en sjarmoffensiv rettet mot både Tyskland og EU-kommisjonen. Med økonomiske reformer som var svært upopulære på hjemmebane, forsøkte han å blidgjøre både Berlin og Brussel.
Etter hvert har Macron blitt mer selvsikker og inngått bilaterale avtaler med flere andre EU-land, deriblant Hellas, Italia og Spania.
– Hvis det er vanskelig med Tyskland nå, og det ikke er noen framgang slik han håpet, kommer han til å forsøke å finne nye partnere, mener Ross.
Misnøyen i Paris er ikke blitt mindre av at Frankrike er holdt utenfor i etableringen av et felles europeisk luftvernforsvar. Det ledes av Tyskland og omfatter i alt 14 Nato-land, blant annet Norge. Dermed ligger det an til at tysk og amerikansk forsvarsmateriell blir prioritert framfor franske og italienske alternativer.