Du slapp nett din andre soloplate, «Carvings» – hva handler det om?

– Denne platen var et litt alvorlig prosjekt: Jeg ville lage musikk om store temaer, og gikk inn i det med et stort alvor. Livets lange linjer, død, sorg. En tilknytning til naturen. Å ha en følelse av å være distansert fra verden – og våkne opp og se hva som er rundt seg.

Det var ikke så lett å favne alle disse store temaene i åtte sanger. Men underveis skjønte jeg at det er ikke så farlig! Egentlig står det ingenting på spill når man lager musikk. Jeg vil heller finne tilbake til leken med det: Når man klarer å ta musikken useriøst, det er da man klarer å lage noe bra. Det har vært sentralt hele tiden for meg: Å holde det useriøst, og beskytte det litt fra det profesjonelle.

Mener du at du bevisst ikke har villet satse?

– Ja, faktisk. Hehe. Da jeg gikk musikklinjen på videregående lærte jeg å «gjøre alt riktig», masse teknikk, osv. Man kan bli litt ufri av det, og veldig opptatt av å gjøre alt på den rette måten. Etter videregående lagde jeg faktisk ikke musikk på sju år. Til slutt ble jeg så lei og utålmodig at skapertrangen vant over perfeksjonismen. Men jeg ville gjøre ting på min egen måte. Jeg har likt litt å være en outsider, og å gjøre alt selv. Da gir jeg nok meg selv et litt friere rom.

Så når du for eksempel ble booket til Øyas klubbprogram, hva tenkte du da?

– Veldig ofte kjenner jeg meg fremmedgjort på slike steder – jeg føler at jeg ikke aner hva jeg holder på med. Men selv om man har inntrykk av at alle andre vet hva de driver med, føler de kanskje på det samme som meg.

Hvis ballen begynner å rulle nå, da, hva gjør du?

– Det må jeg finne ut av. Jeg jobber egentlig som lærer, men musikken har gradvis tatt større plass – det er ikke bare en hobby lenger. Men å lage kunst handler om å ta eierskap til det man lager, fordi det er så lett å gå seg vill i andres forventninger, eller man er redd for å gjøre feil. Det er en prosess og en rolle å vokse inn i. Klarer jeg å beholde kjernen i musikken, selv når det blir mer seriøst?

Jeg har følt meg som en rebell ved å gjøre ting veldig enkelt og spilt inn hjemme – men jeg skjønte etter hvert at det er noe alle driver med.

Hvordan endte du opp i folk/viselandskapet?

«Egentlig står det ingenting på spill når man lager musikk.»

– Si det – det er vel fordi jeg spiller gitar? Det var ikke noe valg jeg tok, jeg tenker ikke mye på sjangere – det er bare det som kommer når jeg spiller. Jeg har sunget og spilt hele livet, og er vokst opp med klassikerne: Joni Mitchell, Leonard Cohen, Beth Gibbons … Jeg begynte å spille gitar pga. Neil Young.

Du synger på engelsk, og går dermed inn i en litt annen tradisjon enn om du hadde valgt den norske viselinjen?

– Det var heller ikke et bevisst valg. Jeg hører vel mest musikk på engelsk, og da ble det mest naturlig. Det fins også et snev av britisk folk i mine låter, selv om jeg har null tilknytning til Storbritannia – jeg har knapt vært der. Men det er tydeligvis noe jeg liker. Sangskrivingen hører til det mystiske, jeg synes ikke jeg har så mye kontroll over hva som kommer. Låtene mine er mye klokere enn meg. De kan fortelle meg noe sant.

Hvis du satser, hva tror du blir den største utfordringen?

– At jeg ville blitt veldig lei! Lei av min egen stemme og egen musikk. Lei av å være aleine. Og jeg ville slitt med å se poenget i alt arbeidet som trengs for å lage plate – man beholder kanskje ti prosent av alt man lager og prøver. Det er tungt å legge ned så mange arbeidstimer og aldri vite om man får brukt det. Men man blir bare så ufattelig glad når det først blir til noe.

Å lage musikk kun for ens egen del uten andres anerkjennelse – jeg har gitt opp å tenke det der. For meg er det viktig at musikken også skal være nyttig og til glede for andre. Det er det fine med å gi ut plater og spille konserter. Musikken blir virkelig først når den deles.