Professorene Espen Ytreberg og Arne Johan Vetlesen ropte nylig i Morgenbladet og Klassekampen et varsko som landets lærere, skoleledere og utdanningsmyndigheter burde ta på alvor: Altfor mange norske studenter er i ferd med å miste evnen til å lese en hel bok, langt mindre lese avanserte og kompliserte tekster.

Samtidig viser forfatteren Johann Hari i sin bok «Stolen Focus. Why You Can’t Pay Attention» til det som i alle fall utgjør noe av årsaken til uføret, nemlig at avbrytelser og innbilt evne til multitasking gjør at vi ikke lenger evner å holde oss i den samme konsentrasjonskrevende aktiviteten lenge av gangen.

I et intervju med Hari på NRK forteller han om et eksperiment gjort på collegestudenter i USA. Undersøkelsen viste at studentene byttet arbeidsoppgave hvert 65. sekund når de studerte. Lignende forskning på kontorarbeidere i California ga tallet tre minutter. Så lenge klarte altså voksne personer å holde fokuset på den samme arbeidsoppgaven. Men dette begynner selvfølgelig ikke når vi er 19 år gamle eller går ut i arbeidslivet, og som lærer kjenner jeg på både skyld for at det har blitt sånn, og et ansvar for å prøve å rette det opp.

Nylig var jeg vikar for en langt over gjennomsnittet faglig dyktig og muntlig aktiv klasse på studiespesialisering. Min kollega hadde bedt meg om å få elevene til å lese seks sider i læreboka i historie. Selv blant disse skoleflinke, snart studieklare elevene var det mange som stønnet og akket seg over at de måtte lese hele seks sider. Seks sider! I løpet av en skoletime på 45 minutter, minus opprop og oppstart? Da jeg sa at flere av dem neste høst må lese om lag 2000 sider for å oppnå 30 studiepoeng, så de vantro på meg. Kanskje en nyttig realitetsorientering?

Selvsagt skal man gjøre annet enn å sitte og lese tekster i videregående opplæring, men gjør vi nok av dette i norsk skole i dag? På ingen måte. Er vi den motvekta vi kunne vært mot utviklingen der internett, skjermer og apper stjeler oppmerksomheten og konsentrasjonen vår? Absolutt ikke. For elever som går studieforberedende utdanningsprogrammer, må vi sågar snu skuta og begynne å gjøre dem nettopp det: studieforberedte.

«Også i min fylkeskommune har vi fått besøk av en spesialist på gamifisering»

Problemet er imidlertid at også skolen, inkludert videregående skole, rir på en i overkant teknologioptimistisk bølge. Også i min fylkeskommune har vi fått besøk av en person som var spesialist på gamifisering av undervisningen, for å fortelle lærerne om hvordan vi kunne gjøre undervisningen mer variert (eller underholdende?) for en stadig mer rastløs elevmasse. Det er derfor gjenkjennelig når Vetlesen skriver følgende i Klassekampen: «De flakkende blikkene melder seg raskere enn før, og læreren tilpasser seg ved å fylle på med interessevekkende pedagogiske knep og hjelpemidler, oftest av visuell karakter».

Spørsmålet melder seg: Hvordan skal lærere kunne konkurrere mot gaming, korte TikTok-videoer og morsomme bilder på Instagram?

Svaret er at det skal vi ikke, og vi må slutte å late som at vi må det. Skolen må gjenfinne sin rolle som en kulturell motvekt mot hovedstrømningene i samfunnet.

Naturligvis skal ikke skolen ignorere at digitale ferdigheter er en av fem grunnleggende ferdigheter som elever må beherske. Men skolen har også et ansvar for de andre grunnleggende ferdighetene, der særlig lesing og skriving svekkes i konkurranse med det digitale. Vi må innføre lengre økter der det ikke er noen datamaskin på pultene, kun bøker, kopierte hefter eller notatblokker. Videregående skole skal ikke bare bli til forelesninger med lærers notater på tavla og noterende elever, men i dag gjør vi kanskje ikke nok av det på studieforberedende.

Når jeg som faglærer gir beskjed om å legge ned skjermene, er det kun de mest motiverte og pliktoppfyllende som etter en stund ikke forsøker seg på å åpne dem igjen. Det er jeg som er klasseleder og skal bestemme i klasserommet, men det er begrenset hvor mange ganger jeg gidder å gi samme beskjed til 16-19-åringer før jeg tenker at de selv har valgt å melde seg ut.

Den senere tid har vist at skolen har fått en kraftig utfordrer for elevers skriveferdigheter i chatroboter på nett som kan produsere en ferdigskrevet tekst på få sekunder. At professorene Morten Goodwin og Øystein Gilje delvis omfavner dette verktøyet i Klassekampen 23. desember, er et tegn på teknologioptimismen som også finnes hos mange av mine kolleger. Nok nå. Skolen må gjenfinne selvtilliten til å gjøre unge mennesker i stand til å stå i det og lese lange og avanserte tekster, uten at vi lærere blir redde for å kjede dem eller ikke gjøre hver eneste time til en oase av variasjon og digitale effekter. Vi trenger ikke å avskaffe de digitale aktivitetene, vi må bare gjøre mindre av det og mer av det vi har utdannet oss til: Å gjøre elever klare for mer utdanning eller å bli innbyggere som kan lese brevet fra banken, referatet fra årsmøtet i borettslaget eller romanen de som voksen fikk til jul, uten å måtte åpne Snapchat hvert 65. sekund mens de gjør det.