Anders Ericson har delt denne artikkelen med deg.

Lesing er ikke som andre grunnleggende ferdigheter.

Ikke bare gøy med lesing

Har norske studenter blitt dårligere lesere enn før? Ja, mener Espen Ytreberg, professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Fredag uttalte han i et intervju med Morgenbladet at norske studenter har blitt stadig dårligere til å lese etter at smarttelefonene gjorde sitt inntog, og i dag knapt er i stand til å lese pensumlitteraturen, langt mindre å skrive lengre, resonnerende tekster. I en kommentar i Klassekampen tirsdag bekreftet filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen tendensen.

Og det er ikke bare akademikere som er bekymret. Forfatter Bjørn Sortland, som har skrevet en lang rekke bøker for barn og unge, har tidligere uttalt at han ikke nødvendigvis blir lest av de som er i målgruppa. Selv om han skriver bøker myntet på barn på mellomtrinnet, altså fra 4.–7. klasse, opplever han at de blir valgt av elever helt opp til 10. trinn, fordi lengre bøker uten illustrasjoner oppleves som for kompliserte for ungdommene.

Kombinasjonen av digitalisering og nyttetenkning ser ut til å ha hatt en eksplosiv effekt på samfunnet generelt, og på skolen spesielt. Lesingen er særlig utsatt fordi den ikke er en aktivitet med umiddelbar avkastning. Den er et seigt, langsiktig arbeid med vage mål som «språkforståelse», «erkjennelse» og «demokrati».

«Bøkene er ikke problemet, men selve lesingen er kjedelig.»

Lesing er ikke en grunnleggende ferdighet som andre: Det er en som er en forutsetning for alle fag, også de praktiske, og som er umulig å pugge eller sprenglese til en uke før eksamen. Det eneste som hjelper om man skal bli en god leser, er mengdetrening over tid. Det er antakelig derfor nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre i et innlegg i Stavanger Aftenblad tar til orde for at skolen må droppe diktanalyse og la elevene lese det de vil. Det tror jeg er feil vei å gå. Lesing er for viktig til at lærere, bibliotekarer og forfattere skal sitte og overby hverandre i fortellingen om hvor gøy det er.

For litt siden snakket jeg med en tenåring som hadde hatt et prosjekt om å begynne å lese bøker, men som raskt hadde latt det fare. Det var ikke bøkene i seg selv som var problemet, de var både spennende og interessante, men selve lesingen var kjedelig. Arbeidet med først å lese teksten for å kunne forstå hva som foregikk, var rett og slett så tungt at det gikk ut over gleden ved fortellingen.

Eksempelet er anekdotisk og har selvsagt sin begrensing som del av en bevisførsel, men jeg tror mange erfarer det samme: at leseglede ikke nødvendigvis er noe som kommer av seg selv når man finner en tekst man er interessert nok i. Leseglede kommer når lesingen er tilstrekkelig automatisert til at den ikke lenger oppleves som et hinder for å forstå og leve seg inn i teksten. Det er fordi man har kjempet seg gjennom kompliserte fagtekster at det å lese en norsk samtidsroman kjennes som å gå en tur i parken. Og kanskje er det nettopp å ha blitt konfrontert med poesi man ikke skjønner bæret av, som er det som får en til å se den store skjønnheten i Hans Børlis dikt?

Git: main, Build env: production, running in production mode, Sanity: production