Mens mediene omtaler den nye naturavtalen som «historisk», er store deler av miljøbevegelsen og urfolk opprørt. Den globale avtalen om biologisk mangfold, som ble vedtatt på FNs naturtoppmøte i Canada 19. desember, «er ikke egnet til formålet», skriver Friends of the Earth, verdens største nettverk av grasrotbaserte miljøorganisasjoner.

Naturmangfoldskrisen er like alvorlig og prekær som klimakrisen; om vi ikke handler nå, kan over en million arter bli utryddet innen få tiår. Miljøbevegelsen og urfolk verden over har derfor krevd at delegasjonene i Montreal skulle gå inn for virkelig endring og gjøre noe med årsakene til naturkrisen. Avtalen de har kommet fram til, foreskriver tvert imot falske markedsløsninger.

Avtalen går ikke inn for å regulere selskapene og industriene som er skyld i at økosystemer og natur går tapt. Isteden fremmes såkalte «naturbaserte løsninger». Disse gjør det mulig for selskapene å fortsette å rasere naturen så lenge de kompenserer for skadene.

«Naturbaserte løsninger» er egentlig markedsbaserte kompensasjonstiltak. Denne typen tiltak har stått sentralt i klimapolitikken i flere tiår, i form av karbonmarkeder og utslippskvoter – uten at det har ført til mindre klimagassutslipp. Til tross for at det har blitt grundig dokumentert at kompensasjoner og markedsmekanismer ikke fungerer, mener mange regjeringer, enkelte deler av miljøbevegelsen og ikke minst næringslivet at vi nå kan stoppe masseutryddelsen av arter og berge naturens mangfold gjennom markedets magi.

Naturavtalen har blitt kapret av de samme storselskapene og industriene som har hovedansvaret for at naturen blir rasert og at arter utryddes raskere enn noensinne. Det viser en rapport Friends of the Earth publiserte i forkant av naturtoppmøtet.

Helt siden FN startet arbeidet med en global avtale om biologisk mangfold, har selskapene brukt sine finansielle muskler til å lobbe regjeringer og FN-personell, sponset og inngått strategiske partnerskap med internasjonale miljøstiftelser som Verdens naturfond (WWF) og The Nature Conservancy, og dannet en lang rekke koalisjoner med grønne navn som Business for Nature, Finance for Biodiversity og World Business Council for Sustainable Development. Her presenterer selskapene seg som forkjempere for naturen og som en del av løsningen.

Disse lobbykoalisjonene består av noen av verdens største miljøverstinger, som Shell, BP, Unilever, Vale og Equinor. Selskaper som først og fremst er ute etter å verne om sine forretningsmodeller. Det gjør de gjennom å promotere markedsbaserte løsninger som alternativet til strengere miljøregulering. Både regjeringene og FN-organer har aktivt invitert inn selskapene og deres koalisjoner, mens sivilsamfunn og urfolk har blitt utestengt. Målene og tiltakene i naturavtalen reflekterer derfor først og fremst selskapenes agenda.

Sentralt i avtalen står bruk av «økologiske kompensasjoner». Det betyr at selskaper kan få tillatelse til aktiviteter som ødelegger mangfoldig natur et sted, mot at de kompenserer for skaden ved å betale for vern eller restaurering av natur et annet sted. I praksis fungerer det som et marked der selskaper og stater handler med tillatelser til å ødelegge.

Slike ordninger har allerede blitt prøvd ut i flere år i en rekke land, men har mislykkes i de fleste tilfellene. Likevel blir de fremmet som løsningen. Tilhengerne hevder at kompensasjonstiltak bare skal brukes som en siste utvei, når skade på naturen er «uunngåelig», men de har i praksis blitt en lisens til å ødelegge. Selskaper får tillatelse til å gjøre naturinngrep i områder hvor dette ellers ville vært strengt forbudt – nettopp fordi de lover å kompensere for skadene ved å verne eller restaurere natur andre steder. Det er risiko for at både politikere og miljødomstoler tar lettere på miljøregulering når muligheten for å kompensere er der.

Jo mer mangfoldig natur selskapene raserer, jo større blir etterspørselen etter kompensasjoner. Naturødeleggelse er med andre ord en forutsetning for at markeder for økologiske kompensasjoner skal fungere. I New South Wales i Australia for eksempel, har myndighetene opprettet et marked hvor selskaper kan kjøpe kreditter for økosystemer og for utrydningstruede arter som vil gå tapt som følge av deres utbyggingsprosjekter. Økosystemenes og dyrenes økonomiske verdi stiger og synker i takt med etterspørselen på markedet. Verdien til en koalabjørn ligger for eksempel i skrivende stund på 600 australske dollar, mens flaggermusen Southern Myotis har en verdi på 895 dollar.

Kompensasjonstiltak krever dessuten enorme landarealer for bruk til vern og restaurering. Oxfam anslår at bare det å dekke planlagt karbonfangst fra skoger og treplantasjer (som skal kompensere for klimagassutslipp) vil kreve et areal som er fem ganger større enn India – eller som tilsvarer alt jordbruksland på planeten. Mye av dette er land som tilhører urfolk. Ifølge FNs Organisasjon for mat og landbruk (FAO) utgjør urfolks territorier hele 80 prosent av verdens gjenværende landområder med sunne økosystemer og rikt biologisk mangfold.

Kompensasjonsprosjekter tas ofte direkte fra territorier som tilhører urfolk i fattige land. Slike landran har pågått lenge, men kompensasjonsordninger forverrer situasjonen fordi de resulterer i et dobbelt landran der selskapene tar kontroll både over de naturområdene som de ødelegger gjennom sine aktiviteter – og de områdene som de erklærer som kompensasjon for ødeleggelsene.

Urbefolkninger, småbønder og lokalsamfunn blir tvangsflyttet eller nektet adgang til naturen eller jordbrukslandet som de har levd av i generasjoner, for å gjøre plass til verneområder eller treplantasjer. Praksisen bryter med grunnleggende menneskerettigheter som retten til land og rett til selvbestemmelse. Mange kompensasjonsprosjekter har ført til matmangel, hungersnød og økt fattigdom. På Madagaskar, for eksempel, sulter menneskene i landsbyen Antsotso etter at gruveselskapet Rio Tinto i samarbeid med en lokal avdeling av den internasjonale verneorganisasjonen Birdlife International tok over kontrollen av skogen som lokalbefolkningen er avhengige av for å dyrke mat, jakte og skaffe tømmer til kanoene de fisker i. Skogen er del av et kompensasjonsprosjekt som skal gjøre opp for at gruvegiganten har rasert enorme arealer med svært sjeldne kystskoger et annet sted på øya.

«Selskapene kan fortsette å rasere naturen så lenge de kompenserer for skadene»

Selskapene og verneorganisasjonene som de har inngått partnerskap med, har skapt en fortelling om at det er lokalbefolkningene, som lever av småskala jordbruk, jakt og fiske, snarere enn storselskapene, som utgjør en trussel mot naturmangfoldet. Men menneskene som bor og lever i naturen, er tvert imot de som er best i stand til å ta vare på den. Det gjelder ikke minst urfolk som har forvaltet og opprettholdt verdens mest mangfoldige naturområder i tusener av år. En gjennomgang som FAO gjorde av flere hundre studier i 2021, viser at urfolk og stammefolk er avgjørende for å beskytte skogers økosystemer i Latin-Amerika. Det er også dokumentert at det betydelig mindre avskoging i områder hvor myndighetene formelt har anerkjent urfolks kollektive landrettigheter.

Selv om naturavtalen anerkjenner urfolks rettigheter, territorier og rolle i å opprettholde verdens naturmangfold, undergraver den samme avtalen det ved å fremme «naturbaserte løsninger» og andre kompensasjonstiltak som vil lede til mer landran.

Å verne og restaurere natur koster penger. Istedenfor å gjøre vanskelige prioriteringer henvender regjeringer så vel som FN seg til finansindustrien. Finansindustriens pengestrømmer skal berge naturen gjennom markeder for handel med kompensasjoner, kreditter for naturmangfold og «innovative» finansinstrumenter for å omdanne naturens kapital til finanskapital.

I 2021 lanserte New York-børsen et slik finansinstrument. En ny type aksjer, kalt Natural Asset Companies (NACs), vil gjøre det mulig for de superrike å kjøpe opp natur som skoger, myr, innsjøer, parker og jordbruksland og sikre seg de økonomiske rettighetene til økosystemene og de naturlige prosessene på disse områdene. Investorer vil få mulighet til å investere i såkalte økosystemtjenester, det vil si de godene vi får fra naturen, som ren luft og vann, mat, medisiner, naturopplevelser og et stabilt klima. Kort sagt, de kan kjøpe alt det som ifølge markedsføringen selv «gjør livet på jorden mulig og trivelig».

Naturbaserte finansinstrumenter som NACs blir presentert som et verktøy for å bevare natur, men de åpner for at finansindustriens aktører kan øke sin rikdom gjennom å privatisere selve naturprosessene som vi alle avhenger av.

Markedsløsninger som økologisk kompensasjon og finansialisering av naturen er både falske og farlige. Det vi trenger, er reelle løsninger som gjør noe med årsakene til krisen. Vi må faktisk stanse skadelige utbygginger. Og vi må endre det industrielle jordbruket, som er den sektoren som er mest ansvarlig for tap av naturmangfold. Storselskapene må stilles til ansvar for sine handlinger, og de må ikke få adgang til å bestemme over internasjonale miljøavtaler.

Vi kan ikke berge planeten og reversere tapet av naturens mangfold ved å overlate den til de kreftene som er i ferd med å rasere den. Istedenfor å omfavne storselskapenes og finansindustriens falske løsninger må politikerne sikre rettighetene til urfolk og lokalsamfunn, som er de som best i stand til å verne og bevare verdens naturmangfold.

Akkurat som vi trenger klimarettferdighet, trenger vi også rettferdige og demokratiske løsninger på naturmangfoldskrisen. Da er privatisering og kommersialisering av verdens gjenværende intakte natur helt feil vei å gå.