På overflaten kunne ikke Tyrkias opposisjon hatt et bedre utgangspunkt før årets valg. Men enn så lenge krangler de om det meste.
Blir ikke enige om Erdogans utfordrer
TyrkiaAnn Fredriksen (NTB)
Aksjon: Tilhengere av Istanbuls ordfører Ekrem Imamoglu under en demonstrasjon 15. desember, etter at han ble dømt for ærekrenkelser og mistet retten til å ha politiske verv. Foto: Khalil Hamra, AP/NTB
Før juni er omme, skal Tyrkia velge både president og ny nasjonalforsamling. Da vil landets seks opposisjonspartier gjøre et nytt forsøk på å få slutt på president Recep Tayyip Erdogans langvarige grep om makten.
Utsiktene kunne ha vært gode sett i lys av at inflasjonen er skyhøy, Erdogans popularitet er dalende og mange tyrkere er indignert fordi presidenten har utnyttet domstolene til å kneble sine motstandere.
Likevel er opposisjonen i ferd med å få dårlig tid. De krangler fortsatt om både politisk retning og strategi, ikke minst når det gjelder hvem som bør bli Erdogans utfordrer.
– Opposisjonen er en del av grunnen til at Erdogan har styrt så lenge. Nøkkelen til suksess har vært å spille dem ut mot hverandre, sier førsteamanuensis Einar Wigen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.
– Den har også en evne til å ødelegge for seg selv, og det å samles bak en kandidat har vist seg å være veldig, veldig vanskelig, legger han til.
Vant lokalvalg
I lokalvalgene i 2019 greide opposisjonspartiene å sette uenigheten til side og samle seg om ett felles mål: Å beseire politikere som var alliert med Erdogan.
«Opposisjonen er en del av grunnen til at Erdogan har styrt så lenge.»
— Einar Wigen, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo
Det førte til at opposisjonen vant ordførerpostene i landets tre viktigste byer: Istanbul, Ankara og Izmir. Nå håper de på å gjenta suksessen.
Denne gangen har imidlertid Erdogan sørget for at en av opposisjonens mest populære politikere – Istanbul-ordfører Ekrem Imamoglu – ikke får stille til valg. I desember ble han dømt til over to og et halvt år i fengsel for ærekrenkelser i tillegg til at han fikk forbud mot å ha politiske verv.
Dommen anses som høyst politisk og et strategisk grep fra Erdogans side for å hindre at den karismatiske ordføreren blir presidentkandidat.
Vil gjenerobre Istanbul
Enn så lenge blir Imamoglu sittende som ordfører ettersom saken er anket, men samtidig har innenriksdepartementet innledet en annen etterforskning der den populære politikeren anklages for «terror». Det kan bety at ordførerkarrieren snart er slutt.
De to rettslige prosessene har gjort det svært risikabelt for opposisjonen å satse på Imamoglu, selv om meningsmålinger tyder på at han har gode sjanser til å vinne over Erdogan.
Alternativet ser ut til å være Kemal Kiliçdaroglu, leder for Tyrkias største opposisjonsparti CHP. Men han er mindre karismatisk og gjør seg langt dårligere på tv enn partifellen Imamoglu. Dermed står opposisjonen i en skvis som har hindret dem i å bli enige om en felles presidentkandidat.
Opposisjonen har varslet at den først vil kunngjøre sin presidentkandidat når valgdatoen er bestemt.
Naturavtalen vil åpne for privatisering av verdens natur og la storselskapene fortsette å rasere våre felles ressurser.
Med lisens til å ødelegge
NaturCamilla Hansen
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Mens mediene omtaler den nye naturavtalen som «historisk», er store deler av miljøbevegelsen og urfolk opprørt. Den globale avtalen om biologisk mangfold, som ble vedtatt på FNs naturtoppmøte i Canada 19. desember, «er ikke egnet til formålet», skriver Friends of the Earth, verdens største nettverk av grasrotbaserte miljøorganisasjoner.
Naturmangfoldskrisen er like alvorlig og prekær som klimakrisen; om vi ikke handler nå, kan over en million arter bli utryddet innen få tiår. Miljøbevegelsen og urfolk verden over har derfor krevd at delegasjonene i Montreal skulle gå inn for virkelig endring og gjøre noe med årsakene til naturkrisen. Avtalen de har kommet fram til, foreskriver tvert imot falske markedsløsninger.
Avtalen går ikke inn for å regulere selskapene og industriene som er skyld i at økosystemer og natur går tapt. Isteden fremmes såkalte «naturbaserte løsninger». Disse gjør det mulig for selskapene å fortsette å rasere naturen så lenge de kompenserer for skadene.
«Naturbaserte løsninger» er egentlig markedsbaserte kompensasjonstiltak. Denne typen tiltak har stått sentralt i klimapolitikken i flere tiår, i form av karbonmarkeder og utslippskvoter – uten at det har ført til mindre klimagassutslipp. Til tross for at det har blitt grundig dokumentert at kompensasjoner og markedsmekanismer ikke fungerer, mener mange regjeringer, enkelte deler av miljøbevegelsen og ikke minst næringslivet at vi nå kan stoppe masseutryddelsen av arter og berge naturens mangfold gjennom markedets magi.
Naturavtalen har blitt kapret av de samme storselskapene og industriene som har hovedansvaret for at naturen blir rasert og at arter utryddes raskere enn noensinne. Det viser en rapport Friends of the Earth publiserte i forkant av naturtoppmøtet.
Helt siden FN startet arbeidet med en global avtale om biologisk mangfold, har selskapene brukt sine finansielle muskler til å lobbe regjeringer og FN-personell, sponset og inngått strategiske partnerskap med internasjonale miljøstiftelser som Verdens naturfond (WWF) og The Nature Conservancy, og dannet en lang rekke koalisjoner med grønne navn som Business for Nature, Finance for Biodiversity og World Business Council for Sustainable Development. Her presenterer selskapene seg som forkjempere for naturen og som en del av løsningen.
Disse lobbykoalisjonene består av noen av verdens største miljøverstinger, som Shell, BP, Unilever, Vale og Equinor. Selskaper som først og fremst er ute etter å verne om sine forretningsmodeller. Det gjør de gjennom å promotere markedsbaserte løsninger som alternativet til strengere miljøregulering. Både regjeringene og FN-organer har aktivt invitert inn selskapene og deres koalisjoner, mens sivilsamfunn og urfolk har blitt utestengt. Målene og tiltakene i naturavtalen reflekterer derfor først og fremst selskapenes agenda.
Sentralt i avtalen står bruk av «økologiske kompensasjoner». Det betyr at selskaper kan få tillatelse til aktiviteter som ødelegger mangfoldig natur et sted, mot at de kompenserer for skaden ved å betale for vern eller restaurering av natur et annet sted. I praksis fungerer det som et marked der selskaper og stater handler med tillatelser til å ødelegge.
Slike ordninger har allerede blitt prøvd ut i flere år i en rekke land, men har mislykkes i de fleste tilfellene. Likevel blir de fremmet som løsningen. Tilhengerne hevder at kompensasjonstiltak bare skal brukes som en siste utvei, når skade på naturen er «uunngåelig», men de har i praksis blitt en lisens til å ødelegge. Selskaper får tillatelse til å gjøre naturinngrep i områder hvor dette ellers ville vært strengt forbudt – nettopp fordi de lover å kompensere for skadene ved å verne eller restaurere natur andre steder. Det er risiko for at både politikere og miljødomstoler tar lettere på miljøregulering når muligheten for å kompensere er der.
Jo mer mangfoldig natur selskapene raserer, jo større blir etterspørselen etter kompensasjoner. Naturødeleggelse er med andre ord en forutsetning for at markeder for økologiske kompensasjoner skal fungere. I New South Wales i Australia for eksempel, har myndighetene opprettet et marked hvor selskaper kan kjøpe kreditter for økosystemer og for utrydningstruede arter som vil gå tapt som følge av deres utbyggingsprosjekter. Økosystemenes og dyrenes økonomiske verdi stiger og synker i takt med etterspørselen på markedet. Verdien til en koalabjørn ligger for eksempel i skrivende stund på 600 australske dollar, mens flaggermusen Southern Myotis har en verdi på 895 dollar.
Kompensasjonstiltak krever dessuten enorme landarealer for bruk til vern og restaurering. Oxfam anslår at bare det å dekke planlagt karbonfangst fra skoger og treplantasjer (som skal kompensere for klimagassutslipp) vil kreve et areal som er fem ganger større enn India – eller som tilsvarer alt jordbruksland på planeten. Mye av dette er land som tilhører urfolk. Ifølge FNs Organisasjon for mat og landbruk (FAO) utgjør urfolks territorier hele 80 prosent av verdens gjenværende landområder med sunne økosystemer og rikt biologisk mangfold.
Kompensasjonsprosjekter tas ofte direkte fra territorier som tilhører urfolk i fattige land. Slike landran har pågått lenge, men kompensasjonsordninger forverrer situasjonen fordi de resulterer i et dobbelt landran der selskapene tar kontroll både over de naturområdene som de ødelegger gjennom sine aktiviteter – og de områdene som de erklærer som kompensasjon for ødeleggelsene.
Urbefolkninger, småbønder og lokalsamfunn blir tvangsflyttet eller nektet adgang til naturen eller jordbrukslandet som de har levd av i generasjoner, for å gjøre plass til verneområder eller treplantasjer. Praksisen bryter med grunnleggende menneskerettigheter som retten til land og rett til selvbestemmelse. Mange kompensasjonsprosjekter har ført til matmangel, hungersnød og økt fattigdom. På Madagaskar, for eksempel, sulter menneskene i landsbyen Antsotso etter at gruveselskapet Rio Tinto i samarbeid med en lokal avdeling av den internasjonale verneorganisasjonen Birdlife International tok over kontrollen av skogen som lokalbefolkningen er avhengige av for å dyrke mat, jakte og skaffe tømmer til kanoene de fisker i. Skogen er del av et kompensasjonsprosjekt som skal gjøre opp for at gruvegiganten har rasert enorme arealer med svært sjeldne kystskoger et annet sted på øya.
«Selskapene kan fortsette å rasere naturen så lenge de kompenserer for skadene»
Selskapene og verneorganisasjonene som de har inngått partnerskap med, har skapt en fortelling om at det er lokalbefolkningene, som lever av småskala jordbruk, jakt og fiske, snarere enn storselskapene, som utgjør en trussel mot naturmangfoldet. Men menneskene som bor og lever i naturen, er tvert imot de som er best i stand til å ta vare på den. Det gjelder ikke minst urfolk som har forvaltet og opprettholdt verdens mest mangfoldige naturområder i tusener av år. En gjennomgang som FAO gjorde av flere hundre studier i 2021, viser at urfolk og stammefolk er avgjørende for å beskytte skogers økosystemer i Latin-Amerika. Det er også dokumentert at det betydelig mindre avskoging i områder hvor myndighetene formelt har anerkjent urfolks kollektive landrettigheter.
Selv om naturavtalen anerkjenner urfolks rettigheter, territorier og rolle i å opprettholde verdens naturmangfold, undergraver den samme avtalen det ved å fremme «naturbaserte løsninger» og andre kompensasjonstiltak som vil lede til mer landran.
Å verne og restaurere natur koster penger. Istedenfor å gjøre vanskelige prioriteringer henvender regjeringer så vel som FN seg til finansindustrien. Finansindustriens pengestrømmer skal berge naturen gjennom markeder for handel med kompensasjoner, kreditter for naturmangfold og «innovative» finansinstrumenter for å omdanne naturens kapital til finanskapital.
I 2021 lanserte New York-børsen et slik finansinstrument. En ny type aksjer, kalt Natural Asset Companies (NACs), vil gjøre det mulig for de superrike å kjøpe opp natur som skoger, myr, innsjøer, parker og jordbruksland og sikre seg de økonomiske rettighetene til økosystemene og de naturlige prosessene på disse områdene. Investorer vil få mulighet til å investere i såkalte økosystemtjenester, det vil si de godene vi får fra naturen, som ren luft og vann, mat, medisiner, naturopplevelser og et stabilt klima. Kort sagt, de kan kjøpe alt det som ifølge markedsføringen selv «gjør livet på jorden mulig og trivelig».
Naturbaserte finansinstrumenter som NACs blir presentert som et verktøy for å bevare natur, men de åpner for at finansindustriens aktører kan øke sin rikdom gjennom å privatisere selve naturprosessene som vi alle avhenger av.
Markedsløsninger som økologisk kompensasjon og finansialisering av naturen er både falske og farlige. Det vi trenger, er reelle løsninger som gjør noe med årsakene til krisen. Vi må faktisk stanse skadelige utbygginger. Og vi må endre det industrielle jordbruket, som er den sektoren som er mest ansvarlig for tap av naturmangfold. Storselskapene må stilles til ansvar for sine handlinger, og de må ikke få adgang til å bestemme over internasjonale miljøavtaler.
Vi kan ikke berge planeten og reversere tapet av naturens mangfold ved å overlate den til de kreftene som er i ferd med å rasere den. Istedenfor å omfavne storselskapenes og finansindustriens falske løsninger må politikerne sikre rettighetene til urfolk og lokalsamfunn, som er de som best i stand til å verne og bevare verdens naturmangfold.
Akkurat som vi trenger klimarettferdighet, trenger vi også rettferdige og demokratiske løsninger på naturmangfoldskrisen. Da er privatisering og kommersialisering av verdens gjenværende intakte natur helt feil vei å gå.
Høyre og Ap tviholder på arbeidslinja, selv når folk går til grunne av den. Hvor lenge skal det fortsette?
Den dødelige arbeidslinja
KronikkSvein Inge Olsen (Skribent og leder av Protestfestivalen)
En bekjent av meg samler inn Spleis til seg selv. Jeg fatter ikke han tør, men «i nøden spiser fanden fluer». Mannen bak spleisen ble separert før jul, han sulter og er i ferd med å miste sitt hjem. En nær venn av meg som en gang hadde god råd, ba om å låne noen tusenlapper av meg, til mat og husleie. Jeg regner ikke med å få pengene igjen, selv om jeg trenger dem.
I dette nye året fyller den 50, men Merle Haggards sang «If We Make It Through December» var aldri så aktuell som denne jula, ikke minst her i et av verdens rikeste land. Kan vi håpe at den kan bli mindre aktuell frem mot neste jul?
Sangen handler om en alenefar som mistet jobben rett før jul. Det er den kaldeste tida på året og vi skjelver når snøen faller fordi vi fryser. Han drømmer om California om sommeren, hvor det er varmt, bare de kan komme seg gjennom desember. Han ønsker så sterkt at jula skal bli fin for pappas lille jente. Desember skal jo være den lykkeligste tida på året, og den lille jenta forstår jo ikke hvorfor pappa ikke har råd til å feire jul.
Da jeg ble skilt for drøyt ti år siden sa Lisa Kristofferson, (kona til countrylegenden Kris, som var nær venn av Merle) til meg at jeg måtte høre på nettopp denne sangen. Det hjelper å vite at man ikke er alene. Jeg hadde spilt den utallige ganger i årenes løp, ikke minst da jeg var i nærradioen, men for ti år siden var det meg han sang til. I disse dager er den aktuell for tusenvis av mennesker bare her i landet. Det er tragisk.
Når jeg bringer inn arbeidslinja i en gammel countrylåt har det sin forklaring. Skilsmisser er fattigdomsfeller, derfor gikk jeg fra middelklasse til sosialhjelpsmottaker over natta, selv med jobb. Arbeidslinja har gjort oss avhengig av to fulle inntekter, derfor er den så farlig.
Arbeiderpartiet nekter å se det. Høyre nekter å se det. Nyttårstalen til statsminister Jonas Gahr Støre var en bedrøvelig hyllest til arbeidslinja, men han sa ingenting om at nesten halvparten av oss blir skilt. 1,4 millioner nordmenn lever alene. Utgiftene har økt i takt med levestandarden, men den henger sammen med to gode inntekter.
Samtidig som renta har steget, har matpriser, strøm, bensin og nesten alt annet blitt mye dyrere. Jeg regnet ut at vi har fått nesten 12.000 kroner i økte utgifter – hver måned. Hvor av 8000 bare til lån og mat. Det er ekstremt. Alt av oppsparte midler er rent ut i sanden. Familier med to lave inntekter og de som bare har én middels inntekt sliter. Vi snakker om en kritisk situasjon, og da er det ikke rart at Kirkens SOS forteller om telefoner hvor folk vil ta livet sitt.
Det er så mye fortvilelse, så mye fattigdom, utenforskap og nød. For å si det med Mímir Kristjánsson, politiker for Rødt og en som vil forandring: En fattigdomskrise er under oppseiling.
«Jeg gikk fra middelklasse til sosialhjelpsmottaker over natta»
SSB kan vise til at i dag tåler ikke 900.000 nordmenn en uforutsett regning på 19.000 kr. Menn med lavest inntekt lever i gjennomsnitt 13 år kortere enn de med høyest inntekt. Mange velger i dag å stå i matkø framfor å stå i Nav-kø, fordi velferdsstaten krever at du kvitter deg med alt du har før du får hjelp. Man orker ikke alt som kreves, skjemavelde og å finne bevis på at man ikke har noe. Kirken burde stått i bresjen, men de er mest opptatt av identitetspolitikk.
På tross av alt dette sitter Støre og Vedum med støtte fra Erna og tviholder på den dødelige arbeidslinja. Det er ikke til å tro. Regjeringen gav 20 millioner i almisser til folk gjennom hjelpeorganisasjonene så de kan kjøpe inn mat å dele ut, heller enn å gjøre noe med hovedproblemet. Ap og Høyre, de to partikjempene, har i årevis valgt å sitte på gjerdet og se på at folk går til grunne, på grunn av en naiv kjærlighet til arbeidslinja. Jeg fatter ikke at noen stemmer på dem. Jeg har lyst til å si det høyt; jeg hater arbeidslinja.
Erik Bye sa det best: Politikerne må en dag lære at de ikke er våre herrer. I demokratiene skal de være klar over, hver eneste dag de våkner, og hver eneste kveld de legger seg, at de er våre tjenere. De er folkets tjenere. Kåre Willoch sa det på årsmøtet til sitt eget parti for noen år siden om hvordan flere regjeringer har stjålet fra barnefamiliene. Aldri har en regjering virket så arrogant og fraværende som nå, når man trenger den som mest.
Jeg stemmer vanligvis Senterpartiet eller KrF. Nå vil jeg stemme Rødt eller et SV med Kirsti Bergstø som partileder. Jeg tror på de kristne verdiene hennes for et mer rettferdig samfunn. Jeg tror på Mímirs Rødt fordi han fikk kjeft for å bruke jula til å snakke om de svakeste.
Forskjellene har økt uten at politikerne har gjort annet enn å dele ut almisser, og nå bruker de inflasjon som begrunnelse for å opprettholde ulikhet og fattigdom. Det er på grensen til kriminelt! Det er alltid de svakeste det går utover – den øvre middelklassen, de med to gode inntekter, de lider fortsatt ingen nød.
I dette nye året vil renta fortsette å stige, matprisene vil fortsatt være ute av kontroll og strømselskapene kan fortsette å herje med oss som de vil, for det er slik vi har stelt oss med å velge Acer og det frie markedet. Det nye året bør hete «Angerens år», for å repetere for oss selv, at Norge er blitt et tragisk land som synker på lykkeskalaen.
Etter desember kommer inkassobyråenes statistikk. Etter desember forteller barna på skolen hvordan de har hatt det i jula. Etter desember vil flere hus og leiligheter bli lagt ut for salg, uten at de har annen husly. Flere bedrifter går konkurs. Ukentlig stenger det nå en butikk eller et spisested i Kristiansand. Etter desember kommer statistikk over antall selvmord den siste måneden, og hvor mange ganger politiet har måtte gripe inn i familier på grunn av høyt alkoholmisbruk.
Det er den grusomme sannheten om den jula vi nå har lagt bak oss. Men sannheten om arbeidslinja er fortsatt taushetsbelagt. Mon tro om finansministeren, min partileder som elsker countrymusikk, våger å høre på Merles sang etter denne jula?