I juni i fjor meldte K-pop-fenomenet BTS at bandet skulle settes på pause. De respektive medlemmene skulle satse solo. Ikke minst ville sjumannsorkesterets frontmann RM (Kim Namjoon, tidligere kalt Rap Monster/Real Me) gjøre noe mer på egen hånd for å finne tilbake til meningen med musikken.
Adeem the Artist er ikke den første nordamerikanske countryrocker som bryter med konservative forestillinger om kjønn. Men fra K.D. Lang, via Neko Case, til Sarah Shook, har utgangspunktet gjerne vært et annet. For Adeem Maria (tidligere Adem Bingham) representerer noe nytt, som en ikke-binær americana-artist, eller heartland-rocker, eller hva du velger å kalle det, som gir nye perspektiver til en ofte mandig musikalsk form – tenk Bruce Springsteen, tenk Jason Isbell, tenk Drive-By Truckers, og tenk at den bredbeinte holdningen møter that feminine energy inside of me, som Adeem selv har sunget.
Anmeldelse
Iggy Pop
Every Loser
Album
Gold Tooth/Atlantic/Warner
Iggy, den egentlige oppfinneren av punkrock, hadde jo gitt seg. Men så var det plutselig duket for comeback igjen. Og ordet på gata er sant: Dette er Iggy Pops beste album på en liten evighet. Uten at det sier så altfor mye. Samtidig som det må legges til at få rockere har vært like energiske ved fylte 75 år som han her, som på «Frenzy» og utover disse 37 minuttene. Men en Stooges-pastisj? De såkalt supre musikerne, fra Chad Smith til avdøde Taylor Hawkins, kommer ikke fra garasjen, men er bringere av blankpolerte flater. Justin Bieber-produsent Andrew Watt har produsert, som er et pussig valg hvis du vil – som Iggy skal ha sagt: «beat the shit out of the listener».