I mer enn dobbel forstand kan man si at Jon Fosse beveger seg lenger og lenger inn i et materiale som genuint er hans eget. Som i mesterverket «Morgon og kveld» nærmer han seg i «Kvitleik» menneskets språklige ensomhet, dets skjøre avhengighet av fellesskap. Selv om de litterære formene er hans egne, utvikles de stadig i dialog med eldre former for litteratur. Den korte fortellingen er en allegori over menneskets sårbarhet og dødelighet: Fortelleren står mot slutten barføtt i snøen, seint om høsten, i en skog, i mørke. Der møter han et underlig lys.
Jon Fosse fortsetter å undersøke menneskets forhold til kjedsomhet, ensomhet, død.
Villfaren
Anmeldelse
