Ifølge Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har rundt 30.000 flyktninger kommet til Norge fra Ukraina i 2022. Samfunnet har gjort mye for at ukrainske flyktninger skal føle seg ønsket og trygge. Regjeringen, sivilsamfunnet og aktører i det private næringsliv har lagt til rette for at de som kommer, skal få en «trygg havn» og kan leve gode liv i Norge.

Ukrainere har fått midlertidig kollektiv beskyttelse og ulike ordninger, tjenester og tilbud har blitt dimensjonert opp. Språkkrav og sertifiseringspapirer har nærmest blitt gjort unødvendig for å komme ut i arbeid. Regjeringen har dessuten økt tilskuddsordningene til frivillig sektor slik at de kan bidra til inkludering og integrering. Vy og Ruter har latt ukrainske flyktninger reise gratis med kollektivtransport ved fremvisning av pass, ID-kort eller asylsøkerbevis. Dugnadsånden hos private bedrifter med å ansette ukrainere har vært imponerende. Privatpersoner har kjørt til grenseområdene for å hente flyktninger til Norge, åpnet sine hjem og brukt egne nettverk slik at de kan finne seg jobb raskt.

Likevel har ikke alt vært helt rosenrødt. Vi har også lest og hørt historier om manglende oppfølging og tilrettelegging på mottak – og ikke minst den tragiske hendelsen hvor en tiårig gutt mistet livet mens han bodde på mottak, etter å ha blitt avvist av helsepersonell.

Jeg kom selv til Norge i 1986 som flyktning, med foreldre og tre yngre søsken. Yngste bror var bare seks måneder. Jeg var storesøster på seks år som akkurat hadde begynt å miste melketenner. Den gangen landet vi på Fornebu flyplass, og vi var så eksotiske at mine foreldre ble intervjuet i avisen i det våre føtter traff norsk jord.

Selv om Norge fortsatt har et stykke å gå, gjør mottakelsen av ukrainske flyktninger meg stolt. Jeg er stolt av å kalle meg norsk-iraner når jeg ser hvordan vi klarer å omstrukturere oss og skape raske veier inn i samfunnet, hvor lovendringer og krav om samarbeid har kommet fra øverste hold for å hjelpe mennesker i nød. Det har vært kort vei fra ord til handling.

Det jeg undrer meg over, er om måten vi som nasjon har tatt imot ukrainerne på, kan ha en overføringsverdi til utfordringer som vi strever med og har strevd med de siste 20 årene.

Kan lærdommen fra bosetting av ukrainske flyktninger overføres til andre mennesker på flukt – som enslige mindreårige eller syrere? Kan vi endre krav om norskkurs slik at andre med flyktningstatus får mulighet til å komme seg raskt ut i arbeid? Kan barnehager og skoler bli like godt forberedt og rustet når det kommer flyktningfamilier fra Midtøsten, Syria og Afghanistan? Svaret må jo være ja, fordi alt annet ville være rart. Eller?

Inkludering, anerkjennelse og forståelse for mennesker som er annerledes enn oss, krever bevisste handlinger og en vilje til å endre praksis. Mye av våre handlinger, avgjørelser og rutiner, både som fag- og privatpersoner, er ubevisste. Vi må snakke om hvilke valg vi tar, bevisst eller ubevisst, for å ikke gå i feller. Ekspertene på dette feltet er de som opplever dette hver eneste dag. Derfor må vi gjøre det vi kan for å få frem disse stemmene.

«Det var der jeg lærte hva epleslang var, og hvordan en rå potet smakte»

Noe av det jeg husker best fra da vår familie ble bosatt i Norge, var undringen fra alle vi møtte. Den naive og nysgjerrige undringen på hvem vi var. Naboene og elevene på skolen elsket vårt mørke og kraftige hår – uten at det opplevdes som fordommer. De var nysgjerrige på hvordan navnet vårt skulle uttales, og prøvde etter beste evne å få de vanskelige lydene langt ned i halsgropen til å bli satt sammen til en bokstav. Mange av barna i klassen hadde lyst til å komme hjem og spise middag hos oss etter at første prøvekanin hadde vært på besøk og skrytt uhemmet av luktene, krydderne og den magiske stekte risen, formet som en kake, i bunnen av kjelen. Det heter forresten tadik , hvis noen er nysgjerrige.

Det første vi fikk tildelt da vi fikk permanent opphold, var en mentorfamilie. En etnisk norsk familie som skulle hjelpe oss med å finne vårt kompass i Kongsvinger by. De hjalp oss med alt fra skolestart, papirer og skjemaer som skulle fylles ut og sendes til ulike kontorer. Foreldrene mine fikk hjelp med jobbsøk og norskkurs, og vi barna ble meldt inn i organisert idrett. Jeg husker at min mor kalte den familien guds gave til oss. Det var der jeg lærte hva epleslang var, og hvordan en rå potet smakte.

Hvordan kan flere bli møtt med samme naivitet, nysgjerrighet og åpenhet som min og mange andre familier ble på slutten av 1980-tallet – og som vi har klart med ukrainske flyktninger?

Jeg har tre forslag. Hva med å opprette flere mentorfamilier, slik som vi fikk? Familier er viktige og ofte ubrukte ressurser i lokalmiljøet. Selv om det kommer flere flyktninger i dag enn på 1980-tallet, har mottakelsen av ukrainere vist at viljen er til stede blant befolkningen. Hvis vi klarer å systematisere tilbudet gjennom et pilotprosjekt med utvalgte kommuner og bydeler, får vi muligheten til å måle effekten av tjenesten i samma slengen.

Et annet forslag: Kan vi gi kollektiv beskyttelse også til mennesker som opplever krig utenfor Europas grenser? Her vil mange si at det ikke er rart at man gir kollektiv beskyttelse når krigen nærmest er utenfor vår dørstokk – ved å hjelpe dem, hjelper vi også oss selv. Men kan årsaken også være at det er lettere å føle empati for ukrainere fordi de i livsstil, kultur og utseende ligner mer på oss? Kan en annen årsak være at den ukrainske presidentens kampmoral gir oss tro på at om vi hjelper ukrainere nå, er sjansen for at de vinner krigen – og dermed sannsynligheten for at de vender hjem – større?

Et tredje forslag: Kan regjeringen og Stortinget opprette bedre insentiver for bydeler og kommuner for å motivere til bosetting og sysselsetting av flyktninger? Uansett hvor de har flyktet fra? Som igjen bidrar til at kommuner blir motivert til å utvikle måleverktøy for trivsel, trygghet, nyskaping og samhold?

Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, heter det i nasjonalsangen. Hva ønsker vi skal stige frem av Norge og inn i fremtiden? Hvordan skal andre land tenke om oss? Det er det vi som bestemmer, ut fra våre handlinger.

Vi lever i en vanskelig tid, men vi lever også i en tid hvor det mer enn noen gang trengs risikovillig lederskap. Hva hvis vi våger å tro at det som skal erstatte oljen, ikke er apper og raske teknologiske løsninger, men de ubrukte ressursene som finnes hos mennesker med flerkulturell bakgrunn? Vil du være med på å utforske dette?