Her en kveld hørte jeg på radioen noen kloke folk drøfte hva det er som gjør oss til mennesker. Én mente det var evnen til å lage redskap, språk og symboler; en annen at det var fornuften; en tredje argumenterte for at vi er de eneste som kan forestille oss tid, mens en fjerde hevdet at bevisstheten om døden er det som skiller oss fra dyrene.

Det var imidlertid ett kjennetegn ved mennesket som ikke ble nevnt, en egenskap jeg blir minnet om betydningen av hver eneste dag. Jeg tenker på smilet. Dette forunderlige spillet i ansiktet, lyset i øynene som i løpet av sekunder gjør den fremmede mindre fremmed. Det som gjør at vi føler oss velkomne, selv om vi ringer på feil dør; som gjør at vi med glede betaler regningen, selv om den ble langt større enn vi hadde tenkt.

Smilet er både et under og et mysterium. Når det lille nurket smiler for aller første gang, tennes ei stjerne. Se, hun smiler! Gjennom det blanke blikket pipler perler. Og det er nok til alle, til familie, slekt og venner, til hele verden. Vi bøyer oss over vogga, gjør grimaser, kvinker fram rare lyder, smiler for å lokke fram enda flere smil.

I gamle dager smilte man sjelden på bilder. Å bli fotografert var en alvorlig sak. Dessuten ble mange tannløse i ung alder og hadde ikke lyst til å avsløre for all verden at de ennå ikke hadde hatt råd til å kjøpe gebiss.

Det sies at mennesket er den eneste skapning som rødmer, og som har grunn til det. Mennesket er visstnok også den eneste skapningen som smiler. Når hunden flekker tenner, ligner det vårt smil, men det er et truende signal. Kom ikke nærmere! Aper smiler visstnok bare til aper som står over dem i hierarkiet. Slik signaliserer de underkastelse.

Den frigitte slaven Bark i Saint Exupérys roman «Sand, vind og stjerner» (1939) oppdaget at menneskene bare smilte når han kjøpte et glass te. For å få et nytt smil, måtte han kjøpe et nytt glass. Bark var så underernært på vennlighet at han kjøpte glass etter glass. Da pengene tok slutt, kjente han at den friheten han hadde drømt så vakkert om, smakte bittert. Så møtte han fattiggutten, som så på ham og smilte. Ikke tillært og beregnende, men varmt og tillitsfullt. Noe inne i Bark tinte, og livet ble forandret. Så viktig kan et smil være.

Hvis vi begynner hver morgen med et aldri så lite smil i speilet på badet, da er vi i hvert fall sikre på at smilet blir gjengjeldt. Tenk at jeg og han Inge er på beina i dag igjen! Nå skal det i hvert fall ikke stå på oss!