Quentin Tarantinos filmsmak er kanskje blodig, men størst av alt er kjærligheten.
Cinema Speculation
Essay
Weidenfeld & Nicolson 2022, 392 sider
Få ting skaper stemning som en god massakre. De som er glad i regissør Quentin Tarantinos filmer og de sjangertradisjonene han knytter seg til, vil antagelig forstå hva jeg mener. Fryden over et voldelig klimaks, en overdådig shoot-out , er noe helt for seg selv. Tenk for eksempel på siste scene i George Roy Hills «Butch Cassidy and the Sundance Kid» (1969) eller slutten på Tarantinos egen «Django Unchained» (2012) – for ikke å snakke om forelegget for sistnevnte, Sergio Corbuccis «Django» (1966), der skuespiller Franco Nero drar en mitraljøse opp fra likkista han sleper på – and goes to town .
