Her, ved årets utløp, må det være tillatt å gjøre status og stille det vanskelige, prinsipielle spørsmålet: Hvem skriver kritikerne til? Eller: Hvem er den litterære kritikken til for?
Selve litteraturkritikkens vesen står overfor en utfordring.
Quentin Tarantinos filmsmak er kanskje blodig, men størst av alt er kjærligheten.
Få ting skaper stemning som en god massakre. De som er glad i regissør Quentin Tarantinos filmer og de sjangertradisjonene han knytter seg til, vil antagelig forstå hva jeg mener. Fryden over et voldelig klimaks, en overdådig shoot-out , er noe helt for seg selv. Tenk for eksempel på siste scene i George Roy Hills «Butch Cassidy and the Sundance Kid» (1969) eller slutten på Tarantinos egen «Django Unchained» (2012) – for ikke å snakke om forelegget for sistnevnte, Sergio Corbuccis «Django» (1966), der skuespiller Franco Nero drar en mitraljøse opp fra likkista han sleper på – and goes to town .