En kveld i desember gikk jeg på ski fra Frognerseteren. Jeg hadde en stund interessert meg for forretningsmannen Thomas Heftye, som i 1864 kjøpte Frognerseterskogen, i dag eid av Oslo kommune. Det var min barndoms skog, men jeg hadde ikke vært der på lenge, og jeg ville se et par steder igjen, nå som jeg var litt orientert i Heftyes historie. Jeg startet ved Heftyevillaen, der Heftye, husket jeg, gjerne feiret jul, og visst nok tilbrakte kveld etter kveld foran peisen med sin favorittbok, Charles Dickens’ «The Pickwick Papers » . Jeg kjørte nedover bakkene mot Tryvann, gikk forbi Skomakertjern og videre innover mot Nordmarkskapellet, og mens snøen falt i den stille skogen, og skisporene ble borte bak meg, kom jeg til å tenke på en historie jeg selv hadde lest dagen i forveien, den hadde landet urolig i meg. Ja, kanskje var uroen den egentlige grunnen til at jeg hadde lagt ut på ski akkurat denne kvelden, og ikke min generelle, tross alt nokså overflatiske interesse for Heftye.