For en som vokste opp med Thorbjørn Egners historier, figurer og sanger (både i bokform og på vinyl) og som endatil har gått på en barneskole hvis 17. mai-fane var laget av ham, har det i alle år hvilt noe trygt, trivelig, uforanderlig og tidløst over universet hans. Og for en som i sin tid kunne «Karius og Baktus» utenat (og fremførte den til sine foreldres «glede» opptil flere ganger daglig), for senere å se sin egen sønn kose seg vilt med bustete tanntroll, klatrende mus og sanger om uheldige menn og sjørøvere, har det heller aldri føltes nødvendig å oppdatere det.