Arne Ekelands kunstnerskap er kunsthistorie, og har vært det en god stund allerede. I verk laget fra 1936 fram til kunstnerens død kjenner man fort lukta av forrige århundre og kan mimre over konsekvensene av modernismen: Ismene dugger tett på ruta her. Men det står som kjent ikke i veien for samtidig relevans, og det er tydelig at grepene hans er blitt kanalisert inn i verkene til blant annet Håkon Bleken og Sverre Bjertnes. Men namedropping gir ingen mening her, for nedslagsfeltet til Ekeland er nemlig litt som Edvard Munchs: Alle aktive norske bildekunstnere – i hvert fall de som maler – har et forhold til dem begge, med mindre de med vilje lever svært isolert, har fasttelefon, og aldri har lært seg å lese. Vi har i så fall heller aldri hørt om dem (men det betyr ikke at de ikke finnes).