Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Full forvirring hos Braanen

Det sies at ingen bransjer er like selvopptatte som mediebransjen. At jeg i en bisetning nevnte Finansavisen og Klassekampen i et debattinnlegg i DN 27. november har i alle fall resultert i lederartikler fra både Trygve Hegnar (29. november) og Bjørgulv Braanen (7. desember).

Braanen skriver at jeg mener at «eierkonsentrasjonen i store mediekonsern ikke er noe problem, mens mindre, uavhengige medier er det». Det er helt feil. Jeg argumenterer i DN tydelig for at eierskapskonsentrasjon må måles med nye og mer presise metoder, og at vi må ha en bedre informert offentlig diskusjon rundt medieeierskap. Mitt stikk mot Klassekampen handler om selvbildet som «hele venstresidas dagsavis», mens Rødt er eneste parti på eiersiden, og attpåtil er største eier (20 prosent). Hvordan dette eventuelt påvirker Klassekampens politiske dekning av SV og Ap er nok en mer interessant diskusjon enn at Bjørgulv Braanen selv eier nærmere én prosent av avisen du holder i hånden, men begge deler er relevant informasjon.

Trygve Hegnar mente på sin side at jeg overser at Olsen og Must er eiere av NHST, som igjen eier DN. Mitt stikk mot Finansavisen dreier seg om at Hegnar er både eier og ansvarlig redaktør. I rollen som eier og investor har Hegnar andre bindinger enn i rollen som kommentator og redaktør, og førstnevnte rolle kan potensielt legge føringer for redaksjonens arbeid.

En annen og interessant problemstilling er at Must-familien har store eierposter i både Polaris Media og NHST, altså to konkurrerende mediekonsern. Slike problemstillinger fanges ikke opp av Medietilsynets rapporter, som jf. LOV-2016-06-17-64 er lovpålagt å sikre «åpenhet, oppmerksomhet og kunnskap om eierforholdene i norske medier».

«Vi trenger bedre informasjon om eierskapskonsentrasjon»

Jeg mener ganske enkelt at diskusjonene rundt medieeierskap og eierskapskonsentrasjon må handle om mer enn bare konserntilhørighet og avisopplag.

Det er nemlig ikke opplagt, slik Braanen skriver, at «konsern som består av mange publikasjoner har større politisk mangfold» enn mindre konsern, slik Helle Sjøvaags ferske forskning fra Sverige indikerer. Se bare til det amerikanske markedet for lokal-TV, eller til Rupert Murdochs medieimperium.

Braanens poeng om at aviser utenfor etablerte konsernstrukturer, som Klassekampen eller Dagen, «er avgjørende for den politisk bredden i det norske mediefeltet», er det dog bred politisk enighet om. Det er derfor de nevnte avisene er de største mottakerne i pressestøtteordningen (hhv. 40 MNOK og 15 MNOK).

Overordnet fungerer det norske mediemarkedet godt, men vi trenger bedre informasjon om eierskapskonsentrasjon, og mer forskning på hvordan eierskap påvirker redaksjonell uavhengighet i en norsk kontekst.

Git: main, Build env: production, running in production mode, Sanity: production