Hvis du hadde hatt flere ungdommer som varslet om alvorlige krenkelser de har blitt utsatt for i barneorganisasjonen du er med på å lede, ville du da ha valgt å fremsnakke at nesten ingen andre har varslet om slike krenkelser, og at det ikke er noen i dag som rapporterer om slike forhold? Eller ville du ha valgt å ta disse ungdommene på dypeste alvor, lytte, virkelig følge dem opp om hva de har opplevd, og sørget for at de kan oppleve seg ordentlig ivaretatt og hørt, og ikke minst beklage det de har blitt utsatt for?