Du dør ikke av ulikhet

Mange mener at økende ulikhet fører til høyere dødelighet i befolkningen. Stemmer det?

Ruth Eva Jørgensen (Stipendiat, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO) og Torkild Hovde Lyngstad (Professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO)

HELSEFARE? Epidemiologene Richard Wilkinson (på bildet) og Kate Pickett hevder at et samfunn med høy ulikhet gir høyere dødelighet i hele befolkningen. Det er det ingen holdepunkter for, i hvert fall i Norge, skriver forfatterne. Foto: Kristin Ellefsen

Se for deg at du er rik, og du har valget mellom å enten bosette deg i et samfunn hvor de økonomiske forskjellene mellom folk er store, eller du kan flytte et sted hvor ulikheten er lav. Vil valget du tar få konsekvenser for hvor lenge du lever? Vår forskning besvarer dette spørsmålet med et tydelig nei: Økende ulikhet fører neppe til høyere dødelighet, i alle fall ikke blant oss som bor i Norge.

Økonomisk ulikhet får mye oppmerksomhet. Norge er fortsatt et relativt egalitært samfunn, men også her har den økonomiske ulikheten mellom folk økt. Statistisk sentralbyrå viste i 2021 at inntektsulikheten i Norge er 36 prosent høyere enn tidligere antatt, og at den har økt siden århundreskiftet. De siste årene har oppmerksomheten også vært rettet mot formuer, blant annet på grunn av Thomas Pikettys bok om kapital i det 21. århundre som satte en ny dagsorden. I Norge er ulikheten i formuer vesentlig større enn i inntekt. Den er også langt høyere enn flere land vi gjerne ser på som mer preget av ulikhet og fattigdom, som for eksempel Storbritannia.

I boken «Ulikhetens pris» (2012) skrev epidemiologene Kate Pickett og Richard Wilkinson om hvordan økonomiske forskjeller i velstående land utgjør vår tids viktigste hinder på veien mot bedret folkehelse. Boken ble en bestselger og fikk mye oppmerksomhet, også i Norge. Poenget deres er at det er ulikheten i seg selv som er helseskadelig. Den gjør oss misunnelige, fører til økt konkurranse, og løser opp det sosiale limet i befolkningen. Dette fører i sin tur til høyere sykelighet, blant annet større forekomst av hjerte- og karsykdommer, og i siste instans til høyere dødelighet, ifølge dem.

All forskning viser at det er en klar sammenheng mellom egen inntekt og helse. Jo lenger en beveger seg opp på den sosioøkonomiske stigen, desto bedre blir helsen, og desto lenger kan en forvente å leve. Wilkinson og Picketts poeng er imidlertid at ulikheten i seg selv har en effekt på dødeligheten i et samfunn, også etter at man har tatt hensyn til hvor rik eller fattig man er og hvor høy eller lav inntekt man har. Sagt på en annen måte: vi dør tidligere av å omgi oss med ulikhet, uansett hvem vi er, hvor mye vi tjener og hvor rike vi måtte være.

Teorien om at ulikhet rammer helsen vår uavhengig av vår egen økonomiske situasjon er kontroversiell. Den betyr at også de rike dør tidligere i samfunn med høy ulikhet. Ifølge teorien vil alle, også de rike, få lengre (og presumptivt friskere) liv i samfunn med mindre ulikhet. De hevder at også i relativt egalitære land, som Norge, vil folkehelsen kunne forbedres ytterligere gjennom å redusere økonomiske forskjeller.

Hvis denne ideen stemmer, burde også sannsynligheten for å dø tidlig i livet være høyere for dem som lever i mer ulike lokalsamfunn, sammenliknet med dem som lever i lokalsamfunn med mindre ulikhet. For å undersøke hvorvidt dette er tilfellet i Norge, har vi sett på om økt økonomisk ulikhet fører til høyere dødssannsynlighet i norske kommuner. Tidligere studier har konsentrert seg om inntekt. Vi ser i tillegg på ulikhet i formue. Studien ble nylig publisert i Scandinavian Journal of Public Health.

Vi finner ingen støtte for at økt økonomisk ulikhet påvirker dødeligheten i Norge. Det gjelder både inntektsulikhet og formuesulikhet, og det gjelder for kvinner så vel som for menn. Wilkinson og Pickett tar feil, i det minste når det gjelder Norge.

«Vi finner ingen støttefor at økt økonomisk ulikhet påvirker dødeligheten i Norge»

I studien vår benytter vi norske registerdata om befolkningen mellom 25 og 84 år fra 1993–2013. En viktig svakhet ved flere tidligere studier er at de ikke kontrollerer for trekk ved områdene de studerer som både kan påvirke graden av ulikhet og dødeligheten i områdene. Registerdataene våre inneholder områdeinformasjon, noe som gjør det mulig for oss å ta hensyn til svært mange andre kjennetegn ved lokalsamfunnene vi studerer.

Er det innvendinger mot våre funn? Det norske samfunnet kjennetegnes av høy systemtillit, sjenerøse og universelle helse- og velferdsordninger som sikres gjennom et progressivt skattesystem med vekt på omfordeling. Det kan tenkes at velferdsstaten fungerer som en buffer mot alvorlige konsekvenser av ulikhet. Kanskje er det disse faktorene som holder negative konsekvenser av ulikhet i sjakk? En annen mulighet er at det kan finnes en øvre terskel for når ulikheten begynner å gi negative helsevirkninger. Kanskje er den økonomiske ulikheten i Norge rett og slett fortsatt for lav til å produsere en effekt på helsen vår?

Dersom det stemmer at ulikhet bidrar til å forme kulturen slik at menneskene som lever i den blir mindre tillitsfulle, er det likevel mulig at konklusjonen vil kunne bli en annen i fremtiden om ulikheten fortsetter å øke. En tredje mulighet er at tidligere studier ikke har lyktes i å ta høyde for andre viktige faktorer, og derfor har overvurdert effekten.

Ideen om at ulikhet fører til høyere dødelighet for alle i et samfunn er omstridt. Den har fått mye oppmerksomhet, men det betyr ikke at den er korrekt. Våre resultater tyder på at vi bør stille kritiske spørsmål til denne teorien. Økonomisk ulikhet kan ha store konsekvenser på mange områder, men det ser ikke ut til at den betyr noe særlig for dødeligheten i Norge.

Rettelse

I mandagens kronikk hadde dessverre halvparten av siste setning falt ut. Her er hele: «Da er det kanskje slik, som Gørrisen sier, at et gammelt maleri ikke er noe å sørge over.» Red.

DebattUKRAINA-KRIGEN

En farlig utvikling

Einar Kringlen (Oslo)

Uten fredsforhandlinger vil krigen i Ukraina opptrappes i en uhyggelig grad. Ukraina vinner på bakken og har til hensikt å gjenvinne det Russland har tatt fra landet. USA og andre Nato-land gir fortsatt store mengder våpen til Ukraina og forsikrer oss med at man vil støtte Ukraina «for as long as it takes».

Men hvis ikke partene nå bringes til forhandlingsbordet vil krigen fortsette med nye tusener av drepte soldater og sørgende familier på begge sider. Flere og flere ukrainske byer vil bli bombet i grus, elektrisitet, vann og annen infrastruktur vil bli borte, og det ukrainske slettelandet vil bli ubrukbart som matlager. Tortur og drap av ukrainske fanger og sivile vil neppe stanse, og med jevne mellomrom vil Putin true med atomkrig.

EKTE GLEDE: I Kherson. Men hva med Krim?

Med stigende priser og truende økonomisk depresjon i USA og Vest-Europa vil det være grenser for Vestens støtte til Ukraina. Et økende antall republikanere i Kongressen er reserverte til den store støtten USA gir Ukraina. Kevin McCarthy, minoritetslederen, uttalte for ikke lenge siden at man kan ikke utstede en «blanko sjekk» til Ukraina. I Tyskland har industrien store energiproblemer, i Frankrike er det stadig streiker på grunn av de store utgiftene som rammer vanlige folk, og i Italias nye regjering finnes pro-russiske elementer.

Alt dette taler for at Ukraina og Russland må komme til forhandlingsbordet der begge land må inngå kompromisser.

Ukrainas krigsmål er selvsagt moralsk og legalt forståelige, og landet har gjort en utrolig innsats ved sin patriotiske holdning og kampmot. Men forsøket på gjenvinning av hele Donbass og Krim er neppe verdt den risikoen en eskalering av konflikten har – med farlige konsekvenser for store deler av verden?