La oss si
Jeg traff ham i Istanbul, der jeg satt og røykte foran den lokale moskeen mens folk myldret inn til bønn. Han kom for å be om penger, men det var pakket pent inn i høflig interesse for meg og mitt. Han var fra Tunisia, og tidligere hadde han jobbet illegalt i Italia. Så hadde han blitt tatt i en razzia og sendt ut av landet, tilbake til Tunisia.
Nå var han på vei tilbake til Italia, der han hadde kone og barn. Men det var en komplisert tur, foreløpig hadde han bare kommet til Istanbul. Planen var å dra til Ankara for å kontakte den italienske ambassaden der, i håp om å få innreisevisum.
«At det er han som er meg nå, og at jeg har blitt ham»
Vi snakket litt fram og tilbake om situasjonen hans. Han var sliten. Sliten helt inn i marg og bein. Når han fortsatt klorte seg fast i sitt lille håp, var det fordi han ikke hadde noe annet. Ingenting annet å håpe på. Ingen andre muligheter. Det var enten dette eller å gi opp. Innse at han aldri ville få se kona og barna igjen. At han like godt kunne glemme dem. Glemme at han noensinne hadde hatt en familie. Reglene tillot det ikke.
Han var ikke klar til å gi opp. Ikke enda. Men den kvelden var han på randen av kollaps. Hele planen var jo så håpløs.
La oss si at jeg hjalp ham. La oss si at han fikk passet mitt og flybilletten min slik at han neste dag kunne fly til København. La oss si at han klarte å komme om bord i flyet. La oss si han slapp gjennom passkontrollen på Kastrup.
At han går rundt i København nå og tigger penger til en togbillett. At han samler flasker, jukser og sulter – helt til han har nok penger og kan dra til Italia for å finne familien sin.
La oss si jeg ble noen ekstra dager i Istanbul. At jeg henvendte meg til den danske konsulen og fikk et nødpass. At jeg kjøpte en ny flybillett.
Eller la oss si jeg ble i Istanbul for alltid. At det er han som er meg nå, og at jeg har blitt ham. At det er meg som er på vei til Ankara for å søke innreisevisum. At det nå er meg som står utenfor moskeen i Istanbul og tigger. Det kan man jo forestille seg, kan man ikke det?
Oppgaven
Å våkne om natten med hjernen full av vanvittige
spekulasjoner er ikke så spesielt,
de fleste skal møte et monster. Noen er nødt til
å ta medisiner for å holde ut smertene,
overleve tapet eller slippe fri av en depresjon.
De føler seg fullstendig forlatt og helt alene
sammen med uhyrene – slik er det.
Djevelen går omkring som en brølende løve.
Andre nøyer seg med dopet som er på markedet
i fri handel; tobakk, kaffe, alkohol, orgier i mat
eller askese. Noen klarer å forsvinne
i en jobb, en eller annen storstilt lidenskap.
Vi bygger små imperier i håp om at de kan tjene
som holdepunkter for den hjemløse ånden, den dagen
vi forlater kroppen og går inn i det evige.
Alle vil etterlate seg spor – som en takk
for at vi fikk lov til å vandre på jorden og glede oss
over skjønnheten her; fikk lov til å elske og hate
i normalt omfang i en kropp med normal adresse.
Oppgaven for oss er å tyde de felles erfaringene;
den gru og elendighet som omgir oss, henger fast
i klærne og trenger inn i kroppen på alle.
Å legge merke til det som foregår, og om mulig
si ting som de er.