Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Over 1000 kullgruvearbeidere i Alabama deltar i en streik som ingen ende vil ta. Klarer de å holde ut til de får ny kontrakt?

Har streiket i 19 måneder

Står på krava: Streikearbeidere er på vei til kullgruva Mine No. 5, hvor flere av dem pleide å jobbe.

Før vi begynner, la oss be en liten bønn, sier Larry Spencer med en tykk sørstatsaksent inn i en mikrofon.

Han står foran rundt 200 kullgruvearbeidere, og nesten alle har kledd seg i militærgrønne T-skjorter fra United Mining Workers of America (UMWA) med påskrifta «Vi er én».

– Kjære Gud, la oss se om vi ikke kan berøre hjertene til Warrior Met og få oss en ny kontrakt, sier Spencer.

Han er visepresident for UMWA distrikt 20, som dekker mesteparten av sørstatene, og har jobbet i kullgruvene i Alabama siden 1980.

– Amen, lyder det fra publikum.

Stemningen er anspent blant de streikende. De står på en stor parkeringsplass utenfor foreningshallen til fagforbundet i Brookwood, en småby med 2500 innbyggere midt i Alabama.

For første gang på lenge skal de møte opp ved en av kullgruvene til Warrior Met Coal, selskapet de har streiket mot siden 1. april 2021. Den gangen trodde de at streiken skulle være over til jul i fjor – seinest. Nå er de i gang med en ny innsamlingsaksjon for julegaver til de streikendes unger. Men det de ønsker seg aller mest, en ny kontrakt, er fortsatt ikke i sikte.

19 måneder og åtte dager

19 måneder og åtte dager. Så lenge har over 1000 kullgruvearbeidere vært i streik da Klassekampen besøker dem på en av høstens siste dager. Fremdeles kan man fornemme en siste rest av den tette sørstatsvarmen i lufta.

I 2015 gikk Walter Energy, selskapet som eide kullgruvene i Brookwood, konkurs. I 2016 ble gruvene tatt over av Warrior Met Coal. Det nyetablerte firmaet var støttet av noen av Wall Streets største forvaltningsselskaper. Likevel var det vanskelig å se hvordan virksomheten kunne bli lønnsom på kort sikt, og fagforbundet gikk derfor med på både lønnskutt tilsvarende 60 kroner timen, en dårligere helseforsikring, langt færre fridager og mindre overtidsbetaling.

Betingelsen fra fagforeningens side var at kuttene skulle være midlertidige, og at arbeiderne skulle få bedre vilkår når gruvene ble lønnsomme. Og Warrior Met Coal ble god butikk etter hvert, men uten at en ny kontrakt dukket opp av den grunn.

Selskapet nekter for å ha lovet en forbedret kontrakt i framtida. Tilliten mellom partene har derfor kollapset fullstendig, og flere av arbeiderne forteller at de ikke kommer til å stole på firmaet selv etter at streiken er over.

– Vi er helvetes slitne og klare for en kontrakt. Alt vi ønsker oss, er å få tilbake betingelsene vi mistet i 2016, sier Spencer.

«Mørkt, vått og farlig»

Brandon Jones viser fram en videosnutt fra kullgruvene fra noen måneder før streiken brøyt ut. I videoen står Jones i en smal og mørk heis på vei ned i gruva. Flere hundre meter under bakken sover en person i et mørkt hjørne, mens en annen følger nøye med på en stor boremaskin som spytter ut store kullflak. Noen få lyspærer henger i taket, men ellers trenger bekmørket seg på i de trange korridorene.

– Det er mørkt, vått og farlig, sier Jones.

Området de graver i, inneholder uvanlig mye metangass, noe som øker risikoen for eksplosjoner. Nå som Warrior Met Coal har erstattet et flertall av arbeiderne sine med ny arbeidskraft, frykter flere av de streikende at risikoen for ulykker har steget dramatisk.

– I tillegg har vi vært underbemannet siden Warrior Met tok over. Før var vi 14 stykker i området hvor jeg jobber. Nå er vi seks eller sju, forteller han.

Plutselig måtte de jobbe dobbelt så mye som før.

Jones sveiper videre på mobiltelefonen sin til han finner en «selfie» han tok etter et arbeidsskift. Bortsett fra en lys stripe øverst i panna der hjelmen har dekket, er hele ansiktet dekket med kullstøv.

Ikke noe valg

Omtrent ti minibusser fullastet med streikende arbeidere og deres støttespillere kjører ut av Brookwood og mot en av Warrior Met Coals kullgruver. UMWA – skiltene står på rad og rekke langs gata utenfor enetasjes trehus.

Minibussene stanser ved et veikryss, og folk velter ut. Gruppa blokkerer veien og begynner å gå oppover en slak bakke mot en av kullgruvene to kilometer unna. «U-M-W-A» roper de i kor. Noen med en høyttaler begynner å spille en energisk coverversjon av Pete Seegers kamphymne «Which Side are You On»:

«Oh, workers can you stand it?
Oh, tell me how you can?
Will you be a lousy scab
Or will you be a man?»

Bittert gjensyn: Her passerer deler av streiketoget en av kullgruvene de tidligere arbeidet i. Firmaet har erstattet dem med nye arbeidere for å holde gruva åpen.

Bilkøen bak streiketoget vokser. Fire politibiler kjører opp og ned forbi dem flere ganger før de lar arbeiderne fortsette. Mens vi går oppover, forteller Larry Syx, en 72 år gammel kullgruvearbeider, at han planlegger å holde ut så lenge han må.

– Vi har ikke noe valg. Hvis vi gir oss nå, kommer vi aldri til å vinne igjen.

Han forteller at han også kjemper for sønnen sin som jobber i gruvene, men ikke har gått ut i streik.

– På 1980-tallet hadde dette vært mye enklere, forteller han – og mimrer om fagforbundets gullalder. Da tror han at denne veien ville vært strødd med såkalte «jackrocks», spikere smeltet sammen slik at en spiss alltid peker oppover: et utmerket våpen for å punktere dekk.

Tidligere i dag var planen at noen skulle sette seg midt i veien for å blokkere trafikken inn og ut av gruva. Bare fire kvinner – koner og partnere til de som streiker – meldte seg, og aksjonen ble avlyst da det ble klart at de risikerte 30 dager i fengsel for blokaden.

Alabama har noen av USAs strengeste streikelover, og fagforbundet har vært i retten flere ganger siden streiken begynte. De fikk bøter på over 130 millioner kroner for selskapets tapte inntekter og økte sikkerhetsutgifter. Beløpet ble seinere redusert til 4,3 millioner kroner, etter at National Labor Relations Board revurderte saken.

I nesten et halvt år ble de streikende nektet å ha streikevakter innen 300 meter fra inngangene til gruvene. De evige søksmålene og den juridiske kampen har tært på streiken.

– Loven i denne staten er ikke på vår side. Guvernøren er ikke på vår side. Hele staten er imot oss, sier UNWA-president Cecil Roberts.

Til tross for begrensningene fra rettsvesenet har situasjonen eskalert flere ganger. Kullfirmaet anklager fagforbundsmedlemmer for å ha spyttet på streikebryterne, truet en sikkerhetsvakt og knust flere bilvinduer. Visepresident Spencer har sagt at streikebryterne framprovoserte angrepene ved å kjøre på flere av streikerne på vei inn i gruvene.

Warrior Met Coal har også meldt at det har blitt brukt sprengstoff for å skade et av gassrørene deres, og at dette «hadde å gjøre med arbeidskonflikten». UMWA benekter anklagen, og selskapet har ikke lagt fram noe bevis.

Hører de oss?

Forbi noen togskinner og en liten gravplass for 13 arbeidere som døde etter en eksplosjon i en av minene i 2001, kommer demonstrasjonstoget fram til målet: den vidstrakte gruva Mine No. 5 Prep Plant, hvor et voldsomt kullberg ruver i høyden. Biler kjører inn og ut, og streikebryterne skimtes på lang avstand.

Arbeiderne fortsetter å rope og veiver med skiltene sine mens bilene som har samlet seg bak dem, endelig får passere. En av gruvearbeiderne forteller at han så flere biler snu: arbeidere som har trosset streikelinja og som ikke orket å kjøre forbi. Men en annen roper ut, frustrert: «Jeg tror ikke streikebryterne kan høre oss en gang.»

Braxton Wright er kontrollromsoperatør i Mine No. 5 og tredjegenerasjons gruvearbeider. Han forteller at det gjør vondt å se biler kjøre inn og ut og store berg med kull som fortsatt produseres.

Hånda på hjertet: Braxton Wright holder hånda på hjertet da USAs nasjonalsang «The Star-Spangled Banner» spilles på parkeringsplassen der de streikende har samlet seg.

– Det er virkelig hjerteskjærende. Jeg har jobbet der i 16 år. Mange har jobbet der lengre, og selskapet ser oss som noe de bare kan kvitte seg med.

Wright understreker at kullet de produserer, brukes til stålproduksjon, ikke til fyring.

– Man trenger kullet vårt for å lage stål. For å lage en vindmølle trengs det cirka 170 tonn kull, sier han.

En politisk omdreining

– Dette har åpnet øynene mine for politikken. Før dette stemte jeg alltid republikansk, men nå tror jeg ikke at jeg kan stemme på et parti som støtter selskapene mer enn arbeiderne, forteller Wright.

Likevel understreker han at de ikke har fått mye politisk støtte fra noe parti.

– Demokratene vil bli kvitt oss fordi vi jobber med kull, og Republikanerne liker oss ikke fordi vi streiker.

Unntaket, sier Wright, er Democratic Socialists of America, som har samlet inn penger og gjort mye for å støtte streiken.

Begynnelsen av streiken virket som en ferie, forteller Wright. Mange av arbeiderne hadde jobbet tolvtimersskift 28 dager på rad da streiken begynte. Endelig fikk han tilbrakt litt tid med sin da fire måneder gamle datter. Hun har siden vokst opp under streiken og lærte seg å gå i fagforbundets lokaler.

Hans eldste datter har begynt å kalle vennegjengen sin «streikekusinene». Etter noen måneder med mye tid med familien, er Wright tydelig på at det ikke er aktuelt å gå tilbake til de gamle arbeidsvilkårene.

– Jeg har gått glipp av mye tid med døtrene mine, men nå skal jeg gjøre opp for det, sier Wright.

«Vi er helvetes slitne og klare for en kontrakt. Vi har ikke noe valg. Hvis vi gir oss nå, kommer vi aldri til å vinne igjen.Larry Syx (72), streikende kullgruvearbeider»

Larry Spencer, visepresident for UMWA distrikt 20

Nå har han begynt å jobbe på Bessemer-lageret til Amazon en halvtimes kjøretur fra Brookwood. For noen måneder siden var lageret en av USAs største nyheter. Journalister og politikere flokket til byen i slutten av mars, da lagerarbeiderne skulle stemme over om de skulle starte fagforening. Forsøket på å organiseres lyktes ikke. Wright forteller at det er frustrerende hvor lite oppmerksomhet kullgruvestreiken hans har fått i forhold til det som skjer i Amazon.

Står samlet tross politikk

Men streiken har ikke endret alle arbeidernes meninger. En av dem, Michael, forteller at han savner Bush-dagene.

– Ingen likte oss da, men vi fikk virkelig gjort ting, sier han.

– Vi hadde fire gode år under Trump, men de er over nå, sier Michael.

Flere av kullgruvearbeiderne legger noe av skylda på president Joe Biden for at streiken har vart og vart. Kullprisene har vært rekordhøye de siste årene. Dermed har selskapet fortsatt å tjene gode penger selv om produksjonen har minsket. Andre lurer på hvorfor Biden ikke har støttet dem mer.

– Den mest fagforeningsvennlige presidenten noen gang? Vi har ikke sett noe til ham her, sier Wright om Biden.

Men uansett politisk holdning står de samlet i streiken. I et land så polarisert som USA er fagforeningshallen i Brookwood et av de få stedene i USA hvor republikanere og demokrater står samlet dag inn og dag ut.

Wright går inn i hallen. Før han drar, skal han plukke opp en sjekk med streikestøtte. Sammen med Amazon-jobben skal den holde ham gående til de møtes igjen i hallen om to uker.

Vinneren tar alt

Den siste bilen i parkeringsplassen tilhører Aaron Parker, bedre kjent i miljøet som «Scuba Steve».

– Navnet kommer fra å svømme gjennom illeluktende, ekkelt vann under jorda og fikse ødelagte rør i oversvømte deler av gruvene, sier Parker.

Han peker på beina sine som er dekket med lilla arr og kuler i huden, arbeidsskader etter bare noen få år i gruvene.

– Dette er prisen å betale. Man blir skadet og ødelagt, men ingen bryr seg, sier Parker.

– De kommer ikke til å glemme dette. Hvis vi taper streiken denne gangen og vi vil streike igjen, så kommer det bare til å bli enda vanskeligere. Her tar vinneren alt. Selv om vi får en ny kontrakt og kommer tilbake på jobb, kommer dette til å forbli et arr som lever i erindringen til hver mann og kvinne som har kjempet i streiken, sier han.

Parker var imot fagforbund da han begynte i gruvene i 2018. Da tenkte han at hvis man var flink og jobbet hardt, ville man alltid få støtte fra arbeidsgiveren. Men da selskapet ønsket å gi Parker sparken, var det fagforbundet som forsvarte ham og reddet jobben hans. Siden har han vært en ihuga fagforeningsmann.

– Mange som startet i gruvene samtidig som meg, har trosset streiken og gått tilbake. Men ikke jeg. Jeg husker hvem som kjempet for meg, sier han.

Likevel har det vært vanskelig å holde motet oppe.

– Jeg vil ikke tro at de siste 19 månedene har vært forgjeves, men det føles sånn. Så mange ting har arbeidet mot oss. Jeg liker å tro at vi kommer til å komme ut av streiken med en bedre kontrakt enn vi hadde før. Men jeg kan ikke spå hva framtida vil bringe, sier Parker og setter seg i bilen sin.

Den lille blå bilen, som er nesten helt dekket av klistremerker, kjører av gårde. Parkeringsplassen er tom. Streikedag nummer 587 nærmer seg slutten. Bare tida vil vise hvor mange streikedager kullgruvearbeiderne har igjen.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production