Han skulle flytte inn i hodet sitt, bestemte han seg for der han sto og snudde på steiner i fjæra. Det var slik han fikk tankene i gang. Ikke bare var hybelen han leide, trang og uutholdelig, og boligprisene ufattelige, men renta så ut til å kjøre sitt eget kappløp til månen, og til tross for at det stadig ble skreket om at det ble født for få mennesker, kunne han vel ikke være den eneste som mente at det var nokså trangt om plassen på denne lille knausen? Han sparket opp en tangklase, og en krabbe ilte hurtig retning havet. Hodet, derimot, var romslig, endeløst, og hadde stått tomt i lang tid, så der var det mer enn nok av boltreplass. Både til bibliotek og treningsrom. Kanskje til og med et biljardbord? Ja, hva enn han kunne tenke seg, kunne han få plass til der inne. Nei, det ville være sløseri om han ikke grep sjansen. Så slapp han eiendomsmeklernes virkelighetsfjerne oppfatning av tid og rom også. Mørkt og godt, tenkte han (ekko, ekko, ekko) og så for seg det søte skallelivet idet han vippet opp en stor stein med tuppen av støvelen. Han kunne sitte for seg selv i mørket, med solbriller og en banancocktail, skjermet for vær og vind, i overført så vel som bokstavelig betydning. Krepsdyrtilværelse, tenkte han og fikk litt vondt av tangloppene, som for noen sekunder siden ante fred og ingen fare, men nå virvlet i sjokkartet panikk av det plutselige grå dagslyset. Misunnelsen slo ham. Om de kunne krype rundt i sitt eget mørke og meske seg, i ly for dagen, hvorfor ikke han også? De var vel ikke noe bedre enn ham? Eller kanskje var de det. Hvem veit når den første tangloppa bestemte seg for å krype under en stein. Lenge før denne åpenbaringen i fjæra i hvert fall. Den hadde skjønt det for lenge siden, og først nå slo det ham. Hodet hans skulle bli en stein, og han ei lita tangloppe. Han la steinen tilbake over de små krepsedyrene. Å leve under en stein, liksom det skulle være noe negativt.