I sommer så jeg en påkostet video i et fabrikklokale i den tyske byen Kassel. Fra en stabel industripaller kunne man betrakte bilder rulle over en stor skjerm. Videoen viste kunstnergruppa ruangrupa, årets kuratorer for Documenta15, en mønstring av internasjonal samtidskunst. For første gang var et kollektiv fra et asiatisk land ansvarlige for utstillingen, som siden 1950-tallet har bygd seg opp til å bli en av verdens viktigste. I videoen stilte hver av de indonesiske medlemmene seg ved enorme skulpturer i hjembyen Jakarta. De fortalte om verkenes bakgrunn, utformet etter frigjøringen fra Nederland i 1949. Mens de snakket, til dels ironisk og selvreflektert om byen, landet og egen virksomhet, viste videoene hvordan flere av skulpturene er i ferd med å forsvinne i støyen fra en by som vokser hinsides proporsjoner. Jakarta, en ekstrem variant av urban jungel, teller over 30 millioner mennesker i storbyområdet. Den vestlige kapitalismens moderne uttrykk, med en tilsynelatende uregulert blanding av høyhus og trafikk i sentrum, og «umerkelige overganger mellom slum og ikke-slum» i utkantene, ser ut til å overvinne alt, antyder Morten Strøksnes i den stort anlagte boka «Lumholtz’ gjenferd»: «En stor andel av jordas befolkning lever i dag i byer som minner om denne».

I oppdagerens fotspor

Langt ute i en imponerende og omfattende bok om den norske oppdageren Carl Lumholtz (1851–1922) sirkler Strøksnes inn nasjonalmonumentet på Merdan Merdeka, «Frihetsplassen», i Jakarta. Han gir opp å være fotgjenger, tar en mopeddrosje og lar seg gli inn i strømmen av trafikk, storbyens «usynlige kraftfelt». Besøket i Jakarta innleder bokas aller beste partier, der forfatteren utvider blikket fra en oppdagelsesreisende nordmann for hundre år siden, til hele den epoken som nå er i ferd med å lukke seg: kolonitidens og globaliseringens innebygde tro på en uuttømmelig natur – der ressursene aldri tar slutt. Boka veksler mellom å skildre Lumholtz’ ekspedisjoner og Strøksnes’ egne reiser i oppdagerens fotspor. Kapitlene fra Sørøst-Asia, med Lumholtz’ og Strøksnes’ ekspedisjoner til Borneo, utgjør et crescendo, et klimaks. Lumholtz utfører mot slutten av livet en siste, stor bragd, en reise i nesten ugjennomtrengelig regnskog. Strøksnes gjentar den, nær sagt med livet som innsats. Hogging av regnskog og bygging av palmeoljeplantasjer har ennå ikke rukket inn til områdene der Lumholtz dro. Begge innser at det er et spørsmål om tid.

Deltakende observasjon

«Lumholtz’ gjenferd», en bok på nesten ni hundre sider, er blitt til over flere tiår, mens Strøksnes har avbrutt seg selv med andre prosjekter, for eksempel den fremragende «Havboka», som ga ham både Kritikerprisen og Brageprisen. Den personlige beretningen om havfiske, historie og mytologi er i sin minimalistiske utforming motsatsen til «Lumholtz’ gjenferd». Jeg foretrekker ofte dempede uttrykk, som i «Havboka». Likevel kan jeg forstå valget av overdådig utstyr og pompøs kapittelinndeling i den nye boka. Omfanget av Lumholtz’ reiser, hans opphold på luksushoteller mens han samlet inn penger, samt det rike bildematerialet han etterlot seg – her er det mye som inviterer til ekstravaganse. Biografien er lagt opp som hele fem bøker med egne kapitler, knyttet til Lumholtz’ forberedelser og gjennomføring av hver av ekspedisjonene, først til «menneskeædere», rettere sagt aboriginer i Queensland, Australia, så til urfolk i grenseområdene mellom USA og Mexico, og endelig til såkalte «hodejegere» i urskogene på Borneo. Strøksnes’ bok mimer oppdagerens bruk av tabloide overskrifter, en teknikk som på Lumholtz’ tid trakk folk til innbringende foredragsturneer. På ekspedisjonene skjøt og samlet han fugler og dyr til naturhistoriske museer, samt kjøpte gjenstander fra urfolk til etnografiske museer. Uten alltid å bevege seg på etisk trygg grunn skaffet han skjeletter og hodeskaller til bruk i tidas tvilsomme vitenskapelige arbeid for å klassifisere menneskeraser. Samtidig registrerte Lumholtz urfolks levemåter med en tidlig form for «deltakende observasjon» som fremdeles gjør bøkene og artiklene leseverdige. Lumholtz’ kompenserte for manglende faglig bakgrunn ved å opptre som grundig dokumentarist. Han viser en særegen evne til å komme i kontakt med mennesker, enten de lever enkelt i urskogen eller luksuriøst i amerikanske storbyer. Strøksnes registrerer mangfoldet i Lumholtz’ virke uten å virke fordømmende. Tvert imot antyder tittelen «Lumholtz’ gjenferd» at kolonitidas ettervirkninger ikke er slutt. Vår tids destruktive utnyttelse av natur viser seg også i det enkle faktum at Strøksnes og andre eventyrere fortsetter å reise jorda rundt – med drepende karbonbudsjetter. Underveis spiller boka virkningsfullt på en tvetydig motsetning mellom primitive og siviliserte samfunn. Hva er sivilisert ved et forbruk som utsletter klodens livsformer, art for art? Hva er primitivt ved leve som aboriginene, etterkommere av mennesker som kom til Australia lenge før europeerne – og som levde i bedre likevekt med naturen i titusener av år?

Naturkunnskap

Boka begynner og slutter på Lillehammer, der Lumholtz’ vokste opp i en ressurssterk familie. Den ga mulighet til å studere teologi ved Universitetet i Oslo, en utdanning han ikke gjorde nevneverdig bruk av. Interessen for zoologi ble vakt gjennom turer rundt hjembyen i oppveksten. I skildringen av disse områdene inntrer en svakhet ved Strøksnes’ stil. Teksten kan av og til gli ut i umotiverte, overdrevne generaliseringer, som når han påstår at Lumholtz kjenner ikke bare «hver sti, knaus og bekk» i skogene og fjellene rundt Lillehammer, men også «alle fugle- og dyrearter». Etter å ha beveget meg i området jevnlig i snart fire tiår, med en viss interesse for topografi, zoologi og ornitologi, virker en slik kjennskap fremdeles uoppnåelig. Jeg forstår teksten slik at den forsøker å få fram Lumholtz’ omfattende naturkunnskap. Litterært fungerer ikke slike store sveip, med bruk av ord som «alle», overbevisende. Jeg blir skeptisk til presisjonsnivået – særlig når teksten beveger seg til områder jeg ikke kjenner like godt.

«Boka gir et historisk dybdeperspektiv.»

Uansett, Lumholtz’ lidenskap for naturopplevelser og kontakter ved Zoologisk museum i Oslo fører til at han får i oppdrag å samle naturgjenstander i Queensland, Australia. Der ble interessen for aboriginers levemåter vakt. Lumholtz fulgte deretter to hovedspor: Han registrerte plante- og dyrearter – og han beskrev urfolks levemåter. Flid og nøyaktighet førte til at han fikk mange internasjonale kontakter, blant annet ved American Museum of Natural History i New York. I perioder arbeider han tilnærmet gratis for denne institusjonen, med etterfølgende konflikter om rettigheter, noe Strøksnes skildrer inngående, med et fyldig noteapparat. Bokas veksling mellom arkivstudier og nåtidsoppdateringer, mellom Lumholtz’ reiser og Strøksnes’ reflekterende gjentakelser av dem, gir et historisk dybdeperspektiv, fra kolonitida på slutten av 1800-tallet til vår tids ødeleggende virkninger av globalisering – eller enkeltes ideer om «å ta hele landet i bruk». For å si det kort: Boka kan brukes som utgangspunkt for kritikk av både internasjonale matprodusenter og en rødgrønn regjering, henholdsvis palmeoljeplantasjenes forbannelse på Borneo og manglende skogvern i Norge.

Dybdeperspektivet tilfører boka en særegen kvalitet, i samspill med Strøksnes’ evne til sammenfattende, poetiske avsnitt, for eksempel etter et besøk i den hellige hulen til tohono o’odham, et urfolk i grenseområdene mellom USA og Mexico. Teksten understreker Lumholtz’ relativt store respekt for folkene han besøkte – og omsetter en liknende respekt i et nyansert språk for Strøksnes’ egne erfaringer i en avsidesliggende hule. For å dekke sorg og tap, eller i et slags håp for framtiden har tohonoer lagt igjen

små figurer vevet av ørkengress, vakre mineralske steiner, medaljonger, dukker, patroner, fotografier, skrevne bønner, bønnekjeder, dikt, sigaretter, penner, tyggegummi, penger, hundrevis av små lykter til stearinlys, krukker fulle av sirup fra saguarokaktusen, pilegrimsstaver, piler og buer, blikkbokser med ukjent innhold … Mye av dette har åpenbart tilhørt avdøde mennesker. Små papirlapper er stukket inn i sprekker i fjellet. På bakken står et par velbrukte joggesko med to trommestikker varsomt stukket nedi. Hulen rommer alt og ingenting. Jeg er alene, men samtidig føles det som om stedet er overbefolket, eller snarere som om alle tingene her inne danner en sammenhengende menneskelig kjede. Hulen er en grense mellom ulike verdener og viser til noe større og dypere enn alle de hverdagslige tingene rundt meg. De banale objektene er omskapt til mumlende ikoner for menneskelig sårbarhet.

Avsnittet er typisk for bokas beste partier, der Strøksnes går fra detaljerte skildringer av enkeltobjekter til velbegrunnede allmenne betraktninger. Deler av gjengivelsene av Lumholtz’ reiser kan på den annen side virke kjedelige, repeterende, ikke minst om man kjenner tilsvarende skildringer av «oppdagelsesreisende». Mengden litteratur som beskriver europeeres «oppdagelse» av «de andre» er overveldende. Strøksnes’ originale, selvreflekterende grep gjør «Lumholtz’ gjenferd» til en annerledes leseerfaring.

En form for selvskading

Ved det nevnte nasjonalmonumentet i Jakarta får Strøksnes øye på en stor ansamling mennesker, noen steinkast fra presidentpalasset. De demonstrerer mot en ny sementfabrikk på Sentral-Java og planlagt kullutvinning på Vest-Java. En bonde i lenker blir støpt i sement, som del av en omfattende performance. Demonstrasjonen har pågått i over ett år, og retter seg også mot miljøødeleggelser på Borneo. Slik Strøksnes beskriver demonstrantene, minner de meg om de aksjonistiske kunstnerkollektivene ruangrupa inviterte til Documenta15 i Kassel. Meningen med utstillingen var å få noe til å skje, frambringe kunst som hendelse. «Lumholtz’ gjenferd» representerer noe liknende: Boka skildrer en langvarig historisk prosess der oppdageren Lumholtz og forfatteren Strøksnes bare utgjør ørsmå deler. Presidenten i Indonesia vil forlate flomutsatte Jakarta for å bygge hovedstad et tryggere sted – på Borneo. Opplevelsen av den synkende indonesiske storbyen får Strøksnes til å tenke på en autoimmun reaksjon: «friskt vev som angriper seg selv». Det som pågår, er en form for selvskading. Det lar seg ikke stanse. «Det er selve utviklingen», skriver Morten Strøksnes i en bok som gir en bred framstilling av kolonialismens og globaliseringens konsekvenser, forkledd som én manns eventyrlyst og en annens utholdende gransking av den.