Evolusjonsklangen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Omsider kom Island Records-grunnlegger Chris Blackwells memoarer. Boka «The Islander: My Life in Music and Beyond» er ført i pennen av Paul Morley, mangeårig musikkjournalist i NME, forfatter og mye mer. (Morley var også ansvarlig for ZTT/Islands lansering av synthpopbandet Frankie Goes to Hollywood – en braksuksess).

I mine ører klinger ingen musikkbransjenavn bedre enn nettopp Blackwells. Da får man opp alle «bildene». Av Blackwell sjøl, nøkkelpersonene, bygningsmassen i 22 St. Peter’s Square i Hammersmith, West London, der kontorene lå, artistene, konsertene, skivene og filmene. En stillfaren visjonær A&R-mann som ikke bare kontrakterte artister og faktisk gjorde reggae til en egen sjanger – Blackwell bisto også andre viktige indielabels i startfasen.

Boka gir dessverre bare fragmenter av hva Blackwell var og betød. Det må bli flere bøker for å yte både selskap og Blackwell rettferdighet.

For oss musikkfreaks var det noe helt spesielt med Island Records fra 60-tallet til et stykke inn på 90-tallet. Spennende artister, fete innspillinger, påkostede artwork, og de «cuttingene» og pressingene! Det sier det meste om Blackwells skills og idealisme at han i sin tid kontrakterte stillfarne Nick Drake og ga ut hans debutalbum «Five Leaves Left» (som kun solgte noen få tusen eksemplarer) og King Crimsons’ banebrytende «In the Court of the Crimson King» med få måneders mellomrom i 1969.

Som label-manager for Island besøkte jeg og mine skandinaviske kollegaer kontorene i St. Peter’s Square fra tid til annen. Bygningene og atmosfæren der inne harmoniserte helt med den auraen man utenfra følte var rundt selskapet. Det var noe «Tea for the Tillerman»-eventyrlig og workshop-aktig over det hele. Studioet i kjelleren til den ene bygningen, bodegaen hvor det hang artister som var innom, eller musikere i studiojobb. Her kunne man støte på Steve Winwood eller en pratesjuk Chris Wood (Traffic). Bob Marley jobbet også i sin tid både med «Exodus» og «Kaya» her.

Blackwells salg av Island til PolyGram i 1989 kom som et sjokk for oss på Sonet Grammofon. Sonet hadde representert Island i Skandinavia i hele 28 år, og hadde kort tid før salget (på Blackwells initiativ) forhandlet om en ny 10-årig avtale. Men så skulle det da heller ikke ta mange månedene før også Sonets musikkvirksomhet var PolyGram-eid. Det hører med til historien at da jeg etter oppkjøpet lot meg overtale til å ta jobben som VD på Sonet Grammofon i Stockholm, var det motivert av at jeg ble forespeilet at PolyGram International ville legge Island inn under Sonet Grammofon i Skandinavia.

Avslutningsvis – ved utgivelsen av Blackwells memoarer gikk jeg straks til anskaffelse av flere eksemplarer og «utstyrte» mine musikersønner med hvert sitt eks. Som «påbygging» til allmennutdannelsen. For hjemme hos oss var Island-filmene «The Harder They Come» og «Countryman» (Island Pictures) lenge søndagsmatiné for ungene når vi voksne ville ha en lugn formiddag. Og jeg har nevnt det tidligere i denne spalten – Blackwell burde vært på Bylarm. Mange av den nye generasjonen «etikettbestyrere» og musikere ville ha stort utbytte av å høre ham.

Bjørn Morten Christophersen

«The Lapse of Time»

An Oratorio on Charles Darwin: On the Origin of Species

Oratoriesjangeren er stort sett reservert for verk med bibelske temaer, som Haydns Skapelsen eller Händels Messias. At Bjørn Morten Christophersen skriver oratorium med utgangspunkt i Darwins epokegjørende Om artenes opprinnelse, er et ekstra interessant grep – all den tid vi har å gjøre med en vitenskapelig forklaring på at skapelsen ikke bokstavelig kan ha gått til slik Bibelen sier.

Christophersens tonespråk er sanselig og lett å like, og han er en formidabel orkestrator. Her er akkorder som gradvis får nye farger, plutselige vekslinger i stemning og lange utviklinger i ensembleklangen. At nyanserikdommen blir så omfattende med et orkester som er relativt begrenset i størrelse, er imponerende. Når orgelet dessuten stemmer i, kan det være for å gi en subtil understrekning av klangpaletten – eller for å skape et gedigent klangbrøl som understreker at Darwin også har skrevet en skapelsesberetning.

Christophersen er selv korsanger på høyt nivå i Schola Cantorum, et kor som også har fremført en rekke av hans verk. Han skriver godt for sangere, uansett om vi har å gjøre med tette intervaller som slår imot hverandre eller lange fraser som skal puste i melodiutlegningen.

«Kompositorisk peker Christophersen på flere fenomener i Darwins tekst.»

Kompositorisk peker Christophersen på flere fenomener i Darwins tekst. I første sats finner han en langsomhet som speiler den ubeskrivelig lange tiden det tar for havets bølger å slite ned klippene. Andre elementer i samme sats kan høres bølgelignende ut, ikke direkte som lydimitasjon, men som form og bevegelse.

Når temaet blir alle levende tings relasjon til hverandre, er det med en storslått oppbygning til et mahlersk høydepunkt. I «Kampen for tilværelsen» skriver Christophersen med regelmessige rytmer som gestalter hverdagens utrettelige arbeid. Når koret i sjette sats snakker i munnen på hverandre med massevis av b’er, fra ordet «bones», er det som om vi hører hardheten i fossilerte skjelett.

Sopranen Ditte Marie Bræin har lyse og skjønne avsnitt, og kan både snakke og synge frem tekst. Barytonen Frank Havrøy kan være leken eller på messende måte forkynne the truly wonderful power of natural selection, som om «naturlig utvalg» var Gud. Den suverene organisten Inger-Lise Ulsrud gir nevnte løft til klangen. Og med Nina T. Karlsen som leder for koret Ensemble 96, viser sangerne spisskvaliteter, uansett om vi har å gjøre med akkorder som er vanskelige å intonere eller melodiøse spenn.

Karlsen dirigerer også de to a cappella-satsene, og gjør det med en form som tilsier at vi har med lettfattelig klassisk musikk å gjøre. Hvilket gjør effektene i Christophersens tonespråk naturlige, kommunikative og medrivende. Dirigenten Per Kristian Skalstad, som holder sammen hele fremførelsen, understreker nettopp det musikalske ved Christophersens verk, som om verket allerede hadde en lang tolkningshistorie.

Resultatet er både en tankevekkende betraktning over Darwins Om artenes opprinnelse og, ikke minst, en mangefasettert komposisjon som er blitt godt tolket.

Per Arne Glorvigen

«Bandoneon»

Verk av Piazzolla, Stravinskij og Glorvigen

Pandemiforsinket med ett år feirer «Bandoneon» hundreårsdagen til den argentinske tangogiganten Astor Piazzolla, og hvem er vel bedre egnet til å fronte dette enn Per Arne Glorvigen? Han er tangokongen som kjenner konsertant tango kanskje bedre enn noen annen i verden.

Dette er en type tangomusikk som det er vanskelig å danse til, fordi Piazzolla skrev kunstmusikk der han prøvde å forene jazz og modernisme med klassisk tango. Vidunderlig å lytte til er den uansett.

I «Concierto para bandoneon y orquesta» (Aconcagua) kommer vi rett inn i et rytmisk hardtslående forløp, som om den musikalske samtalen allerede er godt i gang. Vet du hvordan et bandoneon fungerer, er det lett å se for seg hvordan Glorvigen lar det slå mot kneet sitt, for å skape de kraftfulle betoningene, ofte på svake taktdeler, som gjør musikken så medrivende.

Piazzolla stopper også musikken fullstendig, slik at bandoneonets uttrykksfullhet skal få skinne, og Glorvigen kvitterer med de skjønneste melodiøse former.

«En fraseringskunst som bare kan realiseres på dette vidunderlige instrumentet.»

Tangoen har en egen musikalitet, og Glorvigen forteller i bookleten om arbeidet med symfoniorkestre, at Piazzolla ikke skrev ut alle tolkningsidiomene. Glorvigen selv måtte lære opp musikerne. Det handler om tonelengder, om å dvele på andre steder enn man ville gjort i frasene til klassisk musikk, om aksenter og dynamikk og mye mer.

Et høydepunkt på platen er Glorvigens egen komposisjon «Corazones en el viento» (Hjerter i vinden), der han med smakfulle alternative spilleteknikker gir lyd til hjerter, vind og annet. Fra dette eteriske klangbildet vokser en tone på hans instrument fra intet. Stort sett er verket stillferdig og uutsigelig vakkert, men det er også skrevet i et enda mer moderne harmonisk språk enn Piazzollas musikk – dette kan høres som en nostalgi over svunne tider. Her er det hans egen kvartett som spiller, og klangpaletten er imponerende bred.

Kringkastingsorkestret fra Berlin får slå seg løs i Stravinskijs lekkert orkestrerte tango, og Glorvigen spiller ytterligere tre Piazzolla-tangoer sammen med dem. Men han avslutter mutters alene med en hjerteskjærende melodi: «Valerita».

I teksten som følger med «Bandoneon» minner Glorvigen om at tango ofte handler om «rotløyse, emigrasjon og flukt». Og her skiller «Valerita» seg spesielt ut, som «ein hyllest til vesle Valeria på to år som drukna med far sin i Rio Grande i eit forsøk på å koma seg over til USA.» Glorvigen får sitt bandoneon til å gråte i en fraseringskunst som bare kan realiseres på dette vidunderlige instrumentet.

Han viser i det hele tatt instrumentets rikdom, tangosjangerens bredde – og ikke minst fullender han denne rike familien av stiler som vi kaller tango.

Per Arne Glorvigen hyller Astor Piazzolla med konsert i Operaen i Oslo 4. november.

En stillfaren visjonær bransjelegende

Bjørn Morten Christophersen

Tangokongen

Per Arne Glorvigen