Omsider kom Island Records-grunnlegger Chris Blackwells memoarer. Boka «The Islander: My Life in Music and Beyond» er ført i pennen av Paul Morley, mangeårig musikkjournalist i NME, forfatter og mye mer. (Morley var også ansvarlig for ZTT/Islands lansering av synthpopbandet Frankie Goes to Hollywood – en braksuksess).
I mine ører klinger ingen musikkbransjenavn bedre enn nettopp Blackwells. Da får man opp alle «bildene». Av Blackwell sjøl, nøkkelpersonene, bygningsmassen i 22 St. Peter’s Square i Hammersmith, West London, der kontorene lå, artistene, konsertene, skivene og filmene. En stillfaren visjonær A&R-mann som ikke bare kontrakterte artister og faktisk gjorde reggae til en egen sjanger – Blackwell bisto også andre viktige indielabels i startfasen.
Boka gir dessverre bare fragmenter av hva Blackwell var og betød. Det må bli flere bøker for å yte både selskap og Blackwell rettferdighet.

For oss musikkfreaks var det noe helt spesielt med Island Records fra 60-tallet til et stykke inn på 90-tallet. Spennende artister, fete innspillinger, påkostede artwork, og de «cuttingene» og pressingene! Det sier det meste om Blackwells skills og idealisme at han i sin tid kontrakterte stillfarne Nick Drake og ga ut hans debutalbum «Five Leaves Left» (som kun solgte noen få tusen eksemplarer) og King Crimsons’ banebrytende «In the Court of the Crimson King» med få måneders mellomrom i 1969.
Som label-manager for Island besøkte jeg og mine skandinaviske kollegaer kontorene i St. Peter’s Square fra tid til annen. Bygningene og atmosfæren der inne harmoniserte helt med den auraen man utenfra følte var rundt selskapet. Det var noe «Tea for the Tillerman»-eventyrlig og workshop-aktig over det hele. Studioet i kjelleren til den ene bygningen, bodegaen hvor det hang artister som var innom, eller musikere i studiojobb. Her kunne man støte på Steve Winwood eller en pratesjuk Chris Wood (Traffic). Bob Marley jobbet også i sin tid både med «Exodus» og «Kaya» her.
Blackwells salg av Island til PolyGram i 1989 kom som et sjokk for oss på Sonet Grammofon. Sonet hadde representert Island i Skandinavia i hele 28 år, og hadde kort tid før salget (på Blackwells initiativ) forhandlet om en ny 10-årig avtale. Men så skulle det da heller ikke ta mange månedene før også Sonets musikkvirksomhet var PolyGram-eid. Det hører med til historien at da jeg etter oppkjøpet lot meg overtale til å ta jobben som VD på Sonet Grammofon i Stockholm, var det motivert av at jeg ble forespeilet at PolyGram International ville legge Island inn under Sonet Grammofon i Skandinavia.
Avslutningsvis – ved utgivelsen av Blackwells memoarer gikk jeg straks til anskaffelse av flere eksemplarer og «utstyrte» mine musikersønner med hvert sitt eks. Som «påbygging» til allmennutdannelsen. For hjemme hos oss var Island-filmene «The Harder They Come» og «Countryman» (Island Pictures) lenge søndagsmatiné for ungene når vi voksne ville ha en lugn formiddag. Og jeg har nevnt det tidligere i denne spalten – Blackwell burde vært på Bylarm. Mange av den nye generasjonen «etikettbestyrere» og musikere ville ha stort utbytte av å høre ham.