I høst snek jeg meg inn på Unge Høyres 100-årsfeiring. Det var ikke min idé. Jeg møtte en venn jeg sikkert ikke hadde sett på sju år i bibliotekbaren på Hotel Bristol. Det gikk en time før kelneren ba oss om å forflytte oss til den masete popmusikk-baren vis-à-vis. Jeg lå sammensunket i en lenestol og ville forbli der, før nevnte venn inspiserte en liten tv-skjerm med aftensprogrammet. Så halte han meg opp trappa. Vi hørte stemmer. Stemmen til Michael Bublé.

Torgrim Eggen, Marta Tveit, Espen Haavardsholm, Hannah Bull Thorvik, Mustafa Can og Mariken Lauvstad skriver med bløt blyant på lørdager. «Det er, enkelt sagt, ikke et arrangement som stryker tidsånden medhårs»