NAM NAM: Mikroalger kan forsyne oss med verdifulle næringsstoffer – men vil folk spise dem? FOTO: OLIVIER LE MOAL, GETTY IMAGES Olivier Le Moal
Om noen få uker (anslått til 15. november) vil verdens befolkning passere åtte milliarder, og man mener nå at veksten neppe vil stanse opp før vi er blitt elleve milliarder. Dette bety en enorm utfordring for matproduksjonen, spesielt dersom man samtidig skal ivareta hensyn til miljø og klima. Med dagens metoder representerer både vanlig landbruk, som er blitt kraftig industrialisert, og fiskeoppdrett, som også har beveget seg et godt stykke fra naturlige forhold, en belasting både på naturen og på karbonbalansen. Krigen i ett av verdens kornkamre, Ukraina, har ikke gjort situasjonen lettere.
Nedover i næringskjeden
Så hva kan man gjøre? En mulig løsning blir skissert i en artikkel i tidsskriftet PLOS Biology. Charles H. Greene fra University of Washington og Celina M.Scott-Buechler fra Stanford-universitetet holder fram en satsing på alge-akvakultur som et alternativ. Ved å flytte matproduksjonen nedover i næringskjeden kan man nemlig nå to mål samtidig: skaffe til veie mer mat, samtidig som man reduserer det økologiske fotavtrykket av matproduksjonen.
Mikroalger kan forsyne oss med store mengder næringsrike proteiner, essensielle aminosyrer, og mange mikroernæringsstoffer, som vitaminer og antioksidanter. Dette kan de gjøre uten å legge beslag på dyrkbar mark eller ferskvann. De vil også kunne gjøre det uten å forurense ferskvann og marine økosystemer med avrenning fra gjødsel.
Avhengig av statlig hjelp
Forfatterne er klar over de utfordringene et slikt prosjekt vil stå overfor. For eksempel: Vil folk spise alger. Men her har vel suksessen til japansk mat, der man bruker slike ressurser, vist at dette er godt mulig.
Et større problem er nok at en eventuell algeindustri vil måtte slåss mot store selskaper og innarbeidede strukturer innen tradisjonell matindustri. Her er det bygget opp bedrifter med stordriftsfordeler, og etablert organisasjoner som jobber profesjonelt og med store midler overfor både markedet og politikerne. For at en slik satsing skal kunne lykkes, vil den derfor være avhengig av hjelp fra det offentlige, i en oppstartingsfase. Som de skriver: «Den fremtidige rollen til algebaserte løsninger i å oppnå global matsikkerhet og miljømessig bærekraft vil være avhengig av hva regjeringene gjør i dag.»
Men ville ikke dette være et passende satsingsområde for en norsk regjering, som både vil utnytte lokale ressurser (vår lange kystlinje, med friskt vann), skape arbeidsplasser i distriktene, og samtidig redde verden fra matmangel og klimakrise?
Hva får millioner av italienere til å stemme på en kvinne som vil få hele nasjonen til å tenke likt – uten diskusjon?
Jesús Alcalá
ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Til slutt kom den helt spesielle dagen. Mannen som i årevis hadde fornektet holocaust og spydd ut antisemittiske og rasistiske haranger, hadde tatt et skritt fram og fått seks millioner velgere til å stemme på ham. En drøy prosent til, så hadde Nasjonal Fronts Jean-Marie Le Pen vunnet første valgomgang i presidentvalget i 2002.
Fra Europas skyggeverden strømmet nå meningsfeller, beruset av lykke, til Paris. Le Pen talte til dem og sa at nå var det nok, at folket var blitt forrådt, at den internasjonale kapitalen (altså jødene) hadde «okkupert» Frankrike og Europa, at masseinnvandringen fra fjerne land – særlig muslimske – var i ferd med å forvandle Europas hvite, kristne befolkning til en minoritet. Tilhørerne jublet. Mange ble så revet med at de, uten tanke for instruksjonene som var gitt, ikke hadde kontroll på høyre arm.
Og dere skal vite, fortsatte Le Pen og holdt opp et portrett av Jeanne d’Arc, dere skal vite at våre motstandere er veldig mektige, men at vi har motet til å vise hvor feige de er. Ikke vær redd de mektige! La ordene fra den unge heltinnen fra Orleans være en rettesnor: I Guds navn, gå til kamp, og Gud vil gi dere seieren.
Blant dem som der sto og lot seg begeistre, var det noen svensker. De var sverigedemokrater og de viftet med sine flagg med den blågule brennende fakkelen. De hadde sine egne slagord: «Vår kraft, våre idealer, vår vilje til storhet og styrke leder vår kamp.» Blant tilhørerne var også Italias Alleanza Nazionale / Azione Giovani (‘Ung handling’) med sin trikolor med brennende fakkel. De møtte opp med sin ærbødighet for Mussolini og sin «Vince la Patria». Og de kom med sin nye ungdomsleder, en kvinne ved navn Giorgia Meloni.
Nitten år senere skriver Giorgia Meloni sin andre bok: «Io sono Giorgia. Le mie radici le mie idee» (‘Jeg er Giorgia. Mine røtter, mine ideer’). Ja sannelig, Giorgia Meloni har kjempet seg oppover, og hun har vunnet store seire. Nå er hun leder for Fratelli D’Italia og for European Conservatives and Reformists (ECR). Er det Gud som har hjulpet henne? Det spørs. I hvert fall er Meloni sterkt preget av Le Pens tale fra 2002, den talen der han henviser til Jeanne d’Arc.
I boka forteller Meloni om mennesker som i henne ser motet, utstrålingen og «det episke» fra jomfruen fra Orleans. Det hender at folk kommer bort til henne og sier at hun er en heltinne for dem. «Giorgia, du er vår Jeanne d’Arc … Vet du at dere har samme fødselsdag?»
Slik anerkjennelse gjør Meloni veldig glad. At folk mener at hun, «en sårbar liten kvinne, har mot til å kjempe mot en mye mektigere motstander». At hun, en vanlig kvinne fra folket, «har mot til å avsløre andres feighet». Og hvem er disse andre? Jo, det er venstresida, det er LGBT, de som er for abort, storkapitalistene. Men, påpeker Meloni med kledelig blygsel, det føles tross alt feil å sammenlignes med Jeanne d’Arc. For Meloni er egentlig bare «en enkel soldat som gjør sin jobb», et vanlig menneske som har bestemt seg for å stå opp for sitt lands og sitt folks «ære og identitet».
Melonis bok fikk jeg tilsendt fra Fratelli D’Italias presseavdeling. De har også sendt en stor mengde partidokumenter. Jeg blir fortalt at boken og dokumentene skal gi svar på mange av spørsmålene mine. De ber meg om, når jeg har lest materialet, å komme tilbake til dem med det jeg eventuelt fortsatt måtte lure på. Det lover jeg å gjøre.
Fratelli D’Italia-bevegelsen søker seg tilbake til slik det var før samfunnet ble «fremmed», slik det var da det fortsatt fantes absolutte og uforanderlige verdier. Partiets grunndokument, de såkalte «Trieste-tesene for patriotenes bevegelse» (Le tesi di Trieste per il Movimento dei patrioti), er nettopp uttrykk for en slik søken. Tesene er en merkelig blanding av slagord og henvisninger til en rekke filosofer, diktere, forfattere og statsmenn. Tesene peker mot den fullkomne og fundamentalistiske staten og mot det utpregede gruppemennesket.
Hovedbudskapet er at Italias redning forutsetter en «identitetsfilosofi» (Una filosofia dell ’identita’) og et ubetinget nei til «opplysningstiden radikale universalisme». Det som skal bekreftes, er en sann nasjonal identitet: «Patrioter, italienskhet (L’italianita), den italienske identiteten, er urokkelig … vi tror på den absolutte verdien av å være italienere, av at alle italienerne hvor enn de finnes i verden, hører til det italienske folket og den italienske nasjonen […] Patrioter, den radikale universalismen samarbeider med en abstrakt multikulturalisme, og dette samspillet baner vei for en så massiv ukontrollert innvandring fra fjerne folkeslag at vi nå i Europa står foran en veritabel etnisk utskiftning – en grand remplacement.»
Påbudet, formålet, er å elske fedrelandet (Amare la patria è la nostra missione).
Innimellom gis håndfaste forslag til hvordan italienerne skal bli sanne fedrelandselskere og gruppeidentitetsforkjempere. Et av forslagene er å avskaffe lovforbudet mot tortur. Mot enkelte utlendinger og fedrelands- og identitetsfornektere er det av og til bare tortur som hjelper. Et annet forslag er å arbeide for en identitets- og tradisjonsoppdragelse som gir italienerne styrke til å stå imot «det felttoget som Opplysningen driver mot sivilisasjonen vår i fornuftens og universalismens navn», blant annet i form av kjønnsideologi og LGBT-politikk.
Fire tusen delegater deltok i 2017 på den partikongressen som vedtok Trieste-tesene. Var det noen som sa imot? Som lurte på om ikke bannlysingen av Opplysningen gikk for langt? Som spurte hva som egentlig menes med I’Italianita? Som stemte imot eller stemte avholdende?
Partiets presseavdeling undersøker dette. Nei, ingen nei-stemmer, ingen avholdende. Jeg får en lenke som lar meg følge de to kongressdagene. Mange tar ordet, og de har mye på hjertet. Men ingen setter spørsmålstegn ved tesene, ikke engang ved deler av dem.
Alt var grundig forberedt, og de interne diskusjonene før kongressen var livlige og intense, får jeg vite. Kanskje det. Men på selve kongressen kunne man overhodet ikke registrere noen meningsavvik. Jeg får også vite at de utenlandske kongressgjestene – fra Fidesz i Ungarn, fra Lov og Rettferdighet i Polen, fra Vox i Spania og fra Nasjonal front i Frankrike – var veldig positive. Fra Norge kom det dessverre ingen, og den representanten for Sverigedemokraterna som hadde tenkt å komme, ble forhindret i siste øyeblikk. «Synd, relasjonene med Sverigedemokraterna er gamle og utmerkede … Meloni har truffet Jimmie Åkesson og blitt intervjuet av ham (Sverigedemokratenes Youtube-kanal 30. mars 2020) … og hun har truffet partiets sjefideolog [Mattias Karlsson] og … ja, flere andre.»
At Fratelli D’Italia og Sverigedemokraterna har et godt forhold, er velkjent. De er medlemmer i samme partigruppe i EU-parlamentet og tenker likt om det meste. Da jeg så Sverigedemokraternas nyeste valgfilm, ble jeg slått av hvor like partiene er. Budskapet i filmen er snarlikt Fratelli D’ Italias: «Sverigedemokraterna er partiet for den svenske driftigheten [og stoltheten]. Vi er partiet for ideer, vilje og mot. Partiet for et Sverige som tør være seg selv igjen … våre skikker, våre tradisjoner, vår måte å leve på og være, er det som gjør at … det blir et vi. Det er det som gjør oss til svensker, og svensker er ikke selvgode sosialdemokrater eller feige borgerlige …»
Trieste-tesene er ikke et hastverksarbeid. De er heller ikke et bestillingsverk fra Giorgia Meloni. En idégruppe står bak dem. Gruppen har studert partipolitiske tankemodeller fra andre land og hentet inspirasjon fra dem. Ungarn – med Fidesz og Viktor Orbán – er den viktigste inspirasjonskilden.
Meloni reiste til Ungarn og Orbán et par måneder etter Trieste-kongressen. Hjemme igjen i Italia sa hun: Vi er fullstendig enige, Orbán og jeg, hans parti og mitt, våre partier og «søsterpartiene» i Polen, Tsjekkia og Slovakia. Vi er enige om å slåss mot det «suicidale forsøket på å erstatte europeiske kristne barn (en gruppe som minker foruroligende) med migranter». Våre nasjoner skal med nebb og klør forsvare våre kristne røtter. Vi skal forsvare røttene våre mot «universalistene», mot finansmagnatene, mot kjønnsideologene, ja, mot alle dem som truer vår identitet og tilhørighet.
Hvem er «universalistene» og finansmagnatene? Og er det fordi George Soros er «universalist» Meloni anklager ham for å være en ågerkar som gir ågerpengene sine til venstresideprosjekter? Fratelli D’Italias pressetalsmann forsøker å forklare for meg hva partiet mener med universalister og tilhørighetsfornektere, men til slutt henvises jeg ganske enkelt til Trieste-tesene, til øvrig partimateriell og til Melonis bøker og taler.
Og så legger man til, apropos Soros, at Meloni faktisk er en venn av Israel. Det er tydeligvis viktig å komme eventuelle anklager om antisemittisme i forkjøpet.
Fratelli D’Italia er ikke en bevegelse som oppmuntrer til diskusjon eller meningsbrytning. Det er en bevegelse som hyller handling, vilje, brennende overbevisning. Bevegelsen framstår som en Escher-tegning – når man har oppfattet bildet fra ett bestemt perspektiv, er ingen andre perspektiver mulige.
Fratelli D’Italia møter omverdenen med hatefullhet, mistro, hån og vrede. Når jeg setter meg inn i hva Meloni har skrevet og sagt, synes jeg å ane et kontinuerlig krenket og forurettet menneske, det evige offeret som ikke holder ut å leve så lenge noen eller noe kaster skygge over henne. Et menneske som kun kjenner et enten-eller. Altså en fundamentalist.
Se dere rundt, se nøye på hva «universalistene» og de mektige «finansspekulantene» har gjort med familien, nasjonen, religionen … med alt som er vår identitet … se dere rundt på det de har gjort, og dere vil se forfallet, dere vil se at det de vil, er at vi ikke skal ha noen identitet, at grensene, både de territorielle og de kjønnsmessige, rives ned, at vi bare er tall, «slaver under kjønnsideologenes og finansspekulantenes åk» («Io sono Giorgia. Le mie radici le mie idee»).
«Et av forslagene er å avskaffe lovforbudet mot tortur»
Vi må spørre dem og oss selv:
Hvorfor bruker vi tida på å bekjempe alle former for diskriminering? Men vi later som om vi ikke ser den største pågående forfølgelsen – folkemordet på verdens kristne. Hvorfor? Svar meg på disse spørsmålene. Hvorfor er familien en fiende? Hvorfor er familien så skremmende? Det finnes ett svar på alle disse spørsmålene.
Fordi den definerer oss. Fordi den er identiteten vår. Fordi alt som definerer oss, nå er en fiende for dem som helst ville se at vi ikke lenger har en identitet, men bare er perfekte konsumentslaver. Så de angriper nasjonal identitet, de angriper religiøs identitet, de angriper kjønnsidentitet, de angriper familieidentitet. Jeg kan ikke definere meg som italiensk, kristen, kvinne, mor. Nei, jeg må være samfunnsborger X, kjønn X, forelder 1, forelder 2. Jeg må være et tall. For når jeg bare er et tall, når jeg ikke lenger har identitet eller røtter, da vil jeg være den perfekte slave utlevert til finansspekulantenes nåde … Det er derfor vi skaper så mye frykt … fordi vi ikke vil være tall. Vi vil forsvare Gud, fedrelandet og familien … Vi vil gjøre det … fordi vi vil aldri være slaver … utlevert til finansspekulantenes nåde. Det er vår misjon.
(World Congress of Families XIII. «The Wind of Change». Verona 29.–31. mars 2019)
Slik verden har forfalt, slik de kristne verdiene er truet, når vi vet at kjønnsideologien ikke handler om å bekjempe diskriminering, når det står klart for oss at denne ideologiens egentlige mål er å gjøre slutt på moderskapet som jo er menneskehetens mor, når det er så ille – kan vi da nøle? «Nei! Det finnes bare et ja og et nei. Så si ja til den naturlige familien, nei til LGBT-lobbyen, ja til [heteroseksuell]seksuell identitet, nei til kjønnsideologien, ja til livets kultur, nei til dødens avgrunn [abort], ja til Korsets universalitet, nei til islams vold, ja til trygge grenser, nei til masseinnvandringen, ja til arbeid til vårt eget folk, nei til store internasjonale finanskapitalister …
(Tale for Vox i Madrid, 10. oktober 2021 og Marbella, 13. juni 2022)
Det er så vanskelig å forstå at dette oppkoket av manglende logikk får så stor oppslutning. Men som vi har sett, så gjør den det.
Jeg holder løftet og henvender meg på nytt til Fratelli D’Italias presseavdeling. Jeg forteller hva jeg vil skrive om partiet. Men du vet at vi har folket med oss, sier de. Nja, 26 prosent av velgerne er ikke «folket». Men sju og en halv millioner velgere stemte på oss … sju og en halv millioner … og vinden blåser stadig sterkere i vår retning.
Det kan jeg ikke nekte for. Men vinden kan snu.
Hvordan kan det ha seg at millioner av menn og kvinner – særlig menn – gir sin stemme til representanter for partier som for ikke lenge siden ble ansett som utenkelige i parlamenter og valgte forsamlinger?
Hva har skjedd? Hvem er den høyreekstreme velgeren?
Han/hun er nok som hovedpersonen i Diderots teaterstykke, hans siste, «Er han god? Er han ond? (...) Som du, som jeg, som hvem som helst.»
Det er vel i denne innsikten arbeidet mot det nye ytre høyre – for ikke å si fascismen – må ta utgangspunkt. Medborgere som du og jeg. Og vi kan bedre enn å vente ukritisk på at Nasjonen og Den sterke lederen skal løse våre og samtidens problemer og utfordringer.
Oversatt av Lars Nygaard.
Brasil
Kampen om de kristne
Pinsebevegelsen kan nok en gang bli avgjørende for president Jair Bolsonaro:
Matias Ludvig Littauer (tekst) og Laura Noviteño (foto)
ÅNDELIG LEDER: Josemario Almeida de Souza (i midten) er biskop og grunnlegger av den lille pinsemenigheten «Ord som kurerer» i byen Salvador, øst i Brasil. Han sier han aldri har sett Brasil så splittet som under dette presidentvalget. Lovitte
ÅPENT HUS: I pinsemenigheten «Ord som kurerer» er det arrangementer fem dager i uka. Flere har spesielt fokus på sang og musikk. Under gudstjenesten står døra åpen for alle. HÅRFINT: Stereoen i Jose Senas lille frisørsalong spiller reggae, salmer og samlinger av den innflytelsesrike amerikanske pastoren Billy Grahams beste prekener oversatt til portugisisk. En frisørtime koster rundt 30 norske kroner.
I den lille lokale pinsemenigheten «Ord som kurerer» kommer folk med bibelen under armen, vanligvis med fronten ut. Biblene er store i formatet og kommer i alle varianter og design: med gullkantede sider, i spesielle feminine design og med blomsteromslag.
Kirka ligger på gateplan, inneklemt mellom en kiosk som primært selger øl og en bar. Fasaden er vakkert dekorert med polerte fliser som står i skinnende kontrast til de fuktflekkede overetasjene, hvor det aldri ble satt inn vinduer.
– Kirka reddet livet mitt, sier Jose Sena, en muskuløs 47 år gammel frisør med en stor skinnbibel med glidelås.
Han forteller at han var tynn som en ål etter å ha ruset seg i 30 år da han ble født på nytt i kirka for tre år siden.
At Jose Sena havnet i «Ord som kurerer», 300 meter fra hjemmet hans, var en tilfeldighet. De andre kirkene han var innom var stengt. At han havnet i en pinsemenighet var mindre tilfeldig.
En politisk kraft
De evangeliske kristne, som i Brasil hovedsakelig er medlemmer av pinsemenigheter, har gått fra å utgjøre i underkant av fem prosent av befolkningen i 1970 til rundt en tredel i dag. Menighetene dekker en rekke behov i lokalsamfunnet, særlig i områder preget av begrenset statlig tilstedeværelse og sosiale problemer. Kirkene forkynner en sosialt konservativ livsstil med nulltoleranse overfor narkotika, alkohol og utukt.
Deres vekst har forårsaket massive endringer i Brasils politiske landskap de siste tiårene, noe den sittende presidenten Jair Bolsonaro i stor grad har dratt nytte av.
– I dag er pinsemenighetene organisert politisk for å fremme konservative kampsaker, som den heterofile familien og motstand mot abort. Det har en tydelig effekt. Deres styrke i parlamentet vokser, og medlemmenes støtte til Bolsonaro er sterk når det gjelder stemmer, sier Vinicious do Valle, professor i statsvitenskap ved Universitetet i São Paulo, som har gjort omfattende feltarbeid i pinsemenigheter.
Ved parlamentsvalget tidligere i oktober fikk selverklærte evangeliske kristne 20 prosent av setene i underhuset og 16 prosent i senatet. Det bidro til å sikre Jair Bolsonaros allierte et absolutt flertall i begge kamre.
I ENDRING: Bydelen Rio Vermelho i Salvador er ett av mange steder i Brasil der den evangelisk-kristne bevegelsen har slått rot. Lovitte
Eksperter tror at de kristne stemmene igjen kan bli avgjørende i andre runde av presidentvalget, som 30. oktober vil stå mellom sittende president Jair Bolsonaro og tidligere president Luiz Ignacio «Lula» da Silva fra venstresida.
Tusenvis av trossamfunn
Verken framveksten av pinsemenighetene eller deres politiske betydning ser ut til å avta. I 2032 forventes det at det vil være flere evangeliske kristne enn katolikker i Brasil, der ni av ti bekjente seg til katolisismen for et halvt århundre siden.
Pinsemenighetene er, i motsetning til den katolske kirke, langt fra en enhetlig størrelse. Det er store, nasjonale kirkesamfunn som i organisasjon ligner den hierarkiske strukturen kjent fra Scientologikirka. Det gjør det lettere å inngå politiske allianser og påvirke medlemmenes stemmer.
En av menighetene er Guds rikes universelle kirke, som har brukt over en milliard norske kroner på å bygge en tro kopi av det historiske Salomos tempel i São Paulo. Denne kirka er en av Bolsonaros viktigste støttespillere.
«Kirka reddet livet mitt»
— JOSE SENA, FRISØR
Både Guds rikes universelle kirke og andre Bolsonaro-allierte trosretninger er superkommersielle.
– De har egne TV-kanaler og prester som blir tilbedt som popstjerner med millioner av følgere på sosiale medier. De snakker ikke bare om religion, men også om produkter og om politikk, og de indikerer eksplisitt hvem du skal stemme på, sier Vincious do Vallo.
De fleste pinsemenigheter er imidlertid små og lokale. Bare i São Paulo ble det etablert 700 nye kirker mellom 2011 og 2020. Noen av dem så små at det knapt er plass til et titalls plaststoler foran alteret. De ligger i første etasje i vanlige gater, spesielt i mindre velstående områder av brasilianske byer.
Med sine 40 plaststoler og to filialer tilhører «Ord som helbreder» den siste kategorien. Og her blander man ikke politikk og religion. I stedet overlater du det til Gud, forklarer biskopen Josemario Almeida de Souza, som selv grunnla kirka i 2010.
– Folk er veldig splittet. Vi har ikke sett noe lignende i Brasil før. Dette er krig. Så det er bedre å unngå å snakke om politikk, sier biskopen, som har en stor, flott klokke rundt håndleddet og en sangstemme som runger som Dean Martins.
«Da Lula hadde makta, hadde alle mat»
— JOSE SENA, FRISØR
Til gudstjenester er det han som velsigner, driver ut demoner, synger lead og styrer bakgrunnsmusikken fra en bærbar PC, hvis han ikke spiller med til levende musikk selv.
Penger i en hjelpende hånd
I Brasil kan hvem som helst starte sitt eget trossamfunn og forsøke seg som pinseprest.
– Du blir ikke nødvendigvis rik av det, men det kan være en måte å få arbeid og sosial mobilitet på, sier Vinicious do Valle.
Den byråkratiske prosessen er enkel; utfordringen er å gi de troende en sterk nok følelse av Guds nærvær til at de har lyst å komme tilbake. Bare Bibelen og fantasien setter grenser for hvordan, og mange bruker musikk, dans og undervisning for å få folk til å henge på. Og i så fall er det kutyme at kirkegjengerne kvitterer med 10 prosent av inntekten sin.
«I dag er pinsemenighetene organisert politisk for å fremme konservative kampsaker som den heterofile familien og motstand mot abort. »
— VINICIOUS DO VALLE, PROFESSOR I STATSVITENSKAP
Det kommersielle tankegangen kombinert med de altruistiske tiltakene er en viktig del av forklaringen på den raske framveksten av pinsebevegelsen i Brasil, som ifølge enkelte målinger er det landet med størst økonomisk ulikhet utenfor Afrika.
Kirkene tilbyr viktig hjelp til mennesker som har problemer med rus, alkohol, kriminalitet, vold eller andre ting enten i eget liv eller i familien, forklarer forsker og antropolog Juliano Spyer, som har bodd i halvannet år i et utsatt distrikt i Salvador.
– Det første du blir bedt om å gjøre når du konverterer, er å slutte å drikke, bruke narkotika og stoppe utukt. Det endrer familielivet umiddelbart for mange, sier han.
«Jo rikere du er, jo mer bevisst er du på den moralske agendaen»
— JULIANO SPYER, FORSKER
Kirka gir medlemmene selvdisiplin, et nettverk og en identitet som gjør at de stolt bærer bibler på vei til kirka og med glede betaler tienden.
Den demoniske diskursen
Da Jair Bolsonaro ble valgt til president i 2018, ble han økonomisk støttet av visse pinsemenigheter. I valget oppnådde han over 70 prosent av de evangeliske kristne stemmene, en vesentlig støtte som han belønnet med en rekke politiske verv, inkludert to ministerposter. Siden har også prestenes inntektsskatt blitt senket.
Det er imidlertid ikke gitt at Bolsonaro vil oppnå samme oppslutning i år som i 2018. Evangeliske kristne er generelt mindre velstående enn medianen og er dermed i et politisk dilemma:
De kan enten gi sin stemme til Jair Bolsonaro og hans forsvar for sosialkonservative verdier. Eller de kan stemme på Lula, som huskes for å ha løftet millioner ut av fattigdom og skapt bedre utdanningsmuligheter for de fattige da han var president på 2000-tallet.
– Jo rikere du er, jo mer bevisst er du på den moralske agendaen, sier Juliano Spyer.
Kampen om de evangeliske-kristne stemmene har plantet seg i valgkampens diskurs. Å uttrykke sin tro på Gud har, om mulig, blitt enda mer obligatorisk for alle som drømmer om å bli president i Brasil. Det passer Jair Bolsonaro, som har Messias til mellomnavn, godt. Da han ble valgt til president i 2018, var det med slagordet «Brasil over alt, Gud over alle».
Årets valgkamp har vært innhyllet i guddommelige og demoniske gloser. Bolsonaro har i forskjellige termer sagt at valget «ikke er mellom venstre og høyre, men mellom de gode og de onde».
Da Lula innviet kampanjen sin, sa han at Bolsonaro hadde blitt «besatt av djevelen». For noen uker siden brukte venstresidas leder taletid til å presisere at han selv ikke har «en avtale med djevelen», slik det gikk mange rykter om på internett.
Han har også skrevet et offisielt brev til de evangeliske kristne, der han igjen uttrykker sin tro på Gud og sin personlige motstand mot abort.
Spesielt abort har vært et vanskelig tema for Lula, da han må favne både konservative og progressive velgere for å vinne valget i Brasil, hvor det er stemmeplikt. 60 prosent av brasilianerne er imot abort, som er ulovlig bortsett fra i spesielle tilfeller. Lula har i løpet av valgkampen både snakket om abort som «noe som bør være tilgjengelig for alle» og forsøkt å unngå emnet ved å si at det er tema for helsepersonell.
For Jose Sena er det ingenting som kan endre det faktum at abort er drap, og Gud vil heller aldri akseptere at noen bytter kjønn.
Likevel ser han på Bolsonaro mest av alt som en som bruker kristne verdier for å bli hyllet som en Messias. Han legger ikke stor vekt på at Lula og Arbeiderpartiet er mer liberale enn han selv på visse områder.
– Da Lula hadde makta, hadde alle mat. Jeg hadde jobb. Det får jeg ikke nå, sier han.