Til slutt kom den helt spesielle dagen. Mannen som i årevis hadde fornektet holocaust og spydd ut antisemittiske og rasistiske haranger, hadde tatt et skritt fram og fått seks millioner velgere til å stemme på ham. En drøy prosent til, så hadde Nasjonal Fronts Jean-Marie Le Pen vunnet første valgomgang i presidentvalget i 2002.

Fra Europas skyggeverden strømmet nå meningsfeller, beruset av lykke, til Paris. Le Pen talte til dem og sa at nå var det nok, at folket var blitt forrådt, at den internasjonale kapitalen (altså jødene) hadde «okkupert» Frankrike og Europa, at masseinnvandringen fra fjerne land – særlig muslimske – var i ferd med å forvandle Europas hvite, kristne befolkning til en minoritet. Tilhørerne jublet. Mange ble så revet med at de, uten tanke for instruksjonene som var gitt, ikke hadde kontroll på høyre arm.

Og dere skal vite, fortsatte Le Pen og holdt opp et portrett av Jeanne d’Arc, dere skal vite at våre motstandere er veldig mektige, men at vi har motet til å vise hvor feige de er. Ikke vær redd de mektige! La ordene fra den unge heltinnen fra Orleans være en rettesnor: I Guds navn, gå til kamp, og Gud vil gi dere seieren.

Blant dem som der sto og lot seg begeistre, var det noen svensker. De var sverigedemokrater og de viftet med sine flagg med den blågule brennende fakkelen. De hadde sine egne slagord: «Vår kraft, våre idealer, vår vilje til storhet og styrke leder vår kamp.» Blant tilhørerne var også Italias Alleanza Nazionale / Azione Giovani (‘Ung handling’) med sin trikolor med brennende fakkel. De møtte opp med sin ærbødighet for Mussolini og sin «Vince la Patria». Og de kom med sin nye ungdomsleder, en kvinne ved navn Giorgia Meloni.

Nitten år senere skriver Giorgia Meloni sin andre bok: «Io sono Giorgia. Le mie radici le mie idee» (‘Jeg er Giorgia. Mine røtter, mine ideer’). Ja sannelig, Giorgia Meloni har kjempet seg oppover, og hun har vunnet store seire. Nå er hun leder for Fratelli D’Italia og for European Conservatives and Reformists (ECR). Er det Gud som har hjulpet henne? Det spørs. I hvert fall er Meloni sterkt preget av Le Pens tale fra 2002, den talen der han henviser til Jeanne d’Arc.

I boka forteller Meloni om mennesker som i henne ser motet, utstrålingen og «det episke» fra jomfruen fra Orleans. Det hender at folk kommer bort til henne og sier at hun er en heltinne for dem. «Giorgia, du er vår Jeanne d’Arc … Vet du at dere har samme fødselsdag?»

Slik anerkjennelse gjør Meloni veldig glad. At folk mener at hun, «en sårbar liten kvinne, har mot til å kjempe mot en mye mektigere motstander». At hun, en vanlig kvinne fra folket, «har mot til å avsløre andres feighet». Og hvem er disse andre? Jo, det er venstresida, det er LGBT, de som er for abort, storkapitalistene. Men, påpeker Meloni med kledelig blygsel, det føles tross alt feil å sammenlignes med Jeanne d’Arc. For Meloni er egentlig bare «en enkel soldat som gjør sin jobb», et vanlig menneske som har bestemt seg for å stå opp for sitt lands og sitt folks «ære og identitet».

Melonis bok fikk jeg tilsendt fra Fratelli D’Italias presseavdeling. De har også sendt en stor mengde partidokumenter. Jeg blir fortalt at boken og dokumentene skal gi svar på mange av spørsmålene mine. De ber meg om, når jeg har lest materialet, å komme tilbake til dem med det jeg eventuelt fortsatt måtte lure på. Det lover jeg å gjøre.

Fratelli D’Italia-bevegelsen søker seg tilbake til slik det var før samfunnet ble «fremmed», slik det var da det fortsatt fantes absolutte og uforanderlige verdier. Partiets grunndokument, de såkalte «Trieste-tesene for patriotenes bevegelse» (Le tesi di Trieste per il Movimento dei patrioti), er nettopp uttrykk for en slik søken. Tesene er en merkelig blanding av slagord og henvisninger til en rekke filosofer, diktere, forfattere og statsmenn. Tesene peker mot den fullkomne og fundamentalistiske staten og mot det utpregede gruppemennesket.

Hovedbudskapet er at Italias redning forutsetter en «identitetsfilosofi» (Una filosofia dell ’identita’) og et ubetinget nei til «opplysningstiden radikale universalisme». Det som skal bekreftes, er en sann nasjonal identitet: «Patrioter, italienskhet (L’italianita), den italienske identiteten, er urokkelig … vi tror på den absolutte verdien av å være italienere, av at alle italienerne hvor enn de finnes i verden, hører til det italienske folket og den italienske nasjonen […] Patrioter, den radikale universalismen samarbeider med en abstrakt multikulturalisme, og dette samspillet baner vei for en så massiv ukontrollert innvandring fra fjerne folkeslag at vi nå i Europa står foran en veritabel etnisk utskiftning – en grand remplacement.»

Påbudet, formålet, er å elske fedrelandet (Amare la patria è la nostra missione).

Innimellom gis håndfaste forslag til hvordan italienerne skal bli sanne fedrelandselskere og gruppeidentitetsforkjempere. Et av forslagene er å avskaffe lovforbudet mot tortur. Mot enkelte utlendinger og fedrelands- og identitetsfornektere er det av og til bare tortur som hjelper. Et annet forslag er å arbeide for en identitets- og tradisjonsoppdragelse som gir italienerne styrke til å stå imot «det felttoget som Opplysningen driver mot sivilisasjonen vår i fornuftens og universalismens navn», blant annet i form av kjønnsideologi og LGBT-politikk.

Fire tusen delegater deltok i 2017 på den partikongressen som vedtok Trieste-tesene. Var det noen som sa imot? Som lurte på om ikke bannlysingen av Opplysningen gikk for langt? Som spurte hva som egentlig menes med I’Italianita? Som stemte imot eller stemte avholdende?

Partiets presseavdeling undersøker dette. Nei, ingen nei-stemmer, ingen avholdende. Jeg får en lenke som lar meg følge de to kongressdagene. Mange tar ordet, og de har mye på hjertet. Men ingen setter spørsmålstegn ved tesene, ikke engang ved deler av dem.

Alt var grundig forberedt, og de interne diskusjonene før kongressen var livlige og intense, får jeg vite. Kanskje det. Men på selve kongressen kunne man overhodet ikke registrere noen meningsavvik. Jeg får også vite at de utenlandske kongressgjestene – fra Fidesz i Ungarn, fra Lov og Rettferdighet i Polen, fra Vox i Spania og fra Nasjonal front i Frankrike – var veldig positive. Fra Norge kom det dessverre ingen, og den representanten for Sverigedemokraterna som hadde tenkt å komme, ble forhindret i siste øyeblikk. «Synd, relasjonene med Sverigedemokraterna er gamle og utmerkede … Meloni har truffet Jimmie Åkesson og blitt intervjuet av ham (Sverigedemokratenes Youtube-kanal 30. mars 2020) … og hun har truffet partiets sjefideolog [Mattias Karlsson] og … ja, flere andre.»

At Fratelli D’Italia og Sverigedemokraterna har et godt forhold, er velkjent. De er medlemmer i samme partigruppe i EU-parlamentet og tenker likt om det meste. Da jeg så Sverigedemokraternas nyeste valgfilm, ble jeg slått av hvor like partiene er. Budskapet i filmen er snarlikt Fratelli D’ Italias: «Sverigedemokraterna er partiet for den svenske driftigheten [og stoltheten]. Vi er partiet for ideer, vilje og mot. Partiet for et Sverige som tør være seg selv igjen … våre skikker, våre tradisjoner, vår måte å leve på og være, er det som gjør at … det blir et vi. Det er det som gjør oss til svensker, og svensker er ikke selvgode sosialdemokrater eller feige borgerlige …»

Trieste-tesene er ikke et hastverksarbeid. De er heller ikke et bestillingsverk fra Giorgia Meloni. En idégruppe står bak dem. Gruppen har studert partipolitiske tankemodeller fra andre land og hentet inspirasjon fra dem. Ungarn – med Fidesz og Viktor Orbán – er den viktigste inspirasjonskilden.

Meloni reiste til Ungarn og Orbán et par måneder etter Trieste-kongressen. Hjemme igjen i Italia sa hun: Vi er fullstendig enige, Orbán og jeg, hans parti og mitt, våre partier og «søsterpartiene» i Polen, Tsjekkia og Slovakia. Vi er enige om å slåss mot det «suicidale forsøket på å erstatte europeiske kristne barn (en gruppe som minker foruroligende) med migranter». Våre nasjoner skal med nebb og klør forsvare våre kristne røtter. Vi skal forsvare røttene våre mot «universalistene», mot finansmagnatene, mot kjønnsideologene, ja, mot alle dem som truer vår identitet og tilhørighet.

Hvem er «universalistene» og finansmagnatene? Og er det fordi George Soros er «universalist» Meloni anklager ham for å være en ågerkar som gir ågerpengene sine til venstresideprosjekter? Fratelli D’Italias pressetalsmann forsøker å forklare for meg hva partiet mener med universalister og tilhørighetsfornektere, men til slutt henvises jeg ganske enkelt til Trieste-tesene, til øvrig partimateriell og til Melonis bøker og taler.

Og så legger man til, apropos Soros, at Meloni faktisk er en venn av Israel. Det er tydeligvis viktig å komme eventuelle anklager om antisemittisme i forkjøpet.

Fratelli D’Italia er ikke en bevegelse som oppmuntrer til diskusjon eller meningsbrytning. Det er en bevegelse som hyller handling, vilje, brennende overbevisning. Bevegelsen framstår som en Escher-tegning – når man har oppfattet bildet fra ett bestemt perspektiv, er ingen andre perspektiver mulige.

Fratelli D’Italia møter omverdenen med hatefullhet, mistro, hån og vrede. Når jeg setter meg inn i hva Meloni har skrevet og sagt, synes jeg å ane et kontinuerlig krenket og forurettet menneske, det evige offeret som ikke holder ut å leve så lenge noen eller noe kaster skygge over henne. Et menneske som kun kjenner et enten-eller. Altså en fundamentalist.

Se dere rundt, se nøye på hva «universalistene» og de mektige «finansspekulantene» har gjort med familien, nasjonen, religionen … med alt som er vår identitet … se dere rundt på det de har gjort, og dere vil se forfallet, dere vil se at det de vil, er at vi ikke skal ha noen identitet, at grensene, både de territorielle og de kjønnsmessige, rives ned, at vi bare er tall, «slaver under kjønnsideologenes og finansspekulantenes åk» («Io sono Giorgia. Le mie radici le mie idee»).

«Et av forslagene er å avskaffe lovforbudet mot tortur»

Vi må spørre dem og oss selv:

Hvorfor bruker vi tida på å bekjempe alle former for diskriminering? Men vi later som om vi ikke ser den største pågående forfølgelsen – folkemordet på verdens kristne. Hvorfor? Svar meg på disse spørsmålene. Hvorfor er familien en fiende? Hvorfor er familien så skremmende? Det finnes ett svar på alle disse spørsmålene.

Fordi den definerer oss. Fordi den er identiteten vår. Fordi alt som definerer oss, nå er en fiende for dem som helst ville se at vi ikke lenger har en identitet, men bare er perfekte konsumentslaver. Så de angriper nasjonal identitet, de angriper religiøs identitet, de angriper kjønnsidentitet, de angriper familieidentitet. Jeg kan ikke definere meg som italiensk, kristen, kvinne, mor. Nei, jeg må være samfunnsborger X, kjønn X, forelder 1, forelder 2. Jeg må være et tall. For når jeg bare er et tall, når jeg ikke lenger har identitet eller røtter, da vil jeg være den perfekte slave utlevert til finansspekulantenes nåde … Det er derfor vi skaper så mye frykt … fordi vi ikke vil være tall. Vi vil forsvare Gud, fedrelandet og familien … Vi vil gjøre det … fordi vi vil aldri være slaver … utlevert til finansspekulantenes nåde. Det er vår misjon.

(World Congress of Families XIII. «The Wind of Change». Verona 29.–31. mars 2019)

Slik verden har forfalt, slik de kristne verdiene er truet, når vi vet at kjønnsideologien ikke handler om å bekjempe diskriminering, når det står klart for oss at denne ideologiens egentlige mål er å gjøre slutt på moderskapet som jo er menneskehetens mor, når det er så ille – kan vi da nøle? «Nei! Det finnes bare et ja og et nei. Så si ja til den naturlige familien, nei til LGBT-lobbyen, ja til [heteroseksuell]seksuell identitet, nei til kjønnsideologien, ja til livets kultur, nei til dødens avgrunn [abort], ja til Korsets universalitet, nei til islams vold, ja til trygge grenser, nei til masseinnvandringen, ja til arbeid til vårt eget folk, nei til store internasjonale finanskapitalister …

(Tale for Vox i Madrid, 10. oktober 2021 og Marbella, 13. juni 2022)

Det er så vanskelig å forstå at dette oppkoket av manglende logikk får så stor oppslutning. Men som vi har sett, så gjør den det.

Jeg holder løftet og henvender meg på nytt til Fratelli D’Italias presseavdeling. Jeg forteller hva jeg vil skrive om partiet. Men du vet at vi har folket med oss, sier de. Nja, 26 prosent av velgerne er ikke «folket». Men sju og en halv millioner velgere stemte på oss … sju og en halv millioner … og vinden blåser stadig sterkere i vår retning.

Det kan jeg ikke nekte for. Men vinden kan snu.

Hvordan kan det ha seg at millioner av menn og kvinner – særlig menn – gir sin stemme til representanter for partier som for ikke lenge siden ble ansett som utenkelige i parlamenter og valgte forsamlinger?

Hva har skjedd? Hvem er den høyreekstreme velgeren?

Han/hun er nok som hovedpersonen i Diderots teaterstykke, hans siste, «Er han god? Er han ond? (...) Som du, som jeg, som hvem som helst.»

Det er vel i denne innsikten arbeidet mot det nye ytre høyre – for ikke å si fascismen – må ta utgangspunkt. Medborgere som du og jeg. Og vi kan bedre enn å vente ukritisk på at Nasjonen og Den sterke lederen skal løse våre og samtidens problemer og utfordringer.

Oversatt av Lars Nygaard.