Da vi først fikk informasjon om at byrådet hadde laget strakstiltak som skulle styrke barnevernstjenesten i Bergen kommune, ble vi alle positivt overrasket og lettet.

Vi har over tid kjent på utfordringer ved å jobbe i barnevernstjenesten.

Tiltakene som dreier seg om å øke ansiennitet for alle ansatte til ti år, og lønne etter master, ble godt mottatt av dem det berører. Det å gjøre barnevernstjenesten til et mer attraktivt sted å jobbe ved å bedre lønnsvilkår er positivt.

Én gruppe ansatte på kontoret blir løftet frem, verdsatt og anerkjent gjennom disse tiltakene. Gruppen den derimot ikke treffer, er nettopp de som har jobbet i barnevernstjenesten over lang tid, og bidrar til å skape det barnevernet politikere, fagfolk, brukere, og allmennheten mener trengs: Et barnevern preget av kunnskap, stabilitet, og erfaring.

For ja, de med ti og 16 års ansiennitet finnes. De går ikke opp en krone i lønn, og blir likestilt med en nyutdannet lønnsmessig.

Forventningene derimot er ikke like. Det samme gjelder avdelingsledere som blir sittende med et par tusenlapper mer i året enn en nyutdannet med master. Arbeidsbyrde og ansvar kan ikke sammenlignes.

Dagene etter lansering av tiltakspakken var preget av vantro og sorg, og et splittet kontor. Nyansatte var fornøyd med å gå opp i lønn, men turte ikke vise glede over det, i frykt for å såre allerede skuffede kollegaer.

Hvem er de som er skuffet og som sitter igjen med følelsen av at deres kompetanse og erfaring ikke er verdt noe? Det er de som har stått i stormer over tid. Det er de erfarne og selvstendige, som møter mennesker i krise med ro og trygghet. Det er de som blir tildelt de tyngste sakene. Det er de som har stått støtt i jobbene sine, til tross for en evig utskiftning av kolleger og ledere. Det er de som forhindrer gjentatte saksbehandler-bytter for sårbare barn og familier.

Det er de, som fra mennesker i en krevende situasjon, får høre at det er viktig å møte noen med erfaring og trygghet. Det er de som forhindrer at de stadig må gjenfortelle sin historie til en ny saksbehandler. Det er de som kjenner systemet godt, og har stor arbeidskapasitet.

Det er de som blir delegert krevende oppgaver, og skal utføre disse selvstendig. Det er de som tar imot, gjør det trygt og lærer opp de nyansatte på løpende bånd. Uten en krone i tillegg. Enda en ulønnet ekstraoppgave. Det er de som skjermer og ivaretar nyansatte i en arbeidshverdag preget av konflikt og motstand.

Uten dem frykter vi at det trygge læringsmiljøet forsvinner. Enten gjennom faktiske masseoppsigelser, eller gjennom en «quiet quitting» fordi luften har gått ut av ballongen, og motivasjonen har forsvunnet. Dette er alvorlig for våre nye kollegaer, og for menneskene de skal hjelpe.

Vi er redd for at barn og familier mister en trygg saksbehandler som har fulgt dem over tid og har oppnådd samarbeid og tillit. Grunnpilarene i barnevernet.

Stabilitet i barnevernet øker mulighetene våre for å få utført godt arbeid. De med ansiennitet og fartstid i barnevernet er de som er vanskelig å rekruttere. Vi trenger bedre vilkår som gjør at barnevernstjenesten kan tiltrekke seg nettopp disse.

Med et barnevern i krise har vi ikke råd til å miste flere erfarne. Det blir stadig færre av dem. Hvor mange slutter mens politikerne snakker om oss, men ikke med oss?