Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kunst

Resultatet av et vulkanutbrudd

FLUEPAPIR: Det er absurd å måtte se Marte Bjørndals verk bak glass siden de innbyr til å tas i nærmere ettersyn. FOTO: TM51

TM51, Oslo

Blikket trekkes umiddelbart mot det mest stabile motivet: Ordet «Muldvarp» i gule versaler, malt over et svært ekspressivt bilde du ikke har sjans til å orientere deg i. Det er selvsagt en forvirringstaktikk, men verket er også et visuelt fluepapir.

Det er uansett ikke ideelle visningsforhold for nærstudier dette – utstillingen foregår i et vindusgalleri på Fritjof Nansens Plass, så behørig avstand til kunsten er sikret. For undertegnede innebærer det også et deja vú, for jeg har sett arbeider av Marte Bjørndal på samme sted før, jeg husker ikke hvilket år, men det er ikke den type ting man glemmer.

For Bjørndal maler som om hun sto i en kjeller i Kreuzberg i 1982 og gir oss en klaustrofobisk følelse av at Berlinmuren står støtt og at det bestandig er kald vinter i Øst-Europa. Med andre ord: maleriene er utført i en viss hastighet, informert av politisk paranoia, og derfor også med en viss intensitet.

Vi har her å gjøre med en hyperaktiv tilnærming, der fokuset hviler vel så tungt på maleriet som handling som på resultatet av den handlingen. Og her er vi altså, 40 år seinere, i – eller rett utenfor – en utstilling som heter «The Clean Up» der ordet «muldvarp» stjeler oppmerksomheten.

Det er et maleri til her (like vilt det), noen tegninger og et par skulpturer. De er alle resultater av et kreativt kaos som ligner et vulkanutbrudd uten slutt, og som av ulike grunner ettertrykkelig reflekterer 2022 i større grad enn referansepunktet 1982.

Ikke bare fordi den politiske paranoiaen er langt mer akutt i et her og nå, eller fordi det ser ut til å bli en kald vinter overalt, men fordi punsjen i disse arbeidene aldri – eller ok, svært sjelden – vil føles utdatert.

Ideen om at alt kan brukes (skulpturene er ikke en postmoderne replikk til antikk skulptur, hvis noen trodde det) vil bestandig – med mindre det går visuell inflasjon i det og det utvikler seg til å bli en norm (det har skjedd før) – føles som et skudd i nervesystemet.

Så er det litt absurd å skulle se disse verkene på avstand gjennom et vindu. Og de fancy designmøblene i lokalet virker ikke til å høre hjemme i samme solsystem. Arbeidene innbyr jo egentlig til å se veldig nøye etter, men det kan man altså ikke. Men hva gjør en moldvarp da? Den graver omfattende tunnelsystemer, og det er det vi alle må gjøre for å komme noen vei.