Eleganse fra oven
Stavanger kunstmuseum er med rette med på å gi Ruth Asawas kunst fornyet oppmerksomhet.

Stavanger kunstmuseum
Står til 22. januar
Hun sitter på gulvet i full kunstnerisk aktivitet, omgitt av fire små barn som later til å være del av den skapende prosessen. Over gruppen henger de grasiøse skulpturene hun har skapt med metalltråd og møysommelig håndarbeid. Publikums første møte med amerikanske Ruth Asawa (1926–2013) i «Citizen of the Universe», Stavanger kunstmuseums utstilling av livsverket hennes, befinner seg tett på avantgardens idé om å la liv og kunst bli ett. Bak det svart-hvite gruppebildet fra 1957 befinner Imogen Cunningham (1883–1976) seg, den amerikanske fotografen som aldersforskjellen til tross ble Asawas nære venninne, tok en rekke bilder av kunstneren og i likhet med henne levde store deler av sitt skapende liv på landets vestkyst.
Sammen med institusjonen Modern Art Oxford kan Stavanger-visningsstedet skryte av å stå bak den første museumspresentasjonen av Asawas arbeider i Europa. Det er et løft det står respekt av for et norsk regionmuseum, og «Citizen of the Universe» er da også blitt en meget severdig utstilling av verkene til en kunstner som de seneste årene med rette er blitt gjenstand for fornyet interesse. Mønstringen konsentrerer seg om perioden 1945–1980 og dekker i tillegg til hovedpersonens kunstneriske produksjon hennes mangeårige innsats som pedagog – og resultater av møtet mellom rollene. Museet utroper Asawa til «en av modernismens viktigste fornyere av skulptursjangeren».
Det er en påstand det aner meg at mange vil si seg uenig i. Konkurransen i så måte er knallhard, og Asawa har aldri vært en sentral signatur i den internasjonale modernismens historieskriving. Men at de hengende arbeidene hennes har både egenart og sterkt nærvær og fortjener mer oppmerksomhet, etterlater utstillingen ingen tvil om. Prosjektets høydepunkt er det innerste rommet. For anledningen er det mørklagt og gjort om til en atmosfærerik skog av skulpturer i skiftende farger som kaster vakre, dramatiske skygger på de hvite flatene under og de mørke veggene rundt seg.
Fra taket strekker de avlange objektene seg nedover, og de myke, organiske formene deres gjør det nærliggende å tenke på menneskekropper. Samtidig kan de lede tankene til verdensrommet. I flere av skulpturene kan man ane mindre objekter under de rytmisk gjennomhullede overflatene. Asawa brukte kobber-, messing- og ståltråd for å lage de delikate verkene, og hun utviklet selv den håndarbeidsteknikken som muliggjorde løkkene i skulpturene hennes.
«På tidstypisk vis presenterer museet Ruth Awasa som en kvinne som ble underkjent»
Kunstneren skapte de figurlignende objektene i 1950-årene, og elegansen deres brakte dem til motemagasinet Vogues glansede sider. Gjenstandene er da også nærliggende å betrakte i lys av den myke «Mid-century modern»-estetikken som på denne siden av årtusenskiftet har gått sin seiersgang gjennom markedet så vel som museene. Særlig avgjørende bidrag til dette fenomenet kom nettopp fra vestkysten i USA.
Men også en annen skulpturkategori er markant til stede i utstillingen. Den er kjennetegnet av noe tilsynelatende mer viltvoksende og forsterker skogsassosiasjonene. Natur og hage var da også avgjørende for bondedatteren Asawa. En tegning i utstillingen har hun kalt «Ørkenplante», for eksempel, og både krysantemum og solsikke opptrer i titlene hennes. Asawas stadige eksperimenter inkluderte også stempler og grafiske mønstre, et annet trekk ved den uvanlig brede produksjonen hennes som kan studeres i Stavanger.
«Citizen of the Universe»-tittelen er kunstnerens egen, og den stammer fra da hun i 1948 slo fast at hun var blitt en borger av universet: «Når jeg ikke lenger identifiserer meg som verken japansk eller amerikansk (…), er det mulig for meg å akseptere meg selv og ikke bli så dødelig såret av ondsinnede slengbemerkninger.» Asawa, som var barn av japanske immigranter, hadde nemlig opplevd sin del av den rasismen som hennes minoritet er blitt rammet av i USA. Under annen verdenskrig ble hun internert, og faren ble arrestert. Hun fikk dessuten aldri fullført lærerutdannelsen hun gikk på, fordi den ikke tillot en med japansk bakgrunn den praksisen som var nødvendig.
På tidstypisk vis presenterer museet Awasa som en kvinne som ble underkjent, og som en av kunstnerne som «først nå er i ferd med å tre fram». Men den biografien katalogen byr på, motsier disse ordene, selv om også disse tekstene er opptatt av Asawa som offer. I sin levetid fikk hun nemlig utstillinger i en rekke viktige museer og mottok priser og offentlige oppdrag. Hun var synlig i både kunst-, mote- og designinstitusjonen og stod i fruktbar kontakt med innflytelsesrike signaturer. Asawas navn opptrer for eksempel en rekke ganger i den nylig utgitte biografen om den visjonære R. Buckminster Fuller, oppfinneren som er berømt for sine «geodetiske kupler». Han er til stede også i Stavanger-utstillingen – så vel en karakteristisk skulptur Asawa ga Fuller i gave, som en lampe hun med ark skapte etter hans anvisninger, er å se. At hun nedprioriterte galleriscenen i New York City til fordel for en tilværelse som kunstner, pedagog og seksbarnsmor lokalt i San Francisco, later til å ha vært et bevisst valg fra hennes side. Om Asawa er underkjent, kan man godt diskutere, men at hun først nå er i ferd med å tre frem, er en påstand som virker mot sin hensikt. I 1982 fikk hun endog sin egen dag – 12. februar – av byen San Francisco, og i 2010 ble en av byens skoler oppkalt etter henne.
Pedagogikken spiller da også en interessant rolle i Stavanger-utstillingen. Avgjørende for Asawas karriere ble tiden hennes som student ved det avantgardistiske Black Mountain College like etter krigen. Den Bauhaus-inspirerte skolen har en viktig posisjon i amerikansk 1900-tallskunst. Her fikk hun undervisning ikke bare av Fuller, men også av Josef Albers, og begge ble venner av henne. Idealene deres hadde Asawa med seg da hun to tiår senere selv ble utdannelsesentreprenør og satte sitt preg på kunstundervisningen på femti skoler i San Francisco.
I Stavanger har nye papptallerkener og melkekartonger blitt til geometriske kunstverk lokalt – i tråd med Asawas ønske om å utnytte billige hverdagsmaterialer. Hennes interesse for papir og japansk origami antyder dessuten at verdensborgeren ikke forlot røttene sine. Kunstneren koblet i det hele tatt det hjemlige med det monumentale: Objekter hun først ga form til i egenprodusert trolldeig, kunne ende som store offentlige skulpturer. I arbeidet med dem kunne hun dessuten gi plass til flere, slik også kunstundervisningen hennes foregikk kollektivt. Derfor er det særlig betimelig at Stavanger kunstmuseum har plassert skupturene hennes i dialog med Jan Groths internasjonale kunstsamling, som har sitt hjem i Stavanger. Det stjernetunge utvalget demonstrerer hvilket selskap Ruth Asawa hører til i.