Karl Ove Knausgård skrev nylig i Klassekampen om begjæret etter udødeligheten. Han skrev om den religiøse og filosofiske forståelsen av menneskets manglende evne til å bryte gjennom evighetens mur. Han skrev imidlertid også om vitenskapens rolle, om kroppens udødelighet, om dem som jobber for udødelighet i dens mest materielle forstand. Kjøttets ingeniører. Jeg har møtt (noen av) dem. Under mitt pågående feltarbeid i tilknytning til prosjektet «Teknovitenskapelig udødelighet», finansiert av Norges forskningsråd, snakker jeg med nettopp kjøttets ingeniører, men også kundene. De drives av dragningen mot evigheten; mot å «not miss out on the future». Men de drives også av kapitalen. Hva kan være et bedre investeringsprosjekt enn selve udødeligheten?