Vanadium, germanium, dysprosium, litium, praseodym, neodym, terbium. Det høres ut som et trylleformular, eller en oppramsing av ingrediensene i en trollmannskiste – noe som for så vidt ikke er langt fra sannheten: Disse mineralene har vært, og er fremdeles, viktige komponenter i en flora av tekniske vidundre som har gitt oss mye av det vi kaller den moderne verden – ikke minst innen elektronikk, men også mye annet.

Germanium brukes blant mye annet i halvledere (transistorer), fiberoptikk og LED-lamper. Praseodym brukes i optikk, lasere og magneter, det samme gjør neodym. Terbium brukes i elektronikk, brenselceller, legeringer, sensorer, belysning, litium i små og store batterier. Vanadium brukes i produksjon av stål og aluminium, samt som katalysator for svovelsyre – blant annet

Sammen med mer ordinære metaller som kobber, nikkel, grafitt, mangan og kobolt utgjør disse til dels sjeldne mineralene også helt essensielle ingredienser i tidenes kanskje største trolldomsforsøk: temmingen av klimatrollet global oppvarming. Denne høyst reelle trusselen er som kjent fôret opp på klimagasser fra fossilt drivstoff – kull, olje, gass. De nevnte ingrediensene skal brukes i et kontringsforsøk, der man skal bli uavhengig av de fossile energikildene. Dette skal gjøres ved å føre energibruken fra kull, olje og gass over til elektrisitet fra kilder som sol og vind (i tillegg til det man allerede har: vannkraft). Man skal elektrifisere biltrafikken og fylle opp landskapet med vindturbiner.

Men hvor realistisk er dette? Problemet er nemlig at både elbilene og det som skal produsere elektrisiteten i den «grønne» økonomien har et mye større behov for kritiske mineraler og metaller enn den «gammeldagse» teknologien har. En elbil trenger for eksempel fire ganger så mye kobber som en bensinbil. Og man har rett og slett ikke de 4,5 millioner tonnene med kobber som trengs om målet for 2030 skal være oppfylt. Særlig ikke når de underliggende systemene for fornybar energi også kan trenge opp mot tolv ganger mer kobber enn de tradisjonelle.

Bilbatterier trenger i tillegg mye litium (8 til 10 kilo i et vanlig batteri) og kobolt (anslagsvis 14 kilo). En vindturbinpark trenger ni ganger flere mineralressurser enn et tilsvarende gassdrevet anlegg, ifølge Det internasjonale energibyrået IEA.

Videre: Mesteparten av trollmannens ingredienser kommer fra bare to land. Størstedelen av verdens kobolt kommer fra gruver i Kongo, der det utvinnes under kritikkverdige forhold, både miljø- og helsemessig. Det meste av resten av disse mineralene og metallene kommer fra Kina. Mye kunne nok vært produsert andre steder, men det krever tid og tilrettelegging å bygge opp slik produksjon, som også medfører store belastninger for miljøet.

Det at Kina kontrollerer så mye av dette er – slik professor Arne Nygaard påpeker i mandagens Klassekampen – et globalt politisk problem. Og som vi har sett med gassleveransene til Europa: Nå er naturressurser blitt sikkerhetspolitikk.

Mangel på kritiske mineraler og metaller truer med å sette hele det «grønne skiftet» i fare. Ja, ting kan fungere i liten skala, solceller på hustak er bra. Men å skalere opp er mer problematisk, av flere grunner:

• For det første krever omleggingen (ikke minst når det gjelder vindkraft) krever enorme arealer, som ifølge FNs naturpanel IPBES er «en større trussel mot naturens overlevelse enn det klimaendringene er». Inngrep vil ramme dyrket mark, myr, skog og beitemark (med store karbontap, som påskynder klimakrisen).
• For det andre krever produksjonen av utstyr til «grønne» energikilder i seg selv store mengder energi: Bare for å få nok stål til de vindturbinene som er planlagt fram til år 2030, trengs det 600 millioner tonn kull. Og denne energien kan ikke de grønne energiformene selv skaffe til veie: enn så lenge produserer sol og vind ikke mer enn en 2–3 prosent av verdens elektrisitet. (ref: Vaclav Smil, «Numbers dont lie»).
• For det tredje gir ikke vind eller sol stabil energi: de produserer bare strøm når vinden blåser eller solen skinner. Og det finnes ikke måter å lagre denne energien på, som vil kunne dekke det enorme behovet som oppstår når den viktigste stabile balanseenergien (fossil energi) trappes ned. Litiumbatterier kan brukes i mobiler og elbiler, men ikke til å lagre større mengder energi. Og som jeg nylig skrev om: De er for tunge og upraktiske for å brukes i internasjonal skipsfart, som skal frakte de varene det «grønne skiftet» trenger.

Den eneste måten vi kan klare å lagre større mengder energi fra sol og vind, er ved å pumpe opp vann til høyere nivåer, en form for omvendt vannkraftproduksjon (PHS: pumped hydro storage). Dette har til gjengjeld et energitap på rundt 25 prosent. I fjell-landet Norge kan metoden kanskje brukes. Men fordi mange av verdens storbyer ligger i flate områder, vil det kreve massive utbygginger av kraftlinjer – som vil ødelegge jordbruksarealer og medføre store karbonutslipp.

Under alt dette ligger det førstnevnte problemet: At det «grønne skiftet» uansett kan kveles av mangel på kritiske mineraler. Det kan bli for lite kobolt allerede før 2030. Man står i fare for å slippe opp for kobber, det samme gjelder mange av de mer sjeldne mineralene. I første omgang kan resultatet bli en dramatisk prisstigning, deretter kan forsyningen stanse helt opp.

Som Putin har vist oss, kan mye uforutsett oppstå: En borgerkrig i Kongo kan stanse hele kobolteksporten. Kina kan vise muskler ved å begrense eksporten av enkelte kritiske mineraler.

Det er derfor lederen i IEA, Fatih Birol, kan formulere seg så pessimistisk som han gjør: «I dag viser dataene et truende misforhold mellom verdens styrkede klimaambisjoner og tilgjengeligheten av kritiske mineraler som er avgjørende for å realisere disse ambisjonene.»

Trollmannens kiste er i ferd med å gå tom – og da blir det vanskelig å gjøre tryllekunster.