Verdens ledende markedsliberale tenkere samles snart i Oslo. Den norske tenketanken Civita arrangerer toppmøtet i paraplyorganisasjonen Mont Pelerin Society (MPS. Ifølge Civita er dette bare for gjensidig inspirasjon – men innen MPS har det ofte vært strid om den rette lære og de riktige reformene.
De fleste av foredragsholderne kommer fra USA, Storbritannia og Sverige, de tre landene som har dominert MPS siden Friedrich Hayek tok initiativet i 1947. Men denne gangen er det også et sterkere kontinentaleuropeisk innslag. Som vanlig har årsmøtet et klart elitepreg. Her kommer akademiske toppfolk fra sentrale universiteter, tenketanker og institusjoner som WTO. Noen er aktivistiske ideologer, slik Hayek så for seg. Andre er mer eksperter enn aktører.
Gjennom 75 år er de viktigste gjennomgangstemaene forholdet til statlig velferd og fagforeningers makt – og ønsket om å jobbe for mindre makt til politikken, demokratisk basert eller ikke. Disse spørsmålene var utløsende faktorer for den første interne striden i Mont Pelerin Society, som førte til at tyngdepunktet ble etablert rundt ideene til Hayek og hans støttespillere Milton Friedman og James Buchanan. Denne radikale formen for markedsliberalisme ble drevet fram av det store globale tenketanknettverket som ble inspirert av MPS, Atlas Network.
Den tyske økonomen Lars Feld oppsummerte linjeskiftet slik (i min bok «Korstoget mot velferdsstaten», 2021): «Siden Margaret Thatcher og Ronald Reagan står nyliberalismen for helt frie markeder, deregulering, kutt i offentlige utgifter, ‘rolling back’ av velferdsstaten og så videre.»
Noen av de ledende angloamerikanske tenketankene har siden gått videre til å støtte Donald Trump og jubler nå over at Thatchers arvtaker i Storbritannia, Liz Truss, har levert historisk store skattekutt – som de selv har foreslått. Det kommer trolig flere til Oslo som mener de har hjulpet til med å drenere ut påstått korrupte, udugelige og politiske kjeltringer fra sumpen i Washington, slik Trump lovet han skulle gjøre.
Den fremste nålevende nestoren, Ed Feulner, vil være sentral. Feulner ledet tenketanken Heritage Foundation i flere tiår og var sentral i utviklingen av Reagans omdanning av USA på 1980-tallet. Han jobbet i teamet som forberedte Trumps overtakelse av presidentembetet i 2016. Da han gikk av som president i Heritage, advarte han mot «the Euro-socialist model».
Feulner og Heritage jobbet nært med James Buchanan, økonomiprofessoren som skapte en forskningstradisjon for å svekke «politikkens autoritet», og som senere ble president i Mont Pelerin Society. Han ville skape en motintelligentsia som kan «transformere hvordan folk ser på regjeringen og staten». Sammen med Friedman framstilte han velferdsstaten som en trussel mot individets frihet. Politikere ble framstilt som udugelige og korrupte – og dumme: «Politikere er tomme skip som venter på å bli fylt opp», som en tenketankleder sa det på et Frihetsforum i London.
Denne holdningen har vært tydelig til stede på alle de nyliberale arenaene jeg har deltatt på. Det dreier seg om anti-politikk, en hardbarket forakt for politikken, selv når det politiske systemet er basert på demokratiske valg og maktfordeling. Det finnes ingen oversikt over hvor stor støtten er til Feulners ideer i dagens MPS eller Atlas Network. Det er imidlertid lett å slå fast at utover løse programformuleringer om å kjempe for frihet, er det stor idéspredning i rekkene. Noen er for EU, andre mener brexit var «frihetens øyeblikk», slik som Eamonn Butler, mangeårig MPS-sekretær. Butler vil privatisere det britiske helsevesenet og BBC, og mener fagforeninger er en «anakronisme». Styremedlem Nils Karlson, vil halvere den svenske velferdsstaten. Tom G. Palmer har på sin side allerede skrevet boken «After the Welfare State». Disse tre skal holde foredrag i Oslo.
Uenigheter om bevegelsens kortsiktige og endelige mål er altså utbredt, men metoden er felles: å skape en politisk maskin utenfor partienes hverdagspolitikk. Sentralt står omkring fem hundre tenketanker spredt over hele verden, utvalgte mediepersoner, pressgrupper som Tea Party og nyhetskanaler som Fox.
«Politikere ble framstilt som udugelige, korrupte og dumme»
For Civita-gründer Lars Peder Nordbakken er uansett sirkelen sluttet. På slutten av 1970-tallet besøkte han – som i ånden alt var en del av MPS, som han fortalte meg – Institute of Economic Affairs (IEA) for å bli inspirert. IEA-gründeren Ralph Harris ble adlet av Margaret Thatcher, som takket ham for å ha «bygget opp igjen det filosofiske grunnlaget til partiet som la grunnlaget for vår suksess». The Guardian utpekte nylig IEA som den viktigste premissleverandøren for den nyliberale politikken til Liz Truss. Det skulle ta over 25 år etter London-reisen før Nordbakken ble tatt opp som medlem i MPS. En ny milepæl er nådd når han nå leder årsmøtet.
Jeg spør Nordbakken per e-post om det vil skje endringer på møtet – som er lukket for andre enn medlemmer. Han svarer: «Lever du fortsatt i en slags villfarelse / privat ønsketenkning om at MPS har en ‘kollektivt’ vedtatt mening om konkrete politiske saker, som et politisk parti. Sånn har det aldri vært og slik kommer det aldri til å bli. MPS er vel så mye et ‘uenighetsfellesskap’ som et ‘enighetsfellesskap’. Dette må du jo vite, hvis du har forsøkt å sette deg seriøst inn i historien og virkeligheten.» Nordbakken nekter å publisere deltakerliste for møtet, og synes altså ikke å ville utfordre virkemåten til MPS. Men han slår likevel an en optimistisk tone:
«Når det gjelder din forståelse av tyngdepunktet i MPS, virker det på meg som om du dels har en tilbøyelighet til å overdrive den angloamerikanske tyngden, undervurdere mangfoldet og motsetningene innenfor det angloamerikanske, samt ikke har registrert at tyngdepunktet – spesielt idémessig – er i ferd med å forskyve seg i tydelig retning Europa, cirka de siste 10 årene, men temmelig markant i dag.»
Nordbakken beskriver det han omtaler som «sitt møte» som «tydelig sentrumsliberalt i europeisk forstand, og anti-Trump i alle relevante betydninger av begrepet. Historien stoppet ikke opp på 1990-tallet, heller ikke MPS!»
Er ikke dette vel optimistisk, en fornektelse av realitetene? At de markedsfundamentalistiske strømningene er overvunnet? Trolig er det iallfall et element av ønsketenkning her. Det forhindrer ikke å ønske lykke til.