Brasil – tilbake til framtida? | Klassekampen

Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Verdens ledende markedsliberale tenkere samles snart i Oslo. Den norske tenketanken Civita arrangerer toppmøtet i paraplyorganisasjonen Mont Pelerin Society (MPS. Ifølge Civita er dette bare for gjensidig inspirasjon – men innen MPS har det ofte vært strid om den rette lære og de riktige reformene.

De fleste av foredragsholderne kommer fra USA, Storbritannia og Sverige, de tre landene som har dominert MPS siden Friedrich Hayek tok initiativet i 1947. Men denne gangen er det også et sterkere kontinentaleuropeisk innslag. Som vanlig har årsmøtet et klart elitepreg. Her kommer akademiske toppfolk fra sentrale universiteter, tenketanker og institusjoner som WTO. Noen er aktivistiske ideologer, slik Hayek så for seg. Andre er mer eksperter enn aktører.

Gjennom 75 år er de viktigste gjennomgangstemaene forholdet til statlig velferd og fagforeningers makt – og ønsket om å jobbe for mindre makt til politikken, demokratisk basert eller ikke. Disse spørsmålene var utløsende faktorer for den første interne striden i Mont Pelerin Society, som førte til at tyngdepunktet ble etablert rundt ideene til Hayek og hans støttespillere Milton Friedman og James Buchanan. Denne radikale formen for markedsliberalisme ble drevet fram av det store globale tenketanknettverket som ble inspirert av MPS, Atlas Network.

Den tyske økonomen Lars Feld oppsummerte linjeskiftet slik (i min bok «Korstoget mot velferdsstaten», 2021): «Siden Margaret Thatcher og Ronald Reagan står nyliberalismen for helt frie markeder, deregulering, kutt i offentlige utgifter, ‘rolling back’ av velferdsstaten og så videre.»

Noen av de ledende angloamerikanske tenketankene har siden gått videre til å støtte Donald Trump og jubler nå over at Thatchers arvtaker i Storbritannia, Liz Truss, har levert historisk store skattekutt – som de selv har foreslått. Det kommer trolig flere til Oslo som mener de har hjulpet til med å drenere ut påstått korrupte, udugelige og politiske kjeltringer fra sumpen i Washington, slik Trump lovet han skulle gjøre.

Den fremste nålevende nestoren, Ed Feulner, vil være sentral. Feulner ledet tenketanken Heritage Foundation i flere tiår og var sentral i utviklingen av Reagans omdanning av USA på 1980-tallet. Han jobbet i teamet som forberedte Trumps overtakelse av presidentembetet i 2016. Da han gikk av som president i Heritage, advarte han mot «the Euro-socialist model».

Feulner og Heritage jobbet nært med James Buchanan, økonomiprofessoren som skapte en forskningstradisjon for å svekke «politikkens autoritet», og som senere ble president i Mont Pelerin Society. Han ville skape en motintelligentsia som kan «transformere hvordan folk ser på regjeringen og staten». Sammen med Friedman framstilte han velferdsstaten som en trussel mot individets frihet. Politikere ble framstilt som udugelige og korrupte – og dumme: «Politikere er tomme skip som venter på å bli fylt opp», som en tenketankleder sa det på et Frihetsforum i London.

Denne holdningen har vært tydelig til stede på alle de nyliberale arenaene jeg har deltatt på. Det dreier seg om anti-politikk, en hardbarket forakt for politikken, selv når det politiske systemet er basert på demokratiske valg og maktfordeling. Det finnes ingen oversikt over hvor stor støtten er til Feulners ideer i dagens MPS eller Atlas Network. Det er imidlertid lett å slå fast at utover løse programformuleringer om å kjempe for frihet, er det stor idéspredning i rekkene. Noen er for EU, andre mener brexit var «frihetens øyeblikk», slik som Eamonn Butler, mangeårig MPS-sekretær. Butler vil privatisere det britiske helsevesenet og BBC, og mener fagforeninger er en «anakronisme». Styremedlem Nils Karlson, vil halvere den svenske velferdsstaten. Tom G. Palmer har på sin side allerede skrevet boken «After the Welfare State». Disse tre skal holde foredrag i Oslo.

Uenigheter om bevegelsens kortsiktige og endelige mål er altså utbredt, men metoden er felles: å skape en politisk maskin utenfor partienes hverdagspolitikk. Sentralt står omkring fem hundre tenketanker spredt over hele verden, utvalgte mediepersoner, pressgrupper som Tea Party og nyhetskanaler som Fox.

«Politikere ble framstilt som udugelige, korrupte og dumme»

For Civita-gründer Lars Peder Nordbakken er uansett sirkelen sluttet. På slutten av 1970-tallet besøkte han – som i ånden alt var en del av MPS, som han fortalte meg – Institute of Economic Affairs (IEA) for å bli inspirert. IEA-gründeren Ralph Harris ble adlet av Margaret Thatcher, som takket ham for å ha «bygget opp igjen det filosofiske grunnlaget til partiet som la grunnlaget for vår suksess». The Guardian utpekte nylig IEA som den viktigste premissleverandøren for den nyliberale politikken til Liz Truss. Det skulle ta over 25 år etter London-reisen før Nordbakken ble tatt opp som medlem i MPS. En ny milepæl er nådd når han nå leder årsmøtet.

Jeg spør Nordbakken per e-post om det vil skje endringer på møtet – som er lukket for andre enn medlemmer. Han svarer: «Lever du fortsatt i en slags villfarelse / privat ønsketenkning om at MPS har en ‘kollektivt’ vedtatt mening om konkrete politiske saker, som et politisk parti. Sånn har det aldri vært og slik kommer det aldri til å bli. MPS er vel så mye et ‘uenighetsfellesskap’ som et ‘enighetsfellesskap’. Dette må du jo vite, hvis du har forsøkt å sette deg seriøst inn i historien og virkeligheten.» Nordbakken nekter å publisere deltakerliste for møtet, og synes altså ikke å ville utfordre virkemåten til MPS. Men han slår likevel an en optimistisk tone:

«Når det gjelder din forståelse av tyngdepunktet i MPS, virker det på meg som om du dels har en tilbøyelighet til å overdrive den angloamerikanske tyngden, undervurdere mangfoldet og motsetningene innenfor det angloamerikanske, samt ikke har registrert at tyngdepunktet – spesielt idémessig – er i ferd med å forskyve seg i tydelig retning Europa, cirka de siste 10 årene, men temmelig markant i dag.»

Nordbakken beskriver det han omtaler som «sitt møte» som «tydelig sentrumsliberalt i europeisk forstand, og anti-Trump i alle relevante betydninger av begrepet. Historien stoppet ikke opp på 1990-tallet, heller ikke MPS!»

Er ikke dette vel optimistisk, en fornektelse av realitetene? At de markedsfundamentalistiske strømningene er overvunnet? Trolig er det iallfall et element av ønsketenkning her. Det forhindrer ikke å ønske lykke til.

I morgen går 156 millioner brasilianere til valgurnene. I presidentvalget står kampen mellom den sittende presidenten, Jair Bolsonaro, og den tidligere presidenten Lula da Silva. På de aller siste meningsmålingene leder Lula med 44–46 prosent av stemmene, mot Bolsonaros 32–34.

Bolsonaro er kjent som høyrepopulisten med den ekstreme og voldelige retorikken. Lula som gammel venstresidekjempe med frynsete korrupsjonsrykte. Men hva sier programmene deres? Hvilket Brasil ønsker de å styre mot? Hvilke valgløfter kommer de med? Jeg har gått gjennom Lulas og Bolsonaros offisielle programmer for presidentperioden 2023–2026. Min hovedkonklusjon er denne: Der Bolsonaro satser på at velgerne vil ha mer av det samme, håper Lula at de vil tilbake til framtida.

Bolsonaro og Lula er hverandres hovedmotstandere. Bolsonaros program påstår allerede i setning to i introduksjonen at: «Før Bolsonaro kom til makta, fremmet den brasilianske økonomiske modellen fattigdom, samtidig som den hindret en trygg økonomisk utvikling.» Det skal ikke mye kontekstforståelse til for å skjønne at det er Lula og hans parti PT som er adressaten for denne fornærmelsen.

Lulas program er på samme måte gjennomsyret av angrep på Bolsonaro. Presidentens navn nevnes riktignok aldri, men det florerer av negative henvisninger til «den sittende regjeringen» og «dagens styre». Andre ord som går igjen er disse: demontere, fornedre, forsømme, skade, forfølge og trakassere. Alle brukt om Bolsonaro-regjeringens politikk de siste fire årene.

Det første jeg leser som et konkret valgløfte i begge programmene handler om arbeideres rettigheter. I Lulas heter det at den nye regjeringen vil legge fram et forslag om en ny arbeidsmiljølov (legislação trabalhista), med spesielt fokus på fattige arbeidere og selvstendig næringsdrivende som hushjelper, telefonselgere og Uber-sjåfører. Dette for å bøte på den nedbyggingen av arbeidsmiljøloven som de mener de to siste regjeringene har stått for.

Dette står i sterk kontrast til det første konkrete forslaget i Bolsonaros program. Det handler om å forenkle lovgivning, redusere skatt i privat sektor og «fortsette forbedringen av arbeidsmiljøloven».

Med andre ord: Der Bolsonaros program legger opp til mindre regulering og en svakere arbeidsmiljølov, vil Lulas program ha det stikk motsatte: mer regulering og sterkere lovverk. Dette er et gjennomgående kjennetegn for de fleste andre temaene i de to programmene.

Den største, strukturelle forskjellen mellom Lulas og Bolsonaros program gjelder nettopp dette: Hvor aktiv skal staten være i økonomien? Ifølge Lulas program skal staten være «nav og tilrettelegger» i økonomien. Staten må «ta tilbake» sin rolle i den økonomiske og sosiale utviklingen i landet.

Bolsonaros program er fullt av positive referanser til nyliberal politikk. Det skryter av lavere skatter og regjeringens «avstatliggjøring» og privatiseringer. Et annet sted står det formulert slik: «Det er fundamentalt å fjerne vekten av staten fra befolkningens skuldre …» Oversatt til ideologi er det nyliberalismen som beskrives. Lulas program vil på sin side «overvinne den nyliberale modellen som har kjørt landet i revers.»

Bolsonaro ønsker å fortsette privatiseringen av statsbedrifter som strømselskapet Eletrobras, oljeselskapet Petrobras og posten. Lula er sterk motstander, og lover full stopp i pågående prosesser.

«En eventuell ny Bolsonaro-regjering vil navigere fra krise til krise.»

Ett ord jeg som skandinav legger ekstra merke til i Lulas program er dette: velferdsstat. «Håpets Brasil krever en forpliktelse [ …] rundt en sosial velferdsstat.» Dette er et lovende, om enn uforpliktende, mål.

Senere står det at Lula vil foreslå et nytt skattesystem, der rike skal betale mer og de fattige mindre, «for å finansiere velferdsstaten». Dette er et konkret forslag. Det er bra.

I Bolsonaros program er det særlig tre ting som fanger oppmerksomheten min: velgergruppene fattige og kvinner, samt framsnakking av familien.

Nesten hele introduksjonen handler om fattigdom. Postene om kvinner er blant de største i hele i hele programmet. Det er tydelig at Bolsonaro-leiren er klar over at kvinner og de fattigste er de som stemmer minst på den sittende presidenten. Det vil de gjøre noe med.

Det står også mye om familien og såkalte familieverdier i programmet. Flere steder står det at menneskerettighetene skal respekteres. Dette er vel og bra, men det blir i mine øyne noe hult fordi Bolsonaros retorikk og politikk overfor homofile og lesbiske har vært så aggressiv.

Jair Bolsonaros program for perioden 2023–2026 er vakkert og velformulert, men lite konkret. Ut fra min kjennskap til Bolsonaro og hans regjerings politikk de siste fire årene, tolker jeg det slik at programmet vil gi mer av det samme.

Det er i alle fall ingen ny retning som pekes ut i programmet. Det er heller ikke slik at noen kan komme og «ta» regjeringen for noe særlig med grunnlag i dokumentet. Til det er det for vagt. Min spådom basert på alt dette, er at en eventuell ny Bolsonaro-regjering vil navigere fra krise til krise i samme retning som i første periode: et stadig mer splittet og autoritært samfunn, med stadig mindre respekt for liv, menneskerettigheter og demokrati.

Også Lulas program er uforpliktende, og det bruker mye plass på å skryte av tidligere bragder. Det reklamerer med sosialprogrammet «Bolsa Familia» og tidligere framgang på helse, utdanning, miljø og til og med anti-korrupsjonsarbeid.

Min tolkning er at Lula ønsker å styre Brasil slik han gjorde da han satt som president i årene 2003–2010. Da gikk mye bra, blant annet solid økonomisk vekst, mindre fattigdom og mindre avskoging i Amazonas. Men da var verdensøkonomien perfekt for et råvareeksporterende land som Brasil. Nå er det mye vanskeligere.

Min spådom er at også en ny Lula-regjering vil måtte navigere fra krise til krise. Men den vil satse mer på statlig styring for økonomisk utjevning. Og ikke minst: mer demokrati, ikke mindre.

Nå som protestene i Iran holder på for fullt, er det flere som har sett på dette som en mulighet til å peke på islam og hijab som kvinneundertrykkende. At vestlige land og politikere ser på det som skjer i Iran nå, og finner en måte å bruke dette til egen politisk fordel er rett og slett kvalmende.

Frp har vært ute og fordømt drapet på Mahsa Amini etter at hun ble fengslet av moralpolitiet for feilaktig bruk av hijab. Partiet støtter demonstrasjonene, og uttaler seg selv som et parti som støtter forsvaret av menneskerettighetene til iranske kvinner. Dette er selvfølgelig kjempebra, problemet er bare at denne støtten tydeligvis ikke er fortjent på begge sider. Det er hyklersk når partier som Frp kun vil beskytte retten til å velge én ting over den andre.

«Protestene i landene er motsetninger av hverandre, men de er også utrolig like.»

Samtidig som protestene foregår i Iran og får vestlig støtte, ser jeg ekstremt få norske overskrifter som informerer om demonstrasjonene til den muslimske minoriteten i India. Tidligere i år innførte flere delstater i landet et forbud mot bruken av hijab i skole og utdanningsinstitusjoner, etter at regjeringen åpnet for slike forbud. Det stikk motsatte av det styret i Iran har gjort. Muslimske kvinner tok til gatene for å protestere. På samme måten som iranske kvinner ønsker friheten til å kunne velge å ikke kle på seg hijab, ønsker kvinner i India friheten til å kunne ta den på seg. Protestene i Iran er ikke rettet mot islam som religion, eller bruken av hijab. De er rettet mot kontrollen og makten det patriarkalske styret sitter på. Hijaben i seg selv er ikke undertrykkende, den er undertrykkende når den blir tvunget på deg.

Protestene i landene er motsetninger av hverandre, men de er også utrolig like. På begge sider har du kvinner som ønsker å bestemme over egen kropp og beskytte sin rettighet til å velge fritt. Begge protesterer mot et nasjonalistisk patriarkat. Likevel ser du nesten utelukkende bare støtte til protestene i Iran, og presseomtale om hva som skjer der. Kvinnerettigheter og menneskerettigheter tilhører alle like mye.

Uansett om du tilhører islam eller ikke, har alle mennesker samme rett på friheten til å velge.

Civita-spagaten

Brasil – tilbake til framtida?

Om å ta av hijaben – eller ta den på