Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Et landskap i bevegelse

IRRITERER: De geometriske formene passer ikke inn i disse eksessene av energisk maleri. FOTO: DAG ASLE LANGØ Dag-Asle Langoe

Forstyrrende firkanter.

«Vast past»

Av Thomas Falstad

Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K), Trondheim

Står til 30. oktober

Jeg har vært fan av Thomas Falstad i flere år, så denne utstillingen så jeg virkelig fram til. Han roter bestandig rundt i det som for de aller fleste er helt utilgjengelig, og landskapene hans ser ut til være betraktet fra en posisjon langt under jorda. Hans ekspresjonisme bikker tidvis over i særnorsk gotikk – det er en mørk kraft i skogene hans. Med andre ord: særdeles potente saker.

Men så står jeg her på K.U.K. og prøver å innbille meg at det er andre og mer banale grunner til at jeg er irritert, da en god venn smyger seg opp bak meg og hvisker: «Fy faen, det er så jævla bra, men jeg skjønner faen ikke de firkantene».

Han har rett. Og han sier det jeg tenker: De geometriske formene oppleves både umotiverte og utrolig forstyrrende i disse eksessene av energisk maleri. Men sett bort fra at det irriterer livskiten ut av meg – er det egentlig en dårlig ting? Kvadratet, og noen steder rektangelet, gir tross alt noen modernistiske pek, og det er saktens ikke første gang de dukker opp i et billedunivers hvor de ikke passer inn. Tenk bare på Malevitjs kvadrater og kors eller David Salles lag av samplede bilder og materialer. Eller enda nærmere i tid og så avgjort nærmere hjemme; Sverre Mallings svære, svarte hull i skogen.

Det skal likevel sies at i alle de nevnte tilfellene spiller geometrien en avgjørende rolle, mens den her svever i bildeflata som transparente skyer med skarpe kanter. Jeg kan ikke noe for det – jeg foretrekker arbeidene hvor de ikke er til stede. Og i en utstilling hvor formatene i all hovedsak er monumentale, svinger det typisk nok mest i serien med mindre arbeider som henger tett inntil hverandre på en kortvegg.

Så kan jeg jo velge å ikke slå hardt ned på grepet med de geometriske formene – jeg kan jo skjønne nødvendigheten av å yte motstand. Jeg mener, jeg trenger ikke å like dem, selv om jeg kan gruble meg fram til å like at de er der. Det er ikke så mye det at deres tilstedeværelse i bildene skurrer – det ville jeg visst å sette pris på – som at de ufrivillig, får man formode, legger en demper på det ellers forfriskende bråkete landskapet. Når det er sagt, er dette pirk fra min side, og det kan hende irritasjonen min ble feilplassert fordi noen visket inn i mitt øre. Det er fortsatt djevelsk intense og nydelig malerier, dette her, og de er på vei steder uansett. Det står aldri stille.