Tom Egil Hverven har delt denne artikkelen med deg.

Marina Garcés argumenterer for en ny radikal opplysningstid.

Et levelig liv

Trangsynt norsk debatt om strømpriser kan drive en til fortvilelse. Få er uenige i målet om bedre fordeling av byrdene i husholdningene, landbruket og industrien. Man er uenig om virkemidlene. Mer alvorlig er en underliggende krise: Uten intakt natur og fungerende klima finnes ikke lenger noe å fordele. For å gripe vår tids dilemmaer må vi starte med å reflektere over hva som er et levelig liv, mener den spanske filosofen Marina Garcés.

Tatt i betraktning alt vi vet om natur- og klimakrisene, framstår verdens ledere som handlingslammet. FNs naturpanel og klimapanel publiserer rapporter som får generalsekretær António Guterres til stadig oftere å bruke ordet katastrofe. Hvordan kom vi dit at internasjonale organisasjoners innsats for opplysning ikke virker? I boka «For en ny radikal opplysningstid» (oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, H//O//F forlag 2022) argumenterer Marina Garcés for å starte i en annen ende. Hun formulerer seg direkte, uten omsvøp, om den kommende klimakatastrofen: «Vår tid er tiden da alt tar slutt». Ekspansjonens tid er slutt. Naturen tåler ikke mer: «Humanisme er imperialisme.» Menneskeheten oppfører seg som et imperium uten grenser. Forlagets redaksjon har rett i sine beskrivelser i forordet: Etter at boka kom på spansk i 2017, har symptomer på verdens økologiske krise og politiske lederes irrasjonalitet økt drastisk. Tørke og flom, energi- og matkrise – og konflikter som følger av dem – rykker stadig nærmere, selv i europeiske land som trodde seg beskyttet. Garcés mener vi er inne i en «antiopplysningstid». Hun får rett når autoritære styreformer fester grepet med Trump, Bolsonaro, Modi, Orbán – og Putin.

Marina Garcés

Garcés’ bok griper tilbake til opplysningstidas ideer om menneskets rasjonalitet som grunnlag for kontinuerlig forbedring av levekår. Immanuel Kant minnet om vårt ansvar for å komme oss ut av vår «selvforskyldte umyndighet». Garcés repliserer: Dagens samfunn er ikke voksent, det er senilt, med «en kynisk vilje til å tro på […] det som passer best i øyeblikket.» Hun argumenterer for at den gamle ideen om framskritt mangler grunnlag etter moderne og postmoderne epoker. Vi er inne i det hun kaller en posthum tilstand, en som inntrer etter at noe er dødt. Beskrivelsen er dyster, men nettopp den posthume tilstanden kaller på en ny radikal opplysningstid.

«Hun kritiserer vår tids godtroenhet.»

Radikal betyr her som ellers å gå tilbake til røttene. Garcés vil mobilisere en kritisk tenkning som er klar over at den er begrenset og ufullkommen. Hun tyr ikke til billig kritikk av nye eliter, noe det er overflod av fra ulike fløyer i norsk strømdebatt. I stedet kritiserer hun vår tids godtroenhet, for eksempel blind tillit til at skifte av teknologi skal lede menneskeheten ut av uføret. Hun advarer mot at mennesker blir betraktet som så små at maskiner får bestemme. Hun tror ikke kunstig intelligens kan skape en «’smart’ verden for en gjeng ubehjelpelig idiotiske innbyggere». Framfor teknologien anbefaler hun å vende blikket mot menneskehetens røtter, ved å spørre: Hva er et verdig, levelig liv? Hvordan skissere en ny levelig tid?

Svarene ligger for Garcés i enden av kritisk tenkning – i vid forstand. Eksperimentell litteratur, kunst og kritikk må mobiliseres, med distansert blikk på samfunnets grunnleggende drivkrefter. Humanvitenskapene er ikke utrydningstruet, de utgjør tvert imot selve slagmarken der kampen må utkjempes, mener hun. Anvendt på en bedre måte, kan vi med humanvitenskapene finne en vei mellom defensiv-nostalgisk og tekno-utopisk tilnærming, legge en ekspansiv universalisme bak oss og gjennom radikal opplysning gi nye synsvinkler på hva som er mulig å gjøre, her og nå.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production