Kompleks: I de forenklede forklaringers tid puster man friere etter å ha lest Marilynne Robinson.
En usynlig omsorg
AnmeldelseKaja Schjerven Mollerin
MIDTVESTEN: Marilynne Robinsons romaner utspiller seg i den fiktive byen Gilead midt på 1950-tallet. FOTO: LEONARDO CENDAMO, GETTY IMAGES Leonardo Cendamo
Noe av det jeg liker aller best i Marilynne Robinsons romaner, er at hun viser kompleksiteten i måten ting skjer på i livet, for eksempel når Jack – den fortapte sønn i Gilead-kvartetten – forlater det lille, fiktive stedet Gilead og blir borte i tjue år. Hvorfor tar det så lang tid før han kommer hjem igjen? Jack dro fra et barn han ikke klarte å være far til. Så er det én forklaring, forstår leseren, det finnes også andre – men det slående med Robinson er at hun ikke forklarer. Hun skriver frem en erfaring som i hverdagen har det med å forsvinne for en: Det er så mange grunner til at ting blir som de blir. Man skulle kanskje tro at hun med dette lar leseren synke ned i eksistensielle grublerier, men det føles tvert imot som et løft. Plutselig er man i kontakt med rikdommen i et øyeblikk, alt som virker samtidig: egne og andres valg, vilje, ubevisste tankemønstre og tilfeldigheter ingen av oss rår over. I de forenklende forklaringenes tid – som jeg av og til får lyst til å kalle vår tid – puster man litt friere etter å ha lest Marilynne Robinson.
Tom Egil Hverven har delt denne artikkelen med deg.
Marina Garcés argumenterer for en ny radikal opplysningstid.
Trangsynt norsk debatt om strømpriser kan drive en til fortvilelse. Få er uenige i målet om bedre fordeling av byrdene i husholdningene, landbruket og industrien. Man er uenig om virkemidlene. Mer alvorlig er en underliggende krise: Uten intakt natur og fungerende klima finnes ikke lenger noe å fordele. For å gripe vår tids dilemmaer må vi starte med å reflektere over hva som er et levelig liv, mener den spanske filosofen Marina Garcés.
Tatt i betraktning alt vi vet om natur- og klimakrisene, framstår verdens ledere som handlingslammet. FNs naturpanel og klimapanel publiserer rapporter som får generalsekretær António Guterres til stadig oftere å bruke ordet katastrofe. Hvordan kom vi dit at internasjonale organisasjoners innsats for opplysning ikke virker? I boka «For en ny radikal opplysningstid» (oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, H//O//F forlag 2022) argumenterer Marina Garcés for å starte i en annen ende. Hun formulerer seg direkte, uten omsvøp, om den kommende klimakatastrofen: «Vår tid er tiden da alt tar slutt». Ekspansjonens tid er slutt. Naturen tåler ikke mer: «Humanisme er imperialisme.» Menneskeheten oppfører seg som et imperium uten grenser. Forlagets redaksjon har rett i sine beskrivelser i forordet: Etter at boka kom på spansk i 2017, har symptomer på verdens økologiske krise og politiske lederes irrasjonalitet økt drastisk. Tørke og flom, energi- og matkrise – og konflikter som følger av dem – rykker stadig nærmere, selv i europeiske land som trodde seg beskyttet. Garcés mener vi er inne i en «antiopplysningstid». Hun får rett når autoritære styreformer fester grepet med Trump, Bolsonaro, Modi, Orbán – og Putin.
Marina Garcés
Garcés’ bok griper tilbake til opplysningstidas ideer om menneskets rasjonalitet som grunnlag for kontinuerlig forbedring av levekår. Immanuel Kant minnet om vårt ansvar for å komme oss ut av vår «selvforskyldte umyndighet». Garcés repliserer: Dagens samfunn er ikke voksent, det er senilt, med «en kynisk vilje til å tro på […] det som passer best i øyeblikket.» Hun argumenterer for at den gamle ideen om framskritt mangler grunnlag etter moderne og postmoderne epoker. Vi er inne i det hun kaller en posthum tilstand, en som inntrer etter at noe er dødt. Beskrivelsen er dyster, men nettopp den posthume tilstanden kaller på en ny radikal opplysningstid.
«Hun kritiserer vår tids godtroenhet.»
Radikal betyr her som ellers å gå tilbake til røttene. Garcés vil mobilisere en kritisk tenkning som er klar over at den er begrenset og ufullkommen. Hun tyr ikke til billig kritikk av nye eliter, noe det er overflod av fra ulike fløyer i norsk strømdebatt. I stedet kritiserer hun vår tids godtroenhet, for eksempel blind tillit til at skifte av teknologi skal lede menneskeheten ut av uføret. Hun advarer mot at mennesker blir betraktet som så små at maskiner får bestemme. Hun tror ikke kunstig intelligens kan skape en «’smart’ verden for en gjeng ubehjelpelig idiotiske innbyggere». Framfor teknologien anbefaler hun å vende blikket mot menneskehetens røtter, ved å spørre: Hva er et verdig, levelig liv? Hvordan skissere en ny levelig tid?
Svarene ligger for Garcés i enden av kritisk tenkning – i vid forstand. Eksperimentell litteratur, kunst og kritikk må mobiliseres, med distansert blikk på samfunnets grunnleggende drivkrefter. Humanvitenskapene er ikke utrydningstruet, de utgjør tvert imot selve slagmarken der kampen må utkjempes, mener hun. Anvendt på en bedre måte, kan vi med humanvitenskapene finne en vei mellom defensiv-nostalgisk og tekno-utopisk tilnærming, legge en ekspansiv universalisme bak oss og gjennom radikal opplysning gi nye synsvinkler på hva som er mulig å gjøre, her og nå.
Jeg: Eira Søyseths identitetsutforskende dikt bærer på kollektive visjoner.
Introspeksjon utendørs
AnmeldelseSindre Andersen
I DIALOG: Eira Søyseth skriver dikt med Bergensvind i håret og inspirasjon fra Danmark.
FOTO: JOHANNE KARLSRUD
Det blir ekstra ømfintlig å snakke om det «jeget» som fører ordet i Eira Søyseths diktdebut «Farget flekket nå», all den tid samlingen faktisk handler om det å søke betydningen av egen identitet. En programerklæring tidlig i boka lyder, på Søyseths finurlige stakkato-klarttalende vis, slik: «kanskje jeg har blitt / sett for mye på / kanskje jeg har sett / for mye på meg selv // jeg leter etter / andre steder / jeg kan finne / et jeg». Herfra følger vi henne i en vimsete jakt på et fundament for jeget. Hun graver i sin egen nære slekt, i minner og rester fra besteforeldre, i luner og lån fra foreldre. Men stadig blir hun avbrutt, av nåtiden i all dens øyeblikkseufori og overtenkning.