Noe av det jeg liker aller best i Marilynne Robinsons romaner, er at hun viser kompleksiteten i måten ting skjer på i livet, for eksempel når Jack – den fortapte sønn i Gilead-kvartetten – forlater det lille, fiktive stedet Gilead og blir borte i tjue år. Hvorfor tar det så lang tid før han kommer hjem igjen? Jack dro fra et barn han ikke klarte å være far til. Så er det én forklaring, forstår leseren, det finnes også andre – men det slående med Robinson er at hun ikke forklarer. Hun skriver frem en erfaring som i hverdagen har det med å forsvinne for en: Det er så mange grunner til at ting blir som de blir. Man skulle kanskje tro at hun med dette lar leseren synke ned i eksistensielle grublerier, men det føles tvert imot som et løft. Plutselig er man i kontakt med rikdommen i et øyeblikk, alt som virker samtidig: egne og andres valg, vilje, ubevisste tankemønstre og tilfeldigheter ingen av oss rår over. I de forenklende forklaringenes tid – som jeg av og til får lyst til å kalle vår tid – puster man litt friere etter å ha lest Marilynne Robinson.

Robinson (f. 1943, i Idaho) er forfatter av fem romaner og seks essaybøker, og har i løpet av de siste par tiårene fått en enestående posisjon ikke bare i amerikansk litterær offentlighet, men i amerikansk offentlighet i det hele tatt. Da Barack Obama i 2015 ville diskutere utfordringer i det amerikanske samfunnet med folk han likte godt, var Robinson den første han valgte.

Handlingen i Gilead-kvartetten er altså lagt til Gilead, et værhardt lite sted i Iowa, den amerikanske Midtvesten, i årene 1956–57. Hovedpersonen i første bind, pastor John Ames, er syttiseks år og døende. Han skriver brev, eller notater, til sin seks år gamle gutt, og nedtegnelsene er romanen vi leser. «Gilead» har forgjengelighetens melankoli i seg. «Som jeg skulle ønske at du hadde kjent meg i min fulle kraft», skriver Ames et sted.

Men boken er også historien om politisk kamp. Ames forteller om faren og bestefaren, som begge, i likhet med ham selv, var prester og kongregasjonalister, og som, på hver sin måte ble formet av tiden de levde i. Bestefaren var abolisjonist, samarbeidet med John Brown og deltok i borgerkrigen, faren var pasifist i en periode med to verdenskriger, og Ames ser borgerrettsbevegelsen i emning. I amerikansk historie har Iowa vært en radikal stat, det var en av de første statene til å lovfeste forbud mot rasediskriminering, og staten har aldri hatt segregerte skoler. «Radikalismens lysende stjerne», blir Iowa omtalt som i «Gilead».

Det smertefulle navet i de to første bindene, for så vidt også i de påfølgende, «Lila» og «Jack» – som ikke foreligger på norsk ennå – er historien om Jack. Eller John Ames Boughton, som hans fulle navn lyder. Han er oppkalt etter Ames og er sønn av Ames’ eldste og kjæreste venn, Boughton, som bor i nabohuset. Men Ames ser en uhederlig person i Jack. I «Hjem» blir Jack sett fra søsteren Glorys perspektiv, og blir med det en mer nyansert person for leseren.

«Det føles som et løft.»

Dette andre og, synes jeg, beste bindet i kvartetten, står for meg som en refleksjon over den omsorgen man kan føle for et menneske man av ulike grunner ikke kan, eller skal, ha noe med å gjøre. Jeg tenker ikke bare på den kjærligheten Jacks familie føler for ham i årene han er borte («Broren kom aldri til å få vite om de tusen tingene hun hadde gjort for at livet hans skulle bli til å holde ut», sier Glory til seg selv). Jeg tenker også på Jacks hengivenhet overfor kjæresten Della, som han ikke lenger får treffe og får brevene i retur fra («De var uåpnede, og ordene Returneres til avsender var skrevet tvers over hver konvolutt»). Eller jeg tenker på Glorys omtanke for en mann som forlot henne, og som leseren forstår at ikke ville vært så bra for henne:

Han sto i sentrum av livet hennes, men hvem var han egentlig? Hvorfor fant hun trøst i å stole på ham? Brevene var så dyrebare for henne, og hva var de? Tre av fire ganger hun leste dem, var de intetsigende og prosaiske. Men når de berørte henne, ble hun fylt av lykke.

Det er lett å tenke at man må kvele eller fortrenge en slik omsorg for å leve bedre med at man ikke får ha denne personen i livet sitt, hva nå enn grunnen er, men Robinson inviterer en til å tenke omvendt: at denne omsorgen er viktig og helt reell, og at noe av det triste er at man ikke kan handle på den. Men det betyr ikke at man bør kaste den på båten – for også den omsorgen som ikke får noe praktisk uttrykk, er en del av livet.

«Gilead» kom første gang på norsk i 2007, i Kjell Olaf Jensens oversettelse. Boken ble utgitt på Bazar forlag, og viser at forlegger Øyvind Hagen den gang hadde teft også for helt andre type bøker enn Dan Browns «Da Vinci-koden», som forlaget omtrent på samme tid gjorde braksuksess med.

I år blir «Gilead» gjenutgitt sammen med «Hjem», oversatt av Ingrid Haug, som rett og slett har gjort en imponerende jobb. Robinsons språk er forbløffende klart, men hun er ikke dermed sagt lett å oversette. Haug kan sin Bibelhistorie, og har et stort vokabular, men mest av alt viser oversettelsen at hun er innforlivet med karakterene, hvem de er, og hvordan de tenker. Slik får de personlighet også på norsk.