PBL er lik Putin?
I sin spalte i Klassekampen gjør Linn Herning (For Velferdsstaten) et hjelpeløst forsøk på å trekke sammenligninger mellom Vladimir Putins maktbruk i energimarkedet og PBLs (Private Barnehagers Landsforbunds) arbeid for en bærekraftig barnehagesektor. Herning sammenligner norsk velferdssektor, og kanskje den mest vellykkede av dem alle, med energimarkedet i et Europa i krig. Det er en hårreisende sammenligning.
Bakgrunnen er at PBL i fjor oppfordret medlemsbarnehagene til én ettermiddag å stenge dørene to og en halv time tidligere enn normalt, for å rette søkelyset på en alvorlig svekkelse av finansieringen av private barnehager. Det handlet ikke om markedsmakt, og å «forsvare sine profittmuligheter», slik Herning fordomsfullt hevder.
Realiteten var at kuttet i tilskudd som regjeringen var i ferd med å innføre, var større enn samlet årsresultat i barnehagesektoren, og dermed egnet til å true den økonomiske bærekraften for mange av våre nesten 2100 medlemsbarnehager.
Den uroen vi uttrykte gjennom markeringen, var ikke grunnløs. Om lag halvparten av PBLs medlemsbarnehager får i år ikke dekket sine reelle pensjonskostnader gjennom driftstilskuddet. Søknadsordningen, som ifølge regjeringen skulle sikre at alle barnehager likevel ville få pensjonskostnadene sine dekket, virker ikke etter intensjonene.
Hver uke blir PBL kontaktet av medlemsbarnehager som styrer mot underskudd, som ikke ser noen tegn til bedring og som sterkt vurderer å legge ned virksomheten. Det er en utvikling som burde bekymre flere.
Private barnehagers markedsmakt ligger i kvaliteten på tilbudene de gir. Lik tilgang er sikret fordi barnefamiliene betaler makspris, og de kan selv velge barnehagen de ønsker for sine barn. Undersøkelser viser at foreldrene er svært fornøyde med tilbudene de får. Private barnehager leverer minst like gode – og mer mangfoldige – tjenester, sammenlignet med kommunale barnehager. Og de gjør det til en betydelig lavere kostnad for kommunene. Altså representerer de en type tjenester vi burde ha mer av – og ikke mindre – når samfunnet i årene fremover må få mer velferd ut av hver skattekrone.
Avslutningsvis stiller jeg meg undrende til at noen som får seg til å sammenligne gode, norske velferdstjenester med en despots handlinger i krig, er plukket ut av Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å være med i et offentlig utvalg som skal utrede private aktørers fremtid i velferden. Vi håper debattene i utvalget vil ligge på et høyere nivå enn dette.