Taus gotisk tragedie

Regissør Lucia Bihler har gitt «John Gabriel Borkman» stumfilmdrakt.

Julie Rongved Amundsen

HUSET MED DET RARE I: Det gotiske ved Ibsens «John Gabriel Borkman» er understreket av scenografien bestående av flere rom og et tårnværelse for Borkman å vandre rundt i. Olav Waastad (midten) som Erhart viser hvorfor han hører hjemme i en billedlig og ikke-realistisk teaterestetikk. FOTO: ERIKA HEBBERT, NATIONALTHEATRET

Nationaltheatret, Oslo

Av Henrik Ibsen.

Regi: Lucia Bihler.

Lysdesigner: Phillip Isaksen.

Videodesigner: Torbjørn Ljunggren.

Maskører: Ida Kristine Høgbakk og Rebekka Louise Refsnes.

Med: Kai Remlov, Trine Wiggen, Olav Waastad, Petronella Barker og Per Christian Ellefsen.

«John Gabriel Borkman» var Henrik Ibsens nest siste skuespill. Det ble uroppført i 1897, ni år før han døde. Verket markerte en symbolistisk og psykologisk dreining i Ibsens forfatterskap, og det er noe nærmest gotisk ved teksten om gamle bankmann Borkman som vandrer hvileløst omkring på loftet med sine hemmeligheter etter å ha sittet i fengsel for bedrageri.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Kulturtirsdag

Russisk revolusjon

Ukraina-krigen har ført til debatt om boikott av russiske kunstnere. Naum Gabo har uansett for lengst satt sitt moderne preg på Norge.

Kåre Bulie

Å spasere gjennom universitetsområdet på Blindern er også en vandring i modernismens arkitekturhistorie: fra de tidlige bidragene nederst, tegnet for naturvitenskapene av Finn Bryn og Johan Ellefsen i overgangsperioden mellom nyklassisisme og funksjonalisme, til Leif Olav Moens etterkrigstypiske blokker lenger opp – og deretter videre inn i årtusenskiftets mer tilbakeskuende bibliotekmonument.

Kåre Bulie skriver hver tirsdag om kunst, bøker og annen kultur i Klassekampen.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Kunst

Det var den høsten

Høstutstillingen var en gang en støvete institusjon. I en verden som står i brann, er den blitt helt nødvendig.

Tommy Olsson

BRENNAKTUELL: Den høye temperaturen i Høstutstillingen er generert av desperat nødvendighet. Her ser vi Christian Tunges fotoserie «Burning Man». FOTO: VEGARD KLEVEN, NBK VEGARD KLEVEN +479840884 info@vegardkleven.no

Det er blitt sagt at skrivesperre forårsakes av at man overmannes av ens indre demoner, demoner som i lang tid har ligget i bakhold og samlet opp gufne ting man har kommet til skade for å skrive tidligere: pinlige formuleringer, fatale feiltakelser og asosiale overtramp. Ting som noen ble lei seg for, det som var så hårete at man rødmer i ettertid, eller det som ganske enkelt var dårlig.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn