I kronikken «Lærerstreikens dilemma» (5. september) peker Anette Hemmingby på at to grunnleggende rettigheter står mot hverandre: barns rett til opplæring, som har vern etter Grunnlovens § 109, og retten til streik. For streikerettens del viser hun til «internasjonale regelverk» om organisasjonsfrihet, blant dem ILO-konvensjon nr. 87 og EMK. Men her mangler det en dimensjon. Også retten til streik har grunnlovsvern. Høyesterett har tolket Grunnlovens § 101 om organisasjonsfrihet slik at bestemmelsen er i tråd med EMK art. 11. Høyesteretts dom i «Holship-saken» fra 2016 bygger på dette. Derfor er det ikke dekkende, men en omvei, bare å vise til internasjonale konvensjoner. I lærerstreiken er det snakk om to grunnleggende rettigheter på samme nivå, to grunnlovsbeskyttede rettigheter. De må avveies mot hverandre. Det kan involvere en proporsjonalitetsvurdering, slik Hemmingby er inne på. Men den vil ikke være enkel. I det store bildet er det et lite antall barn som rammes. Helsemyndighetene vurderer dessuten ikke «liv og helse» i denne sammenhengen. Da blir vurderingen desto vanskeligere.