Høsten kommer, og med den de siste krampetrekningene av Hannah Ryggen-triennalen. I store deler av sommerhalvåret har den sivet inn og ut av Trondheims kunstinstitusjoner og dominert det lokale landskapet. Herregud, sett i ettertid var vel utmattelsen gitt, det har virkelig vært mye å forholde seg til. Men jeg tror det meste er over nå, i hvert fall står akkurat denne utstillingen ikke så mange timer etter at dere har lest dette. I disse siste minuttene handler det heldigvis om de mer kontemplative øyeblikkene. Selve utstillingstittelen avslører at volumet ikke står på full guffe her (som alle andre utlendinger måtte jeg google «rippling»), og til tross for at det mørke og monumentale dominerer, er det altså de små bevegelsene det handler om her.