«Dyrene i Afrika»
Feil Teater / Vega Scene
Av: Erlend Loe
Skuespillere/regi: Lars Halvor Andreassen, Amalie Ibsen Jensen, Sebastian Skytterud Myers, Maria Agwumaro, Thomas Gallagher, Didrik Hagberg
Musiker/komponist: Magnus Skaug
Produsenter/Dramatisering: Lars Halvor Andreassen, Amalie Ibsen Jensen, Sebastian Skytterud Myers
Scenografi/lys/lyd/video: Eilif Fjeld Teisbo
Kostyme: Frida Vige Helle
Produksjonsassistent: Silje Tveråli
Alle ekstreme handlinger har en egen indre logikk, en logikk som transcenderer både politikk og begjær, og som finner sin drivkraft et eller annet sted utenfor rasjonaliteten. I Erlend Loes roman «Dyrene i Afrika» finner fem ensomme mennesker hverandre gjennom en uvanlig fascinasjon for dyr. Sammen reiser de til Afrika for å «skjende» de fem store, vannbøffel, løve, neshorn, elefant og leopard. På denne måten, mener de, vil de få satt fokus på menneskenes misbruk av jordkloden og redde dyrene og naturen. Det går selvfølgelig ikke som de hadde tenkt.
Det er en fortelling om ekstremisme og drifter, om forholdet mellom enkeltindividets begjær og samfunnsnytte og om fellesskap og samhold.
Det er ikke en roman det er gitt at skal bli teater. Alle karakterene i boka presenteres og beskrives med lange introduksjoner, og fortellingen får dermed mange perspektiver der tredjepersonsfortelleren veksler litt i hva den har innsikt i.
Alle disse ordene ville det vært vanskelig å få plass til i en dramatisering, men teaterkompaniet Feil Teater, som har iscenesatt romanen i samarbeid med Vega Scene, har hatt et godt grep om materialet de har jobbet med. De har skjønt hva teatret trenger, og hvilke deler av romanen de kan hoppe over. På denne måten har de klart å gjøre romanen til et kammerspill som fokuserer på de fem ulike medlemmene av gruppa og på dynamikkene dem imellom.
Scenografien er enkel, men den brukes til å skape et fleksibelt scenerom. På scenen er det forskjellige telt, og publikum sitter rundt den som i et lite amfiteater. Det er også planter og kulisser laget for å ligne på stein for å gi oss et mildt inntrykk av Afrika og de bildene vi eventuelt måtte sitte på om safari. Foran publikum er det plassert en rekke skjermer som brukes til bevisst dårlige animasjoner og det som ser ut som gammeldags internett. Det fleksible rommet gir mye rom for skuespillerne til å utfolde seg i, og forestillingen blir i stor grad båret av deres spill og kommunikasjon.
Karakterene i sceneversjonen skiller seg fra romanens i at de fremstår som mer alternative helt fra begynnelsen av, og skuespillerne har fått god hjelp av Frida Vige Helles kostymer i å utvikle disse karakterene. Alle er de kledd i dyrepelser av forskjellig slag som på elegant vis bidrar til å bygge personligheter. Det fungerer både til å gjøre det visuelle mer interessant og til å gjøre karakterene mer outrerte.
Alle skuespillerne spiller med lekent overskudd og god kontroll over karakterene. Det gjør scenespråket morsomt og presist. Dramaturgisk sett flater det litt ut etter hvert. Karakterene og dynamikkene utvikler seg ikke noe særlig, men de har tatt seg friheter i materialet som gjør at forestillingen likevel oppleves som stram.
Jeg forstår ikke helt hvorfor internettet skal være gammelt og teknologien utdatert når det åpenbart ikke fungerer som en tidsangivelse, men det bidrar til å gjøre det estetiske landskapet litt skakt og skeivt. Det gjør også Magnus Skaugs musikk, som tidvis høres ut som abstrakt dataspillmusikk fra tidligere tider og andre ganger som like abstrakt metal.
Det politiske ved fortellingen, som ligger i opplevelsen av maktesløshet i møte med klimaendringene, er forsterket i forestillingen. Paradokset mellom de private driftene og unnskyldningen om at det ligger en politisk motivasjon bak, kommer tydeligere frem enn i romanen. Det gjør at gruppens handlinger fremstår enda mer som et ekstremistisk prosjekt hvor det politiske budskapet kan tilpasses fellesskapet for at ekstremismen skal få betydning i seg selv utover de ønskede politiske endringene. Men det politiske perspektivet mister fokus oppi satiren, og når det etter hvert blir vanskelig å se hva det er en satire over, fremstår det også som en mistet mulighet til politisk teater.
Dette er svakheter forestillingen har med seg fra romanen. I den virkeligheten som skildres fra Loes hånd, er sex med dyr om ikke akseptert, så i hvert fall et eksisterende tilbud, og det gjør at de etiske problemene som dyreovergrep som selvrealisering og misforstått politisk motivasjon reiser, overses. Det gjør også at det oppleves som mindre ekstremt innenfor fiksjonen enn det kunne vært.
Fordi seksualiteten heller ikke er særlig eksplisitt, sitter vi til slutt igjen med en fortelling om fem individers forsøk på selvrealisering, og selv om det velgjorte i denne produksjonen gjør at det blir fornøyelig, skulle jeg gjerne sett at det opplevdes enda mer ekstremt.
