Ifølge innreiseblanketten til folkeregisteret er det i dag 25 år siden jeg innvandret til Norge. Jeg husker fremdeles hvordan jeg sto forventningsfull på dekk og knipset bilder av Drøbaksundet med mitt analoge Minolta-kamera. Det var overskyet, men eksotisk. Ægte bjerge! jublet jeg innvendig, uvitende om at det jeg tok bilde av, ikke var fjell, men ble kalt merkelige ord som «ås» og «kolle» (jeg vet fremdeles ikke hva forskjellen på de to er). Da jeg en time senere gikk over Colorlines landgang ved Filipstadkaia, luktet det kaffe fra Ali-fabrikken som lå ved siden av. Kofferten var tung, men lett, da jeg bukserte den over trappene i fotgjengertårnet ved E18 og satte kurs mot mitt første hjem, en leilighet i Linstows gate et steinkast fra slottet. Tung fordi jeg skulle være borte et helt år, men lett fordi den var båret av en jernvilje. Nå skulle jeg legge mitt tidligere liv bak meg. Et drittliv.

Feministene Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Anne Bitsch skriver i Klassekampen mandager.