I sin artikkel her i avisa 18. juli har Olav Randen et interessant innlegg om skogutviklinga under antropocen, der vi nå befinner oss. Når blant annet skoggrensa har krøpet to-tre hundre meter nedover siden middelalderen, skyldes det ikke klimaendringer, skriver han, men setring, jernvinna, og annen menneskelig utnytting av vegetasjonen. I mitt innlegg 21. juli, føyer jeg til den brutale avskoginga på Rørosvidda for å utvinne kobber, som nok et eksempel. Likevel, hva som er den største driveren i vegetasjonsutviklinga i de lange linjer, «Les grandes lignes», er neppe så fort avgjort. Her hadde jeg håpet på en større debatt, kanskje med deltaking av økologer og klimatologer. Hva hvis vi går enda lenger tilbake enn til siste istid, og tar med flere istider? Vil ikke da klimaets primat slå gjennom? Og kan det sies noe fornuftig om framtida? Vil den utvilsomt menneskeskapte klimaendringa vi nå gjennomlever føre til at verdens skoger tørker helt ut og brenner ned, eller vil vi plutselig nå et vippepunkt, slik enkelte har spådd, og der Gaia tvert imot sender oss hodestups inn i en ny istid?
