Hva er gruppetilhørighet? Har den med blodet som flyter i årene våre å gjøre, det som alltid sies å være tykkere enn vann, og som knytter oss sammen med familie og slekt? Eller er gruppetilhørigheten først og fremst den kokongen som historiens og tradisjonens tråder spinner oss inn i?

Og gruppeidentitet – hva er det? At utenfor gruppen er jeg ingen, utfordrer jeg gruppen, så utfordrer jeg også min egen eksistens?

Både sionismens Israel og PLOs Palestina er samfunnskonstruksjoner som mytologiserer Opphavet, og som dermed i en forstand beveger seg mot totalitarisme. Identitetstenkningen er så grunnleggende at den krever både kropp og sjel av folk. Vil du være et frittenkende individ, må du være villig til å slåss for det.

På sett og vis er Israel og Palestina hverandres speilbilder.

Begge begrunner sine krav på omtrent samme måte: Vi jøder/vi palestinere har den historiske, naturlige, kulturelle og religiøse retten til det landet som en gang var det britiske Palestinamandatet. Begge oppfatter staten og samfunnet som en forlengelse av den etniske nasjonalismen. Begge omfavner en offer- og oppofringsmentalitet. Og begge velger selvsagt gruppetilhørighet foran individualitet, identitet foran demokrati.

PLO har «blodet» i blodet. Dette sier jeg ikke for å minne om terrorforbrytelsene. Det er sagt med tanke på hvordan organisasjonen ser på det egne, palestinske folket. Eller for å presisere: på hvordan Palestinas høyeste lovgivende organ, Det nasjonale rådet, i sine grunndokumenter uttrykker seg om palestinerne.

En bestemmelse i Palestinas nasjonale frihetsbrev – et Magna Carta for den palestinske idéverdenen – lyder: «The Palestinian identity is a genuine, essential, and inherent characteristic; it is transmitted from parents to children» (Palestinian National Charter, art. 4).

Det er ikke en formulering som har kommet til på måfå eller fordi den klinger nasjonalistisk og flott. Nei, det er nøyaktig slik Palestinas nasjonale råd ser på palestinsk identitet – som nedarvet, medfødt, genetisk overført gjennom blodet, generasjon etter generasjon. Formuleringen ble satt på trykk i 1968, da PLOs lovgivende menn – kvinner var ikke til stede – fattet beslutninger om nye prinsipper for frihet og rettigheter.

Hvor langt tilbake i tid man må gå for å finne ur-palestineren, det rene blodets kilde, er ikke godt å vite. Men derfra skal det i hvert fall bestå uforanderlig, urokkelig og umulig å påvirke. Ingenting har kunnet få, og vil aldri kunne få, palestinere til å forlate eller miste sin identitet og sin gruppetilhørighet. Ikke den sionistiske okkupasjonen, ikke fordrivelsen og ingen av de andre katastrofene som har rammet dem: «The Zionist occupation and the dispersal of the Palestinian Arab people, through the disasters which befell them, do not make them lose their Palestinian identity and their membership in the Palestinian community, nor do they negate them» (Palestinian National Charter, art. 4).

Altså flyter den palestinske identiteten i blodet, den går i arv og er evig og befester en gruppetilhørighet som ikke går an å velge bort. Og gruppetilhørigheten blir enda mer absolutt gjennom hver palestiners uløselige bånd til Palestinas jord, bånd som gjør at det palestinske folket har «forsikret seg om en evig union mellom seg selv, landet og dets historie». Det råder ganske enkelt et «organic relationship between the Palestinian people, their history and their land» (Den palestinske selvstendighetserklæringen samt Palestinas interimgrunnlov).

De millioner av palestinere som lever i eller utenfor Israel/Palestina, kan og skal bare ha én eneste legitim representant, nemlig PLO – «the sole legitimate representative of the Arab Palestinian people wherever they exist» (Den palestinske selvstendighetserklæringen samt Palestinas interimgrunnlov. Min kursivering).

Dermed er alle, om de vil eller ikke, «natural members of the Palestine Liberation Organization». Med medlemskapet følger plikten til å arbeide for frigjøring av Palestina etter evne og kvalifikasjoner (Art. 4 PLO Fundamental Law). Og med plikten til å arbeide for frigjøringen følger den viktigste av alle «nasjonale plikter» for de «palestinske massene»: Å ofre sin velstand, sin eiendom og sitt liv for å få tilbake hjemlandet sitt. Og i tillegg til plikten til å ofre sitt liv om det trengs, kommer ytterligere en nasjonal plikt. Den handler om å oppdra palestinere på en «arabisk revolusjonær måte»: «It is a national duty to bring up individual Palestinians in an Arab revolutionary manner. All means of information and education must be adopted in order to acquaint the Palestinian with his country in the most profound manner ... He must be prepared for the armed struggle and ready to sacrifice his wealth and his life in order to win back his homeland and bring about its liberation» (Palestinian National Charter, art. 7).

Slike plikter og påbud forutsetter naturligvis et kraftig regelsystem. Derfor speiler forfatningen «the collective conscience of the Palestinian people, including its spiritual components, its national faith and its nationalist loyalty» (Palestinas interimgrunnlov).

Det finnes en hake. Det palestinske nasjonale frihetsbrevet skiller nemlig mellom mannlig palestinsk blod og kvinnelig palestinsk blod. Det rene «rette» palestinske blodet er bare mannens. Hans barn er, uansett hvor de fødes, alltid palestinere. Barn født etter 1947 som palestinske kvinner har fått med ikke-palestinske menn, blir derimot ikke betraktet som palestinere. Dette gjelder selv om barna ble født i Palestina.

For en palestiner er det altså ikke noe valg. En palestiner er tvunget til å tenke identitetspolitisk, ettersom palestinsk gruppetenkning er nedarvet. En palestiner påprakkes palestinsk gruppetilhørighet i evig tid, siden gruppetilhørigheten verken kan gå tapt eller tas avstand fra. En palestiner er fra fødselen tvangstilsluttet PLO og må dermed være klar til å ofre livet for frigjøringskampen. En palestiner kan ikke stille seg utenfor gruppen eller kampen, ettersom palestinsk nasjonalisme og palestinsk gruppelojalitet er en biologisk nødvendighet.

Skriftlige forarbeider til Palestinas nasjonale frihetsbrev eller til Palestinas selvstendighetserklæring finnes ikke. Bare gjennom rykter kan man få glimt av de rundene og diskusjonene som gikk forut for de vedtatte dokumentene. Men rykter er alltid upålitelige. Kanskje PLOs eksekutivkomité kunne fortelle?

It’s complicated, svarer en tjenestemann fra komiteens Human Rights & Civil Society Department.

Jo, men likevel. Hvordan kom man frem til at gruppeidentiteten er arvet?

It’s complicated, svarer tjenestemannen på nytt.

Jo, men det med at palestinere verden over er «naturlige medlemmer» av PLO – hvordan forklarer dere det?

It’s complicated.

Ja, kanskje «It’s complicated» er det mest adekvate svaret.

Blodet. Det palestinske blodet, det hellige og rene palestinske blodet. Ingen andre begrep preger PLO og Hamas’ tankeverden i så stor grad. Overalt møter man blodskulten og korrelatet, martyrskapet. Det forekommer i resolusjoner og deklarasjoner, i prinsipprogram og overenskomster, i taler og i pressemeldinger, i skolebøker, i sangtekster, på radio, på tv.

7. januar er Martyrenes dag i Palestina. Den dagen, en dag for stor feiring, skal myndigheter, skoler, ja, hele folket hylle minnet om martyrene og heltene, de som ofret livet for folkets skyld. Kranser nedlegges ved gravene, oliventrær plantes, taler holdes. Talene likner alltid, årets var intet unntak. Slutten på noen av dem kjenner jeg igjen fra en PLO-plakat: «Folkets martyrer baner veien til befrielsen.» I en annet siteres en uttalelse av Palestinas president Mahmoud Abbas: «We welcome every drop of blood spilled in Jerusalem [2015]. This is pure blood, clean blood, blood on its way to Allah. With the help of Allah, every shaheed (martyr) will be in heaven.»

En av «folkets martyrer» som hylles år etter år, er Dalal Al-Mughrabi. Hun var bare i slutten av tenårene da hun i 1978 ledet en «operasjon» der 38 sivile jødiske israelere, blant dem 13 barn, ble massakrert.

I Gaza på Martyrenes dag spiller barn og unge en helt spesiell rolle. Det er til dem Hamas’ ledere først og fremst vender seg i talen om martyrdommens gloriøse betydning. I år lød det slik: «The value of martyrdom will remain an established doctrine in the minds of all Palestinian generations... Throughout history, Palestinian martyrs are a symbol of freedom and unity and icon for independence and liberation from the occupation for the Palestinians, the Arab and Muslim world, and the free peoples of the world.»

I høst, på årsdagen for Arafats død, deklamerer en jente – tolv-tretten år gammel – et dikt på den palestinske rikskanalen: «Å, Arafat, du er martyrdommens strålende lys... Vi lover: Vi skal følge deg på martyrskapets stige.» Etter diktet kommer sangen «Mitt blod er palestinsk»: «Mor, vær ikke redd [...] ditt land er en borg jeg ofrer mitt blod for [...] jeg tilhører mitt folk [...] Mitt blod er palestinsk, palestinsk.»

Komplisert? Kanskje. Men også mer enn det: Umulig å ta til seg.

***

«Jøder som ikke er enige med alt staten Israel gjør, er jøder som forakter seg selv»

Theodor Herzl gjentok stadig: Wir sind ein Volk, ein Volk. Og hans tilhengere, de som grunnla den jødiske staten, utviklet tankegangen helt fram til den logiske konklusjonen: Siden det jødiske folket er ett og Israel er det jødiske folkets representant, er staten Israel noe «hele det jødiske folket» har skapt.

Konklusjonen ble stadfestet i lov, og loven gjorde det klart at Israel forventet at alle jøder verden over skal delta i arbeidet med å bygge opp den jødiske staten: «The State of Israel considers itself a creation of the entire Jewish people ... the State of Israel expects all Jews, as individuals and groups, to participate in building up the State ...» (World Zionist Organization – Jewish Agency. Status law art. 1 og art. 5).

Statens forventninger er høye og synonyme med de lovfestede kravene. Det fremste kravet er å arbeide lojalt for og forsvare det som er staten Israels og den sionistiske bevegelsens aller viktigste formål – at jødene i diasporaen skal bekrefte sin gruppetilhørighet, si nei til assimilering og «vende tilbake» til sitt opprinnelige hjemland. Tilbake til Israel, til det eneste trygge hjem jødene kan ha.

Denne loven er viktig for konstitusjonen, sa statsminister Ben Gurion da han la frem lovforslaget for Knesset i 1952. Den gjør Israel til det jødiske folkets stat.

Gjør den det?

Eliezer Schweid, professor emeritus ved Hebrew University i Jerusalem, mener at dette er tilfelle: «This law ... makes Israel a Zionist state, i.e. the state of the entire Jewish people.» Schweid er filosof og en lærd mann. Så hva får ham til å gå fra «Israel er en sionistisk stat» til å dra den like merkelige som ulogiske konklusjonen at «Israel er hele det jødiske folkets stat»? Man kan ikke annet enn undre seg.

Det er riktig at loven befester alliansen mellom sionistbevegelsen og Israel. Den gir den politiske organisasjonen World Zionist Organization makt og myndighet til å samle jødene i diasporaen omkring et felles mål. Og det målet er å støtte Israels bestrebelser for å virkeliggjøre det jødiske folkets urgamle visjon om en jødisk stat.

Det er også sant at prinsipprogrammet til World Zionist Organization slår fast at Israel er «the expression of the common responsibility of the Jewish people for its continuity and future».

Slik blir det «jødiske folket», sionistbevegelsen og Israel til ett og det samme. Men uansett hva loven foreskriver og hva Israel og World Zionist Organization påstår, så er ikke sionist det samme som jøde, det jødiske folket er ikke det samme som sionismen.

Israel og sionistbevegelsen bare dikterer hvordan en jøde skal tenke, og hvilke lojaliteter en jøde skal holde seg med. Akkurat som for palestinerne er det for jødene Opphavet med stor O som avgjør alt.

Blodsfellesskapet, det uløselige båndet til fedrenes jord. Individuelle rettigheter er mindre viktig, gruppetilhørigheten er alt.

***

I et brev til Yad Vashem protesterer en kvinne mot at besteforeldrene hennes har blitt tildelt posthumt israelsk statsborgerskap. Hun skriver at Israel har tildelt de seks millioner jødene som døde under holocaust, posthumt statsborgerskap. Besteforeldrene hennes er blant dem. Kvinnen har fått vite at statsborgerskapet er en æresbevisning til de «medlemmene av det jødiske folket som døde martyrdøden». Statsborgerskapet skal forstås som et symbol for at ofrene for holocaust endelig har kommet tilbake til sitt hjemland og er «gjenforent med sitt folk». Men, skriver kvinnen, mine besteforeldre var ikke jødiske nasjonalister. Begge var sterkt imot en jødisk stat, uansett hvor den skulle ligge. Begge ble opprørt over tanken på å bygge et «jødisk hjem» der andre mennesker allerede hadde sitt hjem. Besteforeldrene var og ville være franske statsborgere. De hadde ikke og ville ikke ha noen annen nasjonalitet enn den franske. De døde ikke martyrdøden, de ble myrdet med kaldt blod i gasskamrene i Treblinka. Kvinnen skriver, opprørt, at Israel ikke eier besteforeldrenes liv. Holocaust er ikke Israels «eiendom».

I Yad Vashem stiller man seg uforstående til dette. Hvilke andre jøder enn de selvhatende kan se et posthumt israelsk statsborgerskap som noe annet enn en ære? Og der er vi igjen – jøder som ikke er enige med alt staten Israel gjør, er jøder som forakter seg selv, antisemitter i bunn og grunn. Professor Eliezer Schweid går rett på sak: «The State of Israel regards itself as the state of all Jewish victims of the Holocaust. They are its citizens.» Det betyr at Israel tar på seg ansvaret for å «redde den jødiske historien og det jødiske kollektive minnet».

«Individuelle rettigheter er mindre viktig, gruppetilhørigheten er alt»

Den jødiske historien og det jødiske kollektive minnet rommer uendelig mye. Men hvor skal tyngdepunktet ligge? Loven om å minne «martyrer og helter» (Yad Vashem-loven) legger vekten på heltene. De seks millioner jøder som «døde martyrdøden», nevnes på én eneste linje, mens jødiske helter tildeles en hel katalog. «Det mot som ble utvist av jødene som ga sitt liv for sitt folk; de jødiske militærenes heltemot... Den heroiske motstanden hos de som i gettoen tente opprørets flamme for å redde den jødiske æren... Motet hos dem som tross alle hindre gjorde uopphørlige anstrengelser for å komme til Eretz Israel.» Heroismen, kampen for å redde «den jødiske æren» og for å komme til Israel – er dette virkelig det aller viktigste i det «jødiske folkets» kollektive hukommelse? Mange må nok ha en annen oppfatning.

Loven om World Zionism Organization og Yad Vashem-loven tvangstilslutter alle verdens jøder til staten Israel og til den sionistiske bevegelsen. Både de levende og de døde. Og hevet over begge lovene er en annen lov, den som slår fast at jødene har den «naturlige, kulturelle, religiøse og historiske» eneretten til selvbestemmelse over Israel/Palestina. Den loven proklamerer også at staten har som oppgave å binde diasporaens jøder til Israel og til «det jødiske folkets kulturelle, historiske og religiøse arv». Og den «arven» innebærer at jødiske bosettinger på palestinske områder er et åpenbart uttrykk for grunnleggende jødisk-nasjonale verdier, og at staten derfor skal fremme og styrke dem (2018 Basic Law: Israel – The Nation State of the Jewish People).

Tanken om at det «jødiske folket», utover kulturell og historisk rett, har en religiøs rett til selvbestemmelse, er vanskelig å ta innover seg. Er ikke det tankeganger vi kjenner igjen fra talibanere, salafister og jihadister?

Med den historiske, kulturelle og til og med religiøse retten til selvbestemmelse følger staten Israels plikt og ansvar til å holde oppsyn over jødene i diasporaen. Disse må man få til å verne om det jødiske folkets kulturelle, historiske og religiøse arv. Med andre ord: Staten Israel skal se til at jødene verden over skal tenke, mene og tro i samsvar med staten Israels påbud.

***

Klokken åtte på kvelden 3. mai hyler sirenen. Den høres over hele Israel. Alt stopper opp. Ett minutt med stillhet følger. Nå begynner døgnet som er satt av til minnestund over falne soldater og terrorofre.

Hærsjefen meddeler at i løpet av det siste året har 56 militære og sivile dødd. Siden de første jødiske bosettingene ble etablert i Palestina i 1860, har nå 24.068 personer gjort helte- og martyrdøden. Ved Vestmuren holder Israels president en tale til det jødiske folket og til den israelske forsvarsmakten. På den israelske TV-en vises ingen ting annet enn opplesningen av alle de 24.068 navnene.

Dagen etter, klokken elleve på formiddagen, hyler sirenen på nytt. Denne gangen følger to minutters stillhet. Deretter begynner minneseremonier på Israels 52 militære kirkegårder. Nye taler holdes.

Det som sies i årets tale, er omtrent det samme som ble sagt i fjor og året før og alle år før det igjen. Israels eksistens skal ikke tas for gitt, fiendene er over alt, forsvaret av den jødiske stat krever en sterk forsvarsmakt, den krever at man er beredt til å ofre seg for sitt land.

Jeg legger merke til at det faktisk finnes dem som ikke stanser opp når sirenen hyler. Noen synes å fortsette med det de holder på med rent demonstrativt. Andre gjør inntrykk av å være upåvirket. Jeg vet ikke, men jeg tror at noen av dem som ikke stopper opp, er palestinere, andre er selvsagt jøder, atter andre kristne. Det slår meg at jeg henfaller til å kategorisere mennesker etter deres etniske eller religiøse tilhørighet. Hvorfor gjør jeg det? Fordi det handler om Israel, det handler om Palestina! Akkurat når det gjelder denne lille delen av verden, synes vi å være like latterlig som sørgelig oppmerksomme på hvem som er hvem, på å skille folk fra hverandre. Jeg tror det sier en hel del om hvordan det har blitt som det har blitt, og hvorfor det er så vanskelig å bryte opp fastlåste posisjoner.

Nå, uansett hvem de er, disse som velger å ikke stoppe opp når sirenen hyler – har hver og en av dem sin egen grunn til å ikke gjøre det. Det kan handle om travelhet, om distraksjon eller uro, om irritasjon over påbud og forventninger. Men man kan anta at en del av dem aktivt vegrer seg for å ta del i minnedagens fellesskap.

Hva er det som får dem til å gjøre det? Ubehag ved glorifiseringen av «martyrdommen»? Lengselen etter et fellesskap som omfavner alle, og som vil ha fred og forsoning? Det faktum at det ingensteds under De falne soldaters og terrorofres minnedag strekkes ut en hånd til dem som ikke er israelske jøder, og som ikke fullt og helt deler staten Israels vurderinger og faktisk ikke setter likhetstegn mellom jøde og sionist?

Bare noen dager før De falne soldater og terrorofres minnedag inntreffer Yad Vashem, «Minnedagen for holocausts martyrer og helter». Jeg følger Yad Vashem på TV. Seks fakler, som symboliserer seks millioner myrdede jøder, tennes. Sirenen kaller til to minutters stillhet. Landets statsminister Naftali Bennett holder tale. Han snakker både om det sekelgamle jødehatet som gjorde holocaust mulig, og om den antisemittismen som i dag fortsatt eksisterer overalt. Og han vender seg til forsamlingen og spør: Hva slags lærdom skal vi jøder i dag dra fra holocaust og vår tids antisemittisme? Jo, svarer Bennett, svaret er gitt, lærdommen er at vi jøder skal stå opp for oss selv, vi skal forme vår egen skjebne, vi skal ikke stole på andre enn oss selv. Vårt mål skal derfor være at «The State of Israel must be the strongest. Always. With the strongest army, with the best air force, with the bravest fighters, with the most sophisticated Mossad and Israel Security Agency, and above all, with the deepest conviction in the righteousness of our path».

Når TV-kameraet sveiper over publikum, ser jeg ingen fortryllede blikk, ingen undrende ansikter, ingen som vrir seg i stolen. Er det bare fordi de alle holder med Bennett? Jeg vil ikke tro det.

Bildene er for raske og nærbildene for få. Straks er Bennett er tilbake i blikkfanget, og han smykker talen sin med en metafor: «The Jewish people are similar to a plant that requires a certain type of land. The plant can maybe live and even somehow survive in another place, but if it wants to fully grow and blossom, it must be rooted in its own land. The Jewish people can live in the Diaspora... but the genuine and natural existence of our people can only truly take place by our physical presence in our original homeland, here in the Land of Israel.»

Forstår han ikke? At tankene i talen hans ligger så nærme den blod og jord-tenkningen som har fått oss, i hvert fall mange av oss, til å love: Dette skal aldri skje igjen? At han liksom nasjonaliserer minnet av holocaust og dermed fronter dets grusomme universalitet?

Jeg blir redd og ille berørt av Palestinas og Israels mytologisering av gruppetilhørigheten, av avgudsdyrkingen av opphavet.

Jeg tror at den fremste lærdommen av holocaust er at mennesket har rett til respekt også utenfor alle gruppetilhørigheter, også uten meningsfeller eller representanter, også i sin trassige selvstendighet, også i sin ensomhet.