Maten er blitt så billig at vi ikke har råd til produsere den.
— Ole-Jacob Christensen i Nationen
Hvis man måtte velge bare én av mange farer som kan føre til politisk uro, revolusjoner og kupp, når trolig ingen av disse tingene opp mot prisen på mat.
— Christina Pletten i Aftenposten
Sannheten er at det ikke er noe spesielt med hvite folk.
— Lewis Gordon til Morgenbladet
Det er tilnærmet norske tilstander i svensk politikk.
— Kjell Werner i Dagsavisen
Det er lov å drite på do! Ja, det er det.
— Frida Daler til NRK P3
Når vi har ordet «hen», er dét det nøytrale ordet. Det blir språklig tydeligere at «han» aldri egentlig har vært nøytralt.
— Teolog Jorunn Økland tar til orde for å gjøre Gud ikke-binær, i Vårt Land
IKKE OVERRASKET: Filmskaper og regissør Marin Håskjold etterlyser bedre mangfoldssatsing. – NFI burde ta ansvar for å promotere og oppmuntre til å lage filmer om tematikken. Adrian Øhrn Johansen
– Vi har en veldig lang vei å gå når det kommer til skeiv representasjon, sier regissør Marin Håskjold.
I Pride-måneden juni rulles ut anbefalinger på filmer som viser skeiv kjærlighet. Men få av filmene er fra nyere tid, og enda færre er norske.
Klassekampen har talt antall norske spille- og dokumentarfilmer vist på kino fra januar 2021 til juni 2022 med skeive hoved- og biroller. Ifølge vår opptelling har to norske filmer med en hoved- eller birolle med annen seksuell orientering enn heterofil blitt vist på kino. Totalt har det gått 27 norske filmer på kino.
Regissør Håskjold er ikke overrasket over tallene og mener skeive har uteblitt i mangfoldssatsingen til Norsk filminstitutt (NFI).
– Hadde det blitt satset på, hadde vi sett flere filmer. Vi har mange skeive filmskapere i Norge som har vært i søknadsmølla i mange år uten å få støtte, hevder Håskjold.
– Tydelig hvor pengene går
I 2021 publiserte NFI rapporten «Mangfold på lerretet 2013–2020». Der kom det fram at det i løpet av sju år var minst to filmer med skeive biroller, og én med en skeiv hovedrolle.
Klassekampens ferske tall inkluderer ikke serier eller kortfilmer og er i likhet med NFIs rapport basert på trailere og anmeldelser av filmene.
Håskjold står bak den prisvinnende kortfilmen «Hva er en kvinne?». Ifølge henne er det mer nyskaping i kortfilmformatet, men at det satses mindre på skeive roller innen spillefilmer fordi de ikke har samme publikumsappell.
– Vi har hatt et fokus på heltefilmene med menn i hovedrollene, sier hun.
Hun mener ansvaret for at det skal produseres mer norsk film med skeive roller, er kollektivt. Den offentlige filmstøtta kan brukes til å utforske og utfordre filmmediet, mener Håskjold. Men der er det mange om beinet.
– Det er tydelig hvor de store pengene havner, sier hun.
– Mener du heltefilmer med mannlige hovedroller prioriteres?
– Ja, jeg tenker at kvinnelige filmskapere får mindre summer og ofte må kjempe mer om den støtta, sier hun.
– NFI burde ta ansvar for å promotere og oppmuntre til å lage filmer om tematikken.
– Må lytte i større grad
Regissør og filmskaper Anders Emblem står bak filmen «A Human Position», som i Klassekampens opptelling er en av to filmer med en skeiv hovedrolle siden januar 2021. Også han mener tallene over filmer med skeive karakterer er for lave, men vil ikke nødvendigvis klandre NFI.
– Jeg føler norsk filmkultur er åpen nok til å lage film om hva man vil. NFI pusher på mangfold, i alle fall på papiret.
Emblem tror samfunnets verdisyn forandrer seg fortere enn systemet.
– Det kan være det bare tar lang tid, og det er kjipt å akseptere, sier han.
Regissør og rektor ved Nordland kunst- og filmhøyskole Katja Eyde Jacobsen mener den lave andelen skeive hovedroller på kino er bekymringsverdig.
– Selv om tallene er fra et kort tidsrom, belyser det ytterligere mangelen på representasjon i norsk film.
Hun ønsker bedre dialog med NFI om hvordan man kan arbeide med mangfold og rekruttering fra filmutdanningene.
– Jeg kan forstå NFIs politiske føringer, men tror det er en mulighet for tettere dialog med gruppene det gjelder. Man må se at det ligger noen strukturer til grunn, sier hun.
Jacobsen anerkjenner NFIs mangfoldsplaner, men understreker at det trengs reelt mangfold.
– Da må man arbeide grundigere og lytte i større grad.
NFI avviser kritikken
«Norsk innhold skal være mangfoldig og speile det norske samfunnet,» skriver Terez Hollo-Klausen, avdelingsdirektør i utvikling, spill og publikum i NFI til Klassekampen.
Hun kjenner seg ikke igjen i påstanden om at filmer med skeiv tematikk eller annet mangfold ikke har publikumsappell.
Hollo-Klausen viser til innføringen av «egenmelding inkludert» i 2021 som et av tiltakene NFI har iverksatt for å styrke mangfoldet i norsk film.
«Alle som søker om tilskudd må redegjøre for hvordan de har ivaretatt mangfold og diversitet», skriver Hollo-Klausen og viser til at de nylig har gitt tilskudd til flere prosjekter med skeiv tematikk.
«Vi gjør fortløpende vurderinger om mulige tiltak og ønsker dialog med bransjene og relevante aktører.» NFI tar oppfordringen om mer dialog med utdanningsinstitusjonene, skriver Hollo-Klausen.
Hun avviser påstanden om at kvinnelige regissører nedprioriteres, og forteller at NFI praktiserer «moderat kvotering». «Dette innebærer at dersom to prosjekter vurderes som like gode, kan prosjektet med høyest kvinneandel prioriteres ved tilskudd».
Det lange håret mitt beskytter meg mot mistanke, og rommet mitt kan uansett låses innenfra, skriver Marjam Idriss.
Marjam Idriss
VILLEDE: «Skapet er en ruin jeg fortsatt besøker. Jeg kjører bil med menn og snakker om partneren uten å bruke pronomen. Jeg lyver ikke, bare villeder», skriver Marjam Idriss. Her på vei bortover svaberg hjemme på Jåsund i Tananger. BEGGE FOTO: MARIE VON KROGH Marie von Krogh
Folly betyr idioti. Innen hagearkitektur er det en betegnelse på et ekstravagant og meningsløst byggverk som skal imitere nytteverdi eller alder.
«Hodson’s Folly» er et godt eksempel. Det er et lite tempel i gammelgresk stil, bygget i 1897 av John Hodson, bygningsarbeider ved Universitetet i Cambridge. Det har aldri vært helt eller nytt. Ble ikke bygget for bønn, men som et tilfluktssted for Hodson, hvor han holdt et øye med dattera si mens hun badet i elva. Nå står «Hodson’s Folly» bare til pynt og ly for regnet.
Jeg tenker på «Hodson’s Folly» i månedene før jeg skal reise på researchtur i Mellom-Amerika. Året er 2022, og «skapet», den symboltunge strukturen jeg selv var i, også visstnok forlot, er en «folly». Det ligner en ruin, men er ikke gammel. Jeg er der ofte.
Det som en gang var et tempel, er noe annet nå.
Jeg er på flyplassen JFK i New York. Jeg har mellomlandet på vei til Puerto Rico og St. Croix i Karibia, det som en gang var en dansk-norsk koloni. Jeg har gruet meg helt siden det ble klart at jeg kunne reise. Jeg er ikke redd for at flyet skal dette ned, men for grenseoverganger og sikkerhetskontroller. Til dels har jeg arvet redselen min fra en far som flyktet, men frykten er ikke bare arvegods og handler ikke bare om etnisitet. Den er et resultat av flere ubehagelige opplevelser på grensen.
Slike øyeblikk, for eksempel: En sikkerhetsvakt vil undersøke akkurat meg nærmere, men er usikker på om han kan gjøre det selv, eller om han må hente en kvinnelig kollega. Han bestemmer seg for å hente en kvinnelig kollega, men hun ser så ille berørt ut at jeg nesten skulle ønske det var ham.
I det siste er jeg blitt anklaget for å bruke falsk legg når jeg viser passet mitt i dagligdagse ærend. Det er litt slitt, og jeg får ofte beskjed om at jeg ikke ligner på personen på bildet. I passet står det også «kvinne», og selv om det er greit for meg, legger andre folk visse ting i den kategorien som jeg ikke alltid oppfyller.
Det er 50 år siden homofili sluttet å være forbudt, men ikke-binære har fortsatt ikke lov til å eksistere. Om medienes demonisering av transfolk i Norge og utland har vist noe, er det at varierende kjønnsuttrykk fortsatt ikke er greit. Jeg har ikke noe imot passet og det gamle bildet, men det er det andre som har.
ET MENINGSLØST BYGGVERK: «‘Skapet’, den symboltunge strukturen jeg selv var i, også visstnok forlot, er en ‘folly’», skriver Marjam Idriss. Her er hun ved barndommens skogholt på Jåsund. Marie von Krogh
Frykten som alltid melder seg på grenseoverganger, merker jeg nå månedsvis i forkant. Jeg blir mer og mer pragmatisk med tanke på kjønnsuttrykk. Jeg lar håret gro, roter i gamle klær på jakt etter tegn på femininitet. Jeg kan iallfall kle meg ut, tenker jeg. Det er et privilegium.
Jeg er trøtt på JFK. Fikk ikke sove natten før reisen. Ikke på flyet heller. Har ikke sovet på to døgn. Sikkerhetsvakter har sett gjennom bagasjen min to ganger før flyreisen. På den lille flydassen har jeg forsøkt å sette håret i en stram strikk. Femininitet kan jeg kanskje få til, men hvit er jeg ikke. Jeg har knytta et tørkle rundt hodet, med knuten foran, ikke bak, i Rosie the Riveter-stil. Det signaliserer femininitet, tenker jeg, men skjuler samtidig litt av håret (uten å avsløre at faren min er muslim). Jeg har på meg regnjakke inne, for den er rød, sportslig og dermed kjønnsløs, pluss lilla joggesko.
Jeg skammer meg over hvor stereotypisk jeg må tenke, men kan ikke ta sjansen. Studerer grensevaktene. Det er flere av dem, så jeg kan velge. En av dem er svart og ung, men han er mann, og uniformen gjør det vanskelig å vurdere legning. Ved siden av ham sitter en middelaldrende hvit kvinne med samme uniform. Jeg må ta et valg. Lar en, to, tre reisende gå forbi, velger den unge svarte mannen.
Han ser på passet, ser på meg og bestemmer seg for at opplysningene stemmer. Han spør hva jeg har å gjøre i USA, og jeg sier ferie, selv om det ikke er sant. Jeg er her for å gjøre research. Men hva om han tror at «research» betyr jobb? Jeg har jo ikke arbeidstillatelse. Enklere å lyve, selv om han sikkert ser løgnen i øynene mine. Eller, gjør han det?
Jeg passerer. Går videre og gjennom. Jeg puster med magen og tenker det er over nå.
I San Juan var planen å gå rett til frisøren, men selv om jeg er over grensa, er jeg fortsatt på reise. Jeg skal fly til St. Croix og så tilbake igjen. Jeg må vise passet mitt der også.
Jeg sitter på hostellet og søker på barbersjapper nær meg, men dropper det. Folk behandler meg annerledes nå. Uniformerte menn på flyplassen hjelper meg med å fylle ut skjema, fremmede folk er mindre mistenksomme. Hyggelige, faktisk. Når du som meg står skrevs mellom to kjønnsuttrykk og to etnisiteter, betyr hår mye. Folk flest ligner meg her – da trenger jeg kanskje ikke bekymre meg for etnisitet før hjemturen. Kan det nye kjønnsuttrykket mitt kanskje være et nyttig verktøy? Jeg holder vel ut å være streit halvannen uke til?
«Jeg lar håret gro, roter i gamle klær etter tegn på femininitet»
En gruppe ferierende amerikanske ungdommer spør om jeg har noen hobbyer. Jeg holder på å lære meg å mekke sykkel, sier jeg. Ja, du ser ut som du mekker sykkel, sier en av jentene.
Da jeg ankommer øya St. Croix, er jeg takknemlig for at jeg droppet frisøren. Øya er ikke større enn 210 kvadratkilometer, men jeg må komme meg til St. Croix Landmark Society, til flere ruiner og museer. Taxinæringen viser seg å være forbeholdt cruiseskipsturister, ingen av dem tar telefonen, og jeg kjører ikke bil. Jeg må legge inn tre ekstra timer i reisetid hver dag for å haike fram og tilbake på øya. Kjønnsuttrykk blir et verktøy og en kunst. Hvilke klær får fremmede menn til å kjøre meg halvtimen fra Frederikssted til Christiansted?
Skapet er en ruin jeg fortsatt besøker. Jeg kjører bil med menn og snakker om partneren uten å bruke pronomen. Jeg lyver ikke, bare villeder. De tipper alltid at kjæresten er en mann, og jeg korrigerer dem ikke. Skapet er en ruin, men det er ikke gammelt.
I løpet av noen dager møter jeg en mann som sier han vil vise meg rundt på øya. Han elsker St. Croix mer enn alt og jobber som altmuligmann for en familie som fortsatt har en dansk-norsk sukkermølle i hagen. Jeg er usikker, men takker ja. Jeg liker ham. Historiene hans er spennende. Han tar meg med på stranda, vi spiser taco og drikker rom. Jeg snakker om kjæresten uten pronomen. I bilen hans på vei til gården med sukkermølla begynner han å snakke om hvor mye han hater homofile. Jeg krangler ikke, retter ikke på ham, men sier meg ikke enig heller, lar ham bare snakke seg ferdig.
Framme ved gården minner sukkermølla meg om «Hodson’s Folly», selv om dette byggverket, i motsetning til Hodsons, en gang var i bruk. Nå er det bare til pynt i hagen, hos et ubekvemt dansk-amerikansk ektepar. Det er en rimelig ubehagelig situasjon. Jeg tar noen bilder. Den nye vennen min viser meg rundt. Vi kjører tilbake til Christiansted. Det begynner å bli mørkt. Etter solnedgang blir det bekmørkt i området. Jeg ber ham slippe meg av et lite stykke fra leiligheten min. Vil helst ikke at han skal se hvor jeg bor.
Jeg er utslitt. Skapet er slitsomt. Jeg tar fri dagen etterpå og ser amerikansk Netflix hele dagen. Klærne mine ligger fortsatt på gulvet etter i går og er et puslespill av kjønnsuttrykk som må pusles akkurat riktig.
En natt i San Juan, Puerto Rico, før jeg skal hjem igjen. Om kvelden blir jeg sittende med verten min, en hvithåret dykker. Jeg har sovet dårlig natten før, skalkeskjulet mitt er tynnslitt nå. Dykkeren sitter på den andre siden bardisken på kjøkkenet, har hvitt skjegg, bart og bandana og spør rett ut om jeg er skeiv. Jeg svarer ja før jeg får tenkt meg om. Han sier noe om at han ikke har noe imot homofile … men transfolk, derimot! Jeg tenker at livet mitt hadde vært veldig mye enklere om transfolks rettigheter hadde vært anerkjent på linje med homofiles rettigheter. Allikevel vet jeg at det lange håret mitt beskytter meg mot mistanke, og rommet mitt kan uansett låses innenfra. Jeg tør å si ham imot. Han gir meg en øl og sier at jeg har nevnt ordet «redd» tre ganger i løpet av en veldig kort samtale. Jeg sier det har vært en vanskelig uke. Researcharbeidet har gått til hodet på meg. Og dessuten er jeg visst redd for å fly.
Jeg har et pragmatisk forhold til skapet. I etterkant av reisen ler jeg av hvor lett det er å manipulere folks inntrykk av meg. Men det koster noe.
