Anders Ericson har delt denne artikkelen med deg.

Med Sverige og Finland i Nato slipper Tyrkia enda billigere unna.

Nordisk dørmatte

Jeg kan bare én tyrkisk vits, og den går som følger: En innsatt i et tyrkisk fengsel oppsøker stedets bibliotek og spør etter en bok. «Beklager», svarer bibliotekaren, «den er forbudt. Men vi har forfatteren!». Tross svart humor er ikke menneskerettssituasjonen i Tyrkia noe morsom.

Under president Erdogan har landet beveget seg i en stadig mer autoritær retning. Etniske og seksuelle minoriteter blir angrepet og fengslet, det samme blir menneskerettighetsaktivister og den demokratiske opposisjonen. Landet har også gått til folkerettsstridig invasjon i nabolandene Syria og Irak og planlegger en opptrapping for å sikre innflytelse over strategiske områder, samt knuse strategiske fiender. Akkurat som Russland, med andre ord. Men der kritikken og sanksjonene med rette hagler Russland, er det stille rundt Tyrkias overgrep.

Likevel, frustrasjon med Tyrkia var en av grunnene til at den franske presidenten Macron i 2019 erklærte Nato for hjernedød. Den gang hadde Tyrkia nettopp igangsatt sin invasjon av det nordlige Syria mot de kurdisk-dominerte forsvarsstyrkene SDF, som var støttet av USA og resten av Vesten. Tyrkia kranglet også med det andre Nato-landet Hellas om territoriale grenser, resultatet av Natos egne kriger i Libya og Afghanistan var en fiasko som utfoldet seg for åpne kameraer, og alliansens de facto leder var Donald Trump. Da han trakk amerikanske styrker som bisto SDF ut av Syria, informerte han (selvfølgelig) allierte via Twitter.

To og et halvt år senere er situasjonen selvsagt en ganske annen som følge av Russlands invasjon av Ukraina, men de interne problemene i Nato er fortsatt stort sett de samme.

«Det er stille rundt Tyrkias overgrep»

Interessene i Midtøsten og Egeerhavet er fullstendig motstridene, Tyrkia er stadig en autoritær bølle, og Afghanistan er lagt i ruiner etter en langvarig okkupasjonsfiasko. Libya har to parlamenter, hvorav ett ble brent til grunnen forrige uke. Og USA? På tross av at landet nå har en demokrat i front igjen, har president Biden kommet med flere utenrikspolitiske uttalelser bare i år som har sendt alle mann i det hvite hus til brannslukkingspumpene. Og veien mot bananrepublikk går ufortrødent videre. Hvem vet hva som vil skje etter neste presidentvalg – kanskje vil Libyas flertall av maktbaser tjene som eksempel?

Et motargument mot denne listen av klager under den kortvarige, hjemlige debatten om svensk og finsk Nato-medlemskap var at om flere små, demokratiske stater står sammen i Nato, kan man stå opp mot de negative sidene av angrepssamarbeidet – for moderasjon og fred. Det er lite som har tydet på det, med Norge og Danmarks bombing av Libya, eller innkjøp av overpriste F35-fly fra USA framfor kortreiste fly fra Linköping. Men med hele Norden i Nato skulle vi nå kunne lage en intern motstandsgruppe for fred.

Etter Finlands og Sveriges totale kapitulasjon for Erdogan forrige uke, bør Nato-forkjempere innrømme at denne drømmen var i beste fall det, en drøm. Det er forståelig at småstater ønsker sikkerhetsgarantier, allianser som innebærer det, er en god idé. Men Nato-samarbeidets totale avhengighet av USA og makten til den regionale, autoritære stormakten Tyrkia består.

Tidligere i år sto to nordiske land friere enn vår egen svært mumlende regjering til å si fra mot nettopp de autoritære kreftene vi angivelig alle vil bekjempe. Nå er de stemmene stilnet, mens landenes kurdiske minoritet lever i usikkerhet.

I utlandet er Norden kanskje mest kjent for interiør og design. Med hele regionen innlemmet i Nato er det mye mer sannsynlig at vi blir en stilig, minimalistisk dørmatte enn en kraft som kan heve stemmen mot urett.

Build env: production, running in production mode, Sanity: production