«Det er en merkelig tanke som ofte har slått meg», skrev den unge Lev Tolstoj i 1854, da han som ung journalist befant seg i Sevastopol under Krimkrigen, en havneby på sørvestsiden av Krimhalvøya: «hva om den ene stridende part foreslo for den andre at de skulle sende en og en soldat ut av begge arméer?» For hva er egentlig forskjellen, spør han, på at «én russer slåss mot en representant for de allierte eller at åttitusen slåss mot åttitusen?» Det ene er ikke mer logisk enn det andre, mente Tolstoj, han som noen år senere skulle omtale seg som pasifist: «enten er krig galskap eller så er ikke menneskene slike fornuftige vesener som vi ynder å tro, siden de kan være med på å drive denne galskapen».