Ingenting er så deilig som drømmen om et folkebibliotek. Ingenting er så deilig som et sted å oppholde seg helt gratis midt i smørøyet av Oslo sentrum. Ingenting er så deilig som å kunne ta med seg alle nyutgivelser fra bokhøsten hjem under armen uten å betale en eneste krone for det. Ingenting er så deilig som å kunne sitte lettere henslengt i timevis i en lenestol med utsikt mot havet og operaen. Ingenting er så deilig som et sted der man kan studere i fred uten å måtte ha tilknytning til et utdanningsinstitutt for å få innpass. Ingenting er så deilig som å ha en horde av dyktige bibliotekarer parate til å fortelle deg hva du skal lese i sommer, om du ikke greier å finne ut av det sjøl. Ingenting er så deilig som å kunne låne symaskin og andre verktøy helt gratis, så man slipper å punge ut for noe man kun har bruk for et par ganger i året. Ingenting er så provoserende som at skattepengene mine, og dine, går til å finansiere et folkebibliotek tuftet på gratisprinsippet, som blei så dyrt at de er nødt til å ha et årlig inntjeningskrav på nesten 13 millioner kroner som dermed bidrar til kommersialisering av hele greia; ingenting er så provoserende som at et sted som skal være helt gratis blir tvunget til å drive butikk. Ingenting er så provoserende som at det eneste stedet man kan oppholde seg i Oslo sentrum uten å fiske fram pengeboka, leies ut som selskapslokale til folk med den største pengeboka og dermed stenges for allmennheten. Ingenting er så provoserende som at denne beslutningen tas uten å forhøre seg med fagforeninga på stedet, så de ansatte ikke kan gå på jobb. Ingenting er så provoserende som at drømmen om et folkebibliotek ser ut til å bli mer og mer utopisk.