Jeg vil si noe om mitt forhold til epler. Jeg hater epler. Ikke hele tida, naturligvis. Når de henger fra greinene i trær som fargerike pyntekuler, for eksempel i naboens hage, eller er dandert i en skål med frukt i kantina og avgir søtlig epleduft til omgivelsene – da er de en naturlig del av lunsjbordet, og man tenker ikke mye på dem, verken med hat eller kjærlighet. Men når en kollega åpner kjeften som en utsultet lausbikkje og tygger ned gjennom det sprø skinnet, så man kan høre lyden bre seg som en lydmessig pestinfeksjon. Når tennene skjærer seg vei gjennom det gjenstridige fruktkjøttet som bråker som syke sjeler, kan du se eplesafta renne glinsende ned langs deres grådige kjaker. Epler eier ikke diskresjon, de trenger seg på med sitt knafs-SMATT, knafs-SMATT. Og når en bit av den klisne, søtlige materien endelig er gulpet inn i gapet, fortsetter den å gjøre motstand, så kjevene maler som sjøsyke møllesteiner, mens jekslene maser den støyende massen til den likner en klebrig, søtlig glye. Knafs-SMATT, knafs-SMATT! Før det hele høylytt presses ned svelget til den ivrig ventende magesekken, med et hørbart lite «glmpf» når strupehodet gjør sin vertikale rumba. Som sagt: Ganske ofte hater jeg epler. Det er ikke tilfeldig hvilket parti som har et eple som logo. Lenge hadde jeg det sånn at når jeg møtte noen som ikke hater eller elsker det samme som meg, tenkte jeg at de måtte være litt gærne. Men hvis jeg møter en som elsker epler. Som synes at epler er som frihetens røde sol, som synes epler er selvstendighetens og anstendighetens frukt i en usunn verden. Hvis jeg møter en som elsker epler og som sier det. Da skal jeg forsøke å se på vedkommende med forståelse. Men lett blir det ikke. Astronauten