Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Det er en dyp sammenheng mellom vitenskapelig metode og etableringen av demokratiske institusjoner.

Uenighetsfellesskapet

DEMOKRATI UNDER PRESS: En renneløkke på en «liksom-galge» foran kongressbygningen i Washington DC 6. januar 2021, da huset ble stormet Trump-supportere. FOTO: ANDREW CABALLERO-REYNOLDS, AFP/NTB ANDREW CABALLERO-REYNOLDS

Det finnes alltid en bedre løsning – så lenge vi er enige om å være uenige.

Demokratiet sliter. Fram til tusenårsskiftet så alt bra ut: Muren var falt, Sovjetunionen oppløst, og diktatorer en utdøende rase. Men så snudde det: Landene i Midtøsten ble ikke demokratiske selv om diktatorene falt, og Kina viste ingen tegn til å løsne grepet. Til og med de vestlige demokratiene begynte å vise svakhetstegn, selv det moderne demokratiets ledestjerne, USA, begynte å skrante: Polariseringen ble mer og mer merkbar, og gjorde det vanskelig å få gjennom viktige reformer. Til og med på universitetene ble folk redde for å si sin mening – du kunne jo miste jobben om du sa noe feil. Også her i Norge har vi sett de samme tendensene. Universitetslærere blir sanksjonerte for å komme med frimodige ytringer, studenter som ikke følger flokken, blir møtt med svertekampanjer fra medstudenter.