Hvilke forventninger har fotsoldatene i Inkariket til kjærligheten, noen århundrer før spanjolenes ankomst? Hvordan oppleves gryende seksualitet for en ungjente i oldtidsbyen Ur? Og hva vil det egentlig si å være far for en romersk legionær? Eller en gresk handelsmann rundt Kristi fødsel? Eller for en vakt i en konsentrasjonsleir i 1944?

Kort sagt: Hvem er vi egentlig, menneskene? Er det mulig å skrive noe om oss, noe allmenngyldig, noe som transcenderer tid og rom? I sitt skriveværelse på Bjerkebæk i Lillehammer sitter Sigrid Undset i halvmørket og spør seg selv om nettopp dette, en gang i halv fire-draget, en natt i overgangen mellom vinter og vår, mens resten av den småborgerlige handelsbyen ligger og sover.

Alt som er sant, som vi kan si om livet, er anekdoter. Her kommer en til:

Natt til 1. september 2009 ble jeg far for første gang. Inne på fødestue 4 på Ullevål sykehus så jeg siste rest av min gamle verden brenne ned og en ny verden begynne. Det er store ord, og jeg bruker dem helt skamløst.

Natten da Astrid ble født, var et meteornedslag i mitt liv. Det finnes ikke noe annet ord for å forklare det plutselige alvoret, den enorme lettelsen og frykten, den dype ensomheten og den like sterke tilhørigheten som slo ned i meg akkurat da. Mens kjæresten min hadde opplevd at kroppen hennes var i endring i snart et år, fikk derimot jeg hele biologien rett i trynet. Plutselig var jeg kropp, ikke hode. Kropp, ikke ord. Kropp, uten avstand. Tårene rant, jeg gråt ukontrollert. Kroppen min trakk seg sammen i dype hikst, på en måte jeg ikke hadde opplevd siden barneskolen. Så spurte en av sykepleierne meg plutselig om legitimasjon.

– Legitimasjon? spurte jeg, og tørket snørr vekk fra halve trynet.

– Ja, for eksempel førerkort, svarte hun og gransket plutselig nøye det hun nå fikk i hendene.

– «Førarkort, Noreg» sa hun. – Er det på nynorsk?

– Ja, jeg kjørte opp i Volda, svarte jeg og lurte litt på hvor denne samtalen plutselig hadde dukket opp fra. Men jo da, nynorsk.

Da vi våknet neste dag viste det seg at verden utenfor vinduet var omtrent den samme. Barnet som lå ved siden av oss i sengen, dette barnet som hadde kommet og snudd vår verden på hodet, var ikke unikt. Ingen barn er det. Det året Astrid ble født, kom det 61.806 andre barn deisende inn på norske fødestuer. Sånn sett bærer jeg heller ikke nag til sykepleieren på fødestue 4 den natten, som plutselig stakk høl i gråtetoktene mine ved å be om legitimasjon: At et nytt menneske kommer inn i verden, er omtrent like oppsiktsvekkende som at bjørka har pollen eller at maneter stiger og synker i vannmassene langs kysten. Likevel er det dette vi skriver bøker om.

Jeg leste ikke Undset før i 2018. Jeg hadde nylig begynt i jobben som kultursjef i Lillehammer, og syntes liksom ikke det gikk an å ikke ha lest Undset. Den utgaven av «Kristin Lavransdatter» jeg pliktskyldigst slepte med meg hjem fra biblioteket, var en såkalt praktutgave på halvannen kilo. Allerede før jeg hadde rukket å lese mer enn et par og førti gram, begynte jeg å stille meg spørsmålet: Er det mulig å lese Kristin Lavransdatter hundre år etter at den ble skrevet? Altså lese den som en levende fortelling, en kilde til innsikt i eget og andres liv – og ikke bare som en botsøvelse etter å ha syklet forbi Bjerkebæk fire tusen ganger, uten egentlig å vite hva som ble skapt der inne?

I et halvt år satt jeg med boka i fanget. Jeg innrømmer glatt at det var deler av strekningen som falt meg litt lang. Særlig var det mye grining på et tidspunkt. Og kanskje er det ikke så rart at damene i Sigrid Undsets bøker ikke nødvendigvis synes av livet er en eneste lang fest, det gjør liksom noe med humøret når man gravlegger sitt tredje barn. Likevel leste jeg ferdig, og sykla rett til bokhandelen for å sikre meg en utgave av «Olav Audunssøn» i tillegg.

For det var ikke kvinnehverdagslivet til husfruen på Husaby som fascinerte meg. Heller ikke de mørklagte, klaustrofobiske korridorene i Kristins sinn, der hun baler med spørsmål rundt synd og skam. Det var ved Lavrans jeg stoppet opp. Det var Lavrans som dro meg gjennom de to første bindene.

Kanskje er det sant som enkelte sier, at vi kun lytter når noen sier noe vi tror vi en gang har sagt selv. At vi først blir vâr fortellingen når vi støter på en vi selv ønsker å være, eller kjenner oss igjen i.

På side 165 har Lavrans gått og lagt seg på låven, etter å ha fulgt sin datter til ektesengen. På morgenkvisten sitter Lavrans oppreist i sengen, i stupmørket, og tenker. «Er det Kristin du tenker på?» spør Ragnfrid. Selvfølgelig er det Kristin han tenker på. Det er alltid Kristin han tenker på. Om hun har det bra. Hva det skal bli av henne. Hvor vanskelig det er å ha en datter å hanskes med, en han aldri kan forstå fullt ut, en som lever på en annen planet enn ham – men likevel minner så sterkt om han selv.

På side 305 har Kristin vært hjemom på besøk, og er på tur nordover igjen, hjem til Trøndelag. Lavrans rir med henne til Hjerkinn. De kommer til en liten bekk, Lavrans hopper ned, snur seg og byr Kristin hånden. Problemet er bare at Lavrans har begynt å bli gammel nå. Alt det som fram til nå har definert Kristins far – styrken, høyden, skulderbredden, det sterke håndgrepet og den trygge støheten – får plutselig et skår i seg. Det hele skjer på mindre enn ett sekund. «Hun så, selv på den lille rørslen, han var ikke ledig og spenstig mer», står det. Bak denne ene, korte setningen ligger et osean av avmakt og venter på dem begge. Hun kommer aldri til å se på ham på samme måte igjen. Rollene er byttet om.

Eller for å ta et annet eksempel, litt fra hukommelsen: På side 467 arrangerer Lavrans vennegruppe for 4b og har kjøpt inn pølser til alle sammen, siden det er så lettvint og alle barn dessuten elsker pølser, og han puster så lettet ut når han legger merke til hvor lett dattera snakker med de andre, hun ser så lykkelig ut, og Lavrans sier noe morsomt, noe som får de andre barna på vennegruppa til å le, og han ser at hun ser stolt på ham, samtidig som han kjenner stikket i magen: Hvor lenge kommer det til å være sånn? Ett år til? To? Når er det jeg skal miste henne? Har det allerede begynt å skje?

Olav Audunssøn er født en generasjon før Lavrans, og er ikke av samme støpning – han er oppfarende og voldelig, ærgjerrig og smålig, sjalu og ambisiøs. Like sant er det at han er en mann som prøver så godt han kan. Fra tidlig i fortellingen blir det klart at det er mye som hviler på guttens fortsatt nokså smale skuldre: Om ætten skal føres videre, er det han det står på. Det samme gjelder gjenopprettelsen av ættens gamle ære.

Og så, i et langt og innfløkt forspill der storpolitikk og lokale drapshandlinger blander seg sammen med stolthet, lojalitetsfølelse, kommer et umulig krav om ekteskap, som den stolte og strie unggutten til slutt klarer å få presset igjennom. Alt dette fører ham inn i en situasjon der han tar på seg farskapet til forlovedens ennå ufødte sønn: sønn av en usling, en luring, en lettbeint og rappkjefta islending uten større ættetavle å vise til enn middels granbusk. Avgjørelsen om å være «The Bigger Man» bruker Olav resten av livet sitt på å prøve å ikke angre på. Som regel lykkes han bare sånn passe.

Og det er kanskje her, i Undsets beskrivelser av Olav Audunssøns kamp for å følelsesmessig godta konas lausunge som sin egen, at forfatteren har sine kanskje fineste øyeblikk – ut ifra det jeg har lest av henne. Han vil så gjerne føle kjærlighet, raushet og omsorg – men må konstant jobbe for det:

Denne siste vinteren var det som om Eirik hadde søkt å egle seg innpå farens oppmerksomhet. Først trodde Olav det kom av at sveinen hadde fått gå her en hel sommer uten noen manns hånd over seg; nu fikk han i en fart se til å få døyvet dette høyrøstede vesen som gutten hadde lagt seg til. Men Olav ble vekket til å se med megen overraskelse og liten glede det lykkedes ikke for ham å drive Eirik tilbake til den utkant av farens liv som sønnen hadde vært forvist til så lenge.

[…]

«De største og villeste naturkreftene i barnets verden er de voksne»

Så hendte det til Olavs usigelige forundring at Eirik ble frekk og mælte imot. Olav tok bare et tak over guttens nakke, klemte ham ned litt og slengte ham av veien – men han likte det ikke bedre da han kjente hvor vek og likesom leddeløs sveinen sank sammen under hans hånd. Og uttrykket i Eiriks øyne – på en gang olmt og kuet, vakte Olavs voldsomme uvilje, enda han syntes synd på vesalingen òg.

(Utdrag fra «Olav Audunssøn og hans barn», 1927)

Barnet vi møter i alle disse utdragene, er prisgitt omgivelsene. Det søker anerkjennelse og kjærlighet, det er hele tiden på vakt og vurderer sin plass. Er jeg sønnen hans nå? Er han faren min nå? Er jeg bra nok? Legger han merke til meg hvis jeg gjør sånn, eller burde jeg heller satse på å ta så lite plass som mulig? Hvor mange norske barn går hver kveld til sengs med tanker som dette? De største og villeste naturkreftene i barnets verden er de voksne.

Hvorfor skriver Sigrid Undset så godt om disse familiefedrene? Hvordan har hennes beskrivelser av Lavrans Bjørgulvssøn og Olav Audunssøn blitt så presise, så empatiske, så fulle av klokskap og innsikt? Hvorfor dukker de opp der i huset hennes om nettene på 1920-tallet, i Nordsetervegen på Lillehammer? Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: Hvilke drittmenn og døgenikter er det egentlig Sigrid Undset har møtt på i Roma (der hun bodde i lengre perioder, red.anm.)? Hvem er det som har skuffet henne sånn? Hva er det hun har sett der nede? Hva slags type menn er det hun har lengtet sånn etter, at hun har brukt nettene til å dikte dem fram for oss?

Og der er vi tilbake på fødestue 4, på Ullevål sykehus, natt til 1. september 2009, der jeg akkurat er blitt bedt om å vise legitimasjon. Hvorfor blir jeg egentlig det? Jo, fordi, som det på det tidspunktet sto i barnelovas paragraf 3: «Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.» Når barnets foreldre ikke er gift med hverandre, slik vi ikke var, følger nemlig ikke farskap direkte av loven. Mens morsrollen i sitt vesen er mer avklart, både biologisk, juridisk og samfunnsmessig, er det fortsatt et stort og åpent spørsmål hva det vil si å være far.

Så når jeg snart tretten år senere sier at jeg ble far for første gang natt til første september 2009, har det altså mindre med biologi eller mitt eget arvemateriale å gjøre, og mer med faktum at jeg heldigvis hadde gyldig førerkort på meg og påtok meg farskapet på stedet, høytidelig og på et dertil egnet skjema. Gjeldende norsk lov hviler fortsatt på den gamle romerretten, og der er farsrollen langt mer en juridisk og moralsk størrelse enn noe annet: Oppgaven er å yte økonomisk understøttelse, tilgang til et etternavn og eventuell arv. Kan du ta det på deg, skal du ta det på deg. Barnet trenger vern.

Undsets middelalderromaner teller fem bøker totalt, flere tusen boksider til sammen, og ble utgitt i løpet av sju år på 1920-tallet. Gjennom hele prosjektet dirret det samme spørsmålet, stilt på litt forskjellige måter, men likevel: Hva er kjærlighet?

Selv får jeg øye på to like store, og vel så vanskelige spørsmål, når jeg sykler forbi Bjerkebæk og kikker raskt opp mot Sigrid Undsets vindusrute – og jeg innser jo at disse spørsmålene er like uløselig knyttet til det første:

Når blir man en far? Og når slutter man å være det?