«Det mennesket, anten det er ein herre eller ei dame, som ikkje finn glede i ein god roman, må vere useieleg dum», uttaler Henry Tilney i «Northanger Abbey». Jeg tar meg i å lure på hva Jane Austen ville tenkt om appellen hennes egne romaner skulle få, særlig etter at en biografi ført i pennen av en nevø løftet henne fram for et bredt publikum ved slutten av 1800-tallet. Hva er det med Austen som gjør at hun aldri oppleves som å lese en «klassiker» – altså med et element av plikt – men nær og samtidig? Kanskje er det som Harold Bloom påpeker, at hun gir oss så ekstremt presise beskrivelser av et menneskes vesen, tale og lynne, med ironien innvevd i hele språket. Og mens det er lett å tenke at hendelsen som rammer personene som lyn fra klar himmel er romantisk kjærlighet, framhever Bloom snarere ordet «affection»: en dyp gjenkjennelse mellom to individer, som ikke trenger å kommunisere med ord for å forstå hva den andre bærer i sitt indre. Å lese Jane Austen er å le og verke på samme tid.