Surrealismens ande spøkar gjennom gatene i Venezia denne våren. Over kanalane svevar skuggane til eldre kunstnarar – dei fleste av dei kvinner, svært mange av dei nokså ukjende – som levde og verka i dei fyrste, urolege tiåra av førre hundreår: tida då alt verka å vera mogleg, samstundes som alt verka å kunne forsvinne, når som helst, i ei sky av helvetesrøyk. Andene deira surrar rundt i kronglete smug, dukkar under bruer – og samlar seg i det tidlegare skipsverftet Arsenale og i hovudpaviljongen i Giardini-parken, der hovudutstillinga i den 59. Venezia-biennalen for kunst no speler seg ut.