Til det første man møter på Nina Malteruds (f. 1951) Kode-utstilling, hører et lavt bord fylt av en gruppe grønnlige, sirkulære gjenstander med kant og stadig skiftende overflatevirkning. De kan minne om fat eller tallerkener, men helheten de danner, antyder at dette er objekter som ikke inviterer til aktiv bruk.

«Victoria», som de heter, viser seg å være oppkalt etter en vannlilje. Den elegante installasjonen gir da også assosiasjoner til både blomster og vann og peker mot keramikerens interesse for naturfenomener – men også mot fascinasjonen hennes for geometri.

At gjenstandene utgjør en gruppe, viser seg å være betegnende. Et og annet objekt troner på egen hånd, men i hovedsak består «Materielle påstander» av arbeider som er komponert i større enheter, ofte serier.

Tittelen gjør det nærliggende å oppfatte dem som konseptuelle: De er påstander – men påstander med materialitet. Verkene lar seg lese som påstander om det lenge så kompliserte forholdet mellom kunsthåndverket og den «høye» kunsten og om forholdet mellom bruks- og refleksjonsobjekter, men også om tilblivelsesprosess og fag- og kulturhistorisk bevissthet.

De tidligste bidragene venter innerst. I 1980-årene skapte Malterud ting med åpenbar funksjon – kopper og boller – og mer tradisjonelle mønstre. Fargene og den frodige dekorasjonen gjør det fristende å tenke på datidens postmodernisme. Krukketitler som «Beltedyr» og «Snøball» spiller imidlertid på mønsteret heller enn på funksjonen og peker fremover, og det samme gjør det store, strengt komponerte veggbildet «Sommer, hav» (1989): Skulpturen og maleriet er ikke langt unna.

Med årene kommer nemlig funksjon i bakgrunnen, og objekter til å sette ting på blir vel så mye bilder til å henge på veggen. «Tingens identitet forskyver seg, og leses ulikt utfra hvordan den ligger eller henger, og hva den minner om», kommenterer kunstneren.

Nyere titler som «Langt rektangel» og «Kvadrat med sirkel» vitner dessuten om Malteruds lek med geometriske former. Så vel den enkelte gjenstands preg som måten hun grupperer dem på, veksler mellom stramt og ledig. I rommet har Arne Ingvaldsen skapt både egnede underlag og vegger som danner mindre soner.

Som Kode-konservator Anne Britt Ylvisåker poengterer i katalogen, eksperimenterer den eldre Malterud med mange brenninger og sanselige glasurvirkninger – også kroppen tematiseres – og befinner seg «ein stad mellom sterk kontroll og uvisse». Med tiden blir keramikerens abstrakte, ekspressive objekter i stadig mindre grad for hverdagsvarer å regne. Vakre forblir de uansett.