Det er snart ti år siden nå: En liten gruppe feminister forlot lokalet i protest da jeg i en panelsamtale sa at seksuell vold til dels må ses i lys av den ensomheten noen menn føler. Det var en skjellsettende opplevelse jeg aldri riktig har kunnet slippe. I årene som har gått har jeg forsøkt å begripe hvorfor uttalelsen min vakte så sterke følelser.

Antakelig mente feministene at uttalelsen var problematisk av to grunner: for det første at fokuset på overgriperens følelser er en underkjennelse av offerets lidelse, for det andre at den er et brudd med gjengs patriarkatteori som postulerer at menns vold mot kvinner er et resultat av kjønnsmakt. Dette er kulturelt definerte kjønnsnormer som fremelsker mannlig aggresjon og dominans over kvinner, og fører til at kvinner som gruppe er underordnet menn som gruppe.

Jeg har aldri hatt særlig sans for patriarkatteori og har heller aldri definert meg som radikalfeminist. Selv om vold som begås av menn (også) må forstås i lys av samfunnets normer for maskulinitet og det stort sett er menn som dømmes for de groveste voldsforbrytelsene og terrorhandlinger, mener jeg at teorien har deterministiske trekk og svak forklaringskraft. Den fanger ikke inn hvorfor menn flest ikke begår kriminalitet og gir begrenset innsikt i voldsutøverens psykologi og motivasjoner. Å interessere seg for dette må ikke innebære å avskrive ofrenes perspektiver og erfaringer. Det er mulig å ta overgriperens perspektiv fra et analytisk ståsted uten å gå god for det i normativ forstand.

At følelser ikke er private, men har en strukturell forankring har også feministiske psykologer pekt på. I den klassiske artikkelen «Love and Power in Marriage» (1984) viser psykologen Hanne Haavind hvordan selv de mest banale kranglene om hvem som skal tømme søppelbøtta reflekterer maktforskjeller i samfunnet: Fordi kvinner sosialiseres til å ta ansvar for fellesskapet og i større grad enn menn påtar seg ansvaret for det ubetalte arbeid i hjemmet, føles det ofte ikke som et alternativ å gi blaffen selv om man egentlig ikke ønsker å ha det ansvaret. Dette er spesielt prekært for kvinner i lavlønnsyrker som ikke bidrar like mye økonomisk til husholdningen som menn. Det kan være en uttalt eller underforstått kontrakt om at det bare er rimelig at hun gjør dette siden hun til dels forsørges av ektefellen.

«Vi er ikke hundre prosent definert av samfunnsstrukturene»

Da er det lett å kjenne seg fastlåst og utilstrekkelig, noe som gjør det vanskeligere å gjøre opprør og erkjenne sine interesser. Som maktutøvelse er påføring av skyld og skam langt mer effektivt enn fysisk vold og tvang. Tar et menneske på seg ansvaret for sin ulykksalige situasjon, gjør man vedkommende delaktig i egen undertrykking – men uten at undertrykkingen gjenkjennes som akkurat det.

Sosialpsykologisk forskning peker på at menns følelser også er strukturelt forankrede i kjønn: «Grunnleggende sett er det bare én amerikansk mann som ikke trenger å skamme seg: en ung, gift, hvit, urban, heteroseksuell, protestantisk far som er bosatt nordpå, og som har universitetsutdanning og fulltidsarbeid eller riktig ansiktsfarge, vekt og høyde, og gode sportsresultater», skriver sosiologen Erving Goffman i «Stigma: Notes on the Management of Spoiled Identity» (1963). Sitatet tematiserer forholdet mellom kjønn og følelser, samt hierarkiet mellom ulike grupper av menn.

Slike psykologiske perspektiver åpner for analyser av hvordan følelser som skam er forankret i kulturen og nedfeller seg i menneskers holdninger og handlinger. Dette er relevant for å forstå hvorfor voldelige menn kanaliserer følelser som ensomhet, skam og avmakt inn i maktutøvelse – nemlig som et utfall av hvordan samfunnsstrukturer avleirer seg i sinnet vårt. Kjønnsnormer som betoner at «riktige gutter og menn» skal være fysisk sterke, topp-prestere på skolen og i yrkeslivet, samt ha høy sosial status og seksuell tilgang på kvinner, danner grunnlag for en giftig skam hos dem som mislykkes.

Hvordan vi forstår oss selv og fortolker sosiale situasjoner – og i forlengelse av dette, hvordan vi handler – formes av andres forventninger og kulturen. Når vi handler med utgangspunkt i andres forventninger, bekrefter vi kulturelle normer som i sin tur skaper og opprettholder samfunnsstrukturer.

Samtidig er vi ikke hundre prosent definert av samfunnsstrukturene. Forskning viser at likestilling demper vold. Nye normer for maskulinitet utvider rommet for andre måter å håndtere avmakt, skam og ensomhet på enn ved å skade andre.

Feministene Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Anne Bitsch skriver i Klassekampen mandager.