Alt var rigget. Alt var klart. Gjørmen sto til knærne på de frammøtte. Skyene var bekmørke, og regnet yret. Giljotinen sto som et monument midt på plassen, mens folkene rundt speidet etter bødler og det som etter hvert skulle bli hovedpersonen. Ryktene svirret om hvorfor denne normalt hyggelige mannen skulle henrettes. Han hadde alltid vært bygdas moromann og komiker. Det var han som sto i bresjen for å lage den årlige revyen, og det var han som stilte opp når det trengtes underholdning til bryllup, bursdager og gravferder. Siste nytt var at han angivelig var tiltalt og arrestert for å ha drept sine tolv nærmeste naboer med fruktkniv. Andre hevdet at han kun for moro skyld hadde satt en tønne med avføring utenfor borgermesterens feriebolig. Det ble også hevdet at han ble henrettet fordi folket i bygda var lut leie av gjøgleriet, fantestrekene og den dårlige humoren hans. Etter flere timer med venting, så ting endelig ut til å skje. Gjørmen hadde blitt enda dypere, og regnet lavet ned fra åpen himmel idet herren ble ført ut av politikonstabelens bolig. Den høyst trolig uskyldige mannen var bakbundet og iført en striesekk over hodet. Med sakte og presise bevegelser ble mannen geleidet bort til giljotinen. Han sa ingenting. Bøddelen dro fram den nyslipte øksa og smilte fra øre til øre. Mannen som skulle henrettes, smilte like bredt som om han var uskyldig og alt var fryd og gammen. Hodet ble plassert på blokka. Bøddelen løftet øksa. «Si noe», hoiet publikum! Mannen smilte. «VEEEEEENT», ropte en av betjentene. «Du har fått en seddel fra kongen som nevner noe om en løslatelse.» Mannen smilte bredt nok en gang og svarte: Bare legg den i kurven, så ser jeg på den etterpå. Quasimodo